fbpx – De med minst formell utdanning har mest makt om bruk av tvang Hopp til hovedinnhold

– De med minst formell utdanning har mest makt om bruk av tvang

Git-Marie Ejneborn Looi, spesialsykepleier i psykiatri og lektor på Luleå tekniska universitet i Sverige
MENER MYE TVANG KAN UNNGÅS: – Unge kvinner som selvskader, er de som aller oftest blir lagt i belter i Sverige, forteller Git-Marie Ejneborn Looi. Den svenske sykepleieren og lektoren mener det meste av tvang kan unngås. Foto: Marit Fonn

– Lykkes pleierne med å skape en tillitsfull relasjon til pasienten, er det sjelden behov for tvang, mener Git-Marie Ejneborn Looi, spesialsykepleier og lektor i Sverige. Hennes råd er alltid: – Samarbeid med pasienten.

Svenske Git-Marie Ejneborn Looi var bare 18 år da hun begynte å jobbe i psykiatrien.

Nå forteller hun om pasienten hun kaller «kjellermannen»:

– Han hadde bodd ti år i kjelleren hjemme hos sine foreldre i Sverige. Han var paranoid og redd og våget ikke gå ut. Foreldrene var redde for at han skulle bli tvangsinnlagt og få sprøyter.

Ville hjelpe uten tvang

Looi hadde helseutdanning fra videregående skole, men var i samme team som «syster Greta», en erfaren sykepleier.

– Hun ville prøve å hjelpe ham uten tvang, ved å bygge opp et tillitsforhold til ham. Blant annet fikk han være med på å bestemme hvilke legemidler han skulle bruke.

Unge Git-Marie så hvordan mannen forvandlet seg: Han turte så smått å bevege seg ut av kjelleren. Først var han med i bil. Etter hvert maktet han å bli med inn til behandlingshjemmet.

– Etter noen måneder flyttet han inn, og han ble utredet. Så flyttet han til sin egen leilighet. Med støtte fra Greta har han klart seg bra, forteller hun.

Vil samarbeide med pasientene

Opplevelsen med kjellermannen har preget henne: Hun så at det fantes alternativer til tvang og medisiner. Noen år senere utdannet hun seg til sykepleier, og siden ble hun spesialsykepleier i psykiatri.

Git-Marie Ejneborn Looi har arbeidet med pasienter i flere psykiatriske virksomheter i 20 år. Nå er hun lektor på Luleå tekniska universitet, der hun underviser sykepleiere og spesialsykepleiere.

Hun veileder også i en arbeidsmetode der personell og pasient samarbeider. Tanken er at pasienten er en ressurs, som selv kjenner hvordan han eller hun fungerer.

Blir pasienten sint, er det bra.

Git-Marie Ejneborn Looi

– Når jeg veileder en gruppe, tar vi ofte utgangspunkt i et eksempel. Personalet vil ofte lære opp pasienten og bestemme hva behandlingen skal være. Jeg er opptatt av at det må personalet avgjøre sammen med pasienten. Blir pasienten sint, er det bra, for det betyr at han kan snakke for seg.

– Mener du at pasientene selv skal bestemme hvilke medisiner de skal ha – eller ikke ha?

– De kan jo ikke slå opp i en bok og si at den medisinen vil jeg ha. Men sammen med legen kan de diskutere: «Denne tabletten har denne bivirkningen, denne er slik. Skal vi prøve denne? Vil du ha en sprøyte eller tablett? Vil du prøve en tablett for angsten, eller ta en spasertur i stedet?»

Skrev doktorgrad om selvskading

I 2015 tok hun doktorgrad. Avhandlingen hennes handler om selvskading og alternativer til tvang i psykisk helsevern.

– Unge kvinner som selvskader, er de som aller oftest blir lagt i belter i Sverige, forteller hun.

Akuttpsykiatrikonferansen 2019
LÅST INN: For å inngå selvskading, ble unge mennesker isolert - ikledd hansker og hjelm, ifølge Git-Marie Ejneborn Looi. Bildet viste hun på akuttpsykiatrikonferansen i Oslo. Foto: Marit Fonn

På akuttpsykiatrikonferansen i Oslo i februar fortalte hun både om «kjellermannen» og avhandlingen sin. Der viste hun også et bilde av en kvinne med hjelm og hansker.

– Før låste man inn selvskaderne, også barn, fordi de ikke skulle skjære seg. Dette bildet er arrangert, men kvinnen på bildet opplevde selv å bli innelåst slik for cirka ti år siden. Man kan også skimte arrene på armene hennes. Nå skriver hun bøker og holder foredrag i Sverige, forteller Looi.

LES om erfaringskonsulent Astrid Weber som fikk akuttpsykiatriprisen:  – Å tørre å være nær er også profesjonelt

Ville være jevnbyrdig, men opplevde mistro

Målet med doktorgradsarbeidet var å få økt kunnskap om omsorg som metode i psykisk helsevern, og som et alternativ til tvang ved selvskading.

Slik samlet hun inn data:

  • 19 personer som har selvskadet, skrev om sine erfaringer med tvang.
  • 14 studenter i psykiatrisk sykepleie noterte i loggbøker det de så i praksis.
  • Hun hadde fokusgruppeintervjuer med 26 pleiere, sykepleiere, leger og avdelingsledere som hadde erfaring med å bruke tvangsmidler.

– Pasientene fortalte at de ønsket å bli møtt med forståelse av personalet. De ville ha tillitsfulle og jevnbyrdige forhold til dem. Og de ville ha omsorg basert på vitenskapelige metoder.

Men de hadde erfart det motsatte:

– De beskrev en omsorg som var uforutsigbar, som virket mot sin hensikt og som bygget på mistro og distanse, forteller Git-Marie Ejneborn Looi.

Minst utdanning, men mest makt

– Beltelegging og tvangsmedisinering er fortsatt vanlig i psykiatrien, sier Looi.

Hun fant at pleierne (utdannet på videregående skolenivå) er den yrkesgruppen med størst innflytelse over beslutningene om å bruke tvangsmidler.

– Alle i undersøkelsen sa det: Legene, sykepleierne, pleierne selv. Det er jo pleierne som er mest sammen med pasientene, og som derfor har førstehåndsinformasjon om dem, sier hun.

– Det betyr altså at de med minst formell utdanning har mest makt. Sykepleierne deler ut tabletter. Legene er et helt annet sted. De kommer på avdelingen for å signere når alt er klart og pasienten allerede ligger i belter.

– Det fins alternativer til tvang

– Ofte er tvangsbruk motivert av at personalet ikke ser et alternativ. Tvang kan løse personalproblemer, sier hun.

– Noen ganger må det likevel brukes tvang for å beskytte enten pasienten selv eller personalet?

– Veldig få ganger, når man kjenner pasienten. Men kommer en ukjent pasient inn med politibil og er full av dop, kan det være vanskelig.

– Fortsetter å beltelegge

– Det behøver ikke være slik at unge som skader seg selv, er på toppen av belteleggingsstatistikken. Alle de tre informantgruppene er enige om at det går å behandle dem på andre måter, sier Looi.

Likevel fortsetter belteleggingen av selvskaderne, påpeker hun:

– De kan oppleve tvangsbruken som straff, og dette hindrer dem i å oppsøke hjelp når de trenger omsorg. De er redde for å bli straffet igjen.

Har man det riktig dårlig, så skal man skade seg selv alvorlig, og så si at man ikke vil bli innlagt.

Pasient i undersøkelsen

En av pasientinformantene hennes skrev: «Det er ingen idé å be om hjelp på forhånd. Har man det riktig dårlig, så skal man først skade seg selv alvorlig, og så si at man ikke vil bli innlagt. Det fungerer best om man trenger å bli innlagt.»

– Lytt først!

Loois viktigste budskap er enkelt: Lytt til pasienten!

– Skal man gjøre en god jobb, må man først høre hva pasienten selv ønsker og klarer. Så kan man sammen fundere på hvilke tiltak som er de beste. Ofte begynner personalet med å handle i stedet for å lytte. Når pasienten kommer, tenker de: «Hva gjør vi – skal vi ta en prat, gå en tur, legge i belter?»

– Er det fortsatt slik?

– Det tror jeg, men ikke alle steder.

– Og i Norge?

– Ingen anelse. Men på konferansen i Oslo kom mange bort til meg og sa at de kjente seg igjen i det jeg sa.

Myter om at det best å ignorere selvskading

Pleierne som vil bruke tvang, er ikke onde, understreker Looi:

– Men de har ikke alltid kunnskap.

Hun viser til at det fins myter om at personalet bør ignorere dem som skader seg selv:

– De tror det er best for pasienten å unngå unødvendig oppmerksomhet. Men pasientene vil jo at vi skal forstå deres behov. De sa de følte seg neglisjerte og maktesløse. De opplevde at personalet trodde at de lurte og løy, og innså at personalet ikke ville samarbeide med dem, forteller hun.

Sammen med Sebastian Gabrielsson har Git-Marie Ejneborn Looi en blogg om myter.

Et kraftfullt verktøy

– Relasjonen mellom pasient og pleier kan være et kraftfullt verktøy for å minske bruken av tvang. Veien dit er ikke statisk, understreker hun.

– Det blir ofte frem og tilbake. Mye kan skje underveis. Men lykkes pleierne med å skape en tillitsfull relasjon til pasienten, og klarer de å forstå deres uttalte behov og ikke-verbale tegn, så er det sjelden behov for tvang, mener hun.

For å få dette til, må pleierne utvikle selvtillit og evne til å ta ansvar.

– Må bygge hverandre opp

Alle som jobber med omsorg, må få hjelp til bygge seg opp, mener hun.

– Vi har regler og rutiner, men følger man dem slavisk, blir det ikke bra. Jeg må kunne tenke selv, sier hun.

Hun utdyper:

– Det er akkurat disse reglene og rutinene i virksomhetene jeg er kritisk til. De gjør at personalet slutter å tenke selv og bare handler på rutine. Skal pasientene behandles individuelt og ha medbestemmelse, kan vi ikke jobbe ut fra en manual.

Her må personalet støtte hverandre, mener Looi:

– Man må ha arbeidskamerater som sier: «Vi tror du gjør det som er best.» Det betyr ikke at man kan gjøre hva som helst. Men jeg tror det alltid er best å samarbeide med pasienten, sier hun.

– Vi som jobber i psykiatrien kan gjøre en forskjell hver dag i et menneskes liv. Det er det ikke alle som har en slik makt i jobben. Vi kan gjøre deres liv dårlig – og vi kan gjøre det mye bedre, sier lektor Git-Marie Ejneborn Looi.

Er det slik i Norge også?

Espen Gade Rolland, leder i Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus, er enig i at sykepleiere og andre ikke må være for statisk i sine handlinger og holdninger:

– Å være improviserende når de møter mennesker som strever psykisk, mener jeg er bra. Det er feil hvis vi i tilnærmingen er for skjematiske og rigide. Mye handler om å tilpasse seg situasjonen der og da, sier han.

– Git-Marie Ejneborn Looi viser til myter om at pasienter som selvskader ikke skal ha for mye oppmerksomhet. Er dette utbredt også i Norge?

– Det er nok forskjellig hvordan disse pasientene møtes, og noen steder vil slike holdninger være utbredt. Det snakkes ikke så mye om hva omsorg skal være i psykisk helsevern, sier Rolland.

– Mangler oversikt over kompetanse

At pleierne på post har stor innflytelse på beslutninger om tvangsbruk, er Rolland enig i:

– Den formelle makten er det legene som har. Men de som utøver tvangen, er oftest de som er tettest på pasienten.

– Har ufaglærte mer innflytelse enn sykepleiere?

– Det er usikkert om det er slik i Norge, men det er bekymringsfullt at vi ikke har en total oversikt over kompetansen til dem som jobber tettest på pasienten, sier faggruppeleder Espen Gade Rolland.

Les også:

– Å tørre å være nær er også profesjonelt

Astrid Weber, erfaringskonsulent UNN. Vinner av akuttpsykiatriprisen 2019
LYTTER MEST: – Jeg prøver å møte folk som folk, lytte og by på det jeg kan. Det som hjalp meg, er ikke nødvendigvis det en annen trenger, sier Astrid Weber. Hun har fått akuttpsykiatriprisen 2019.  Foto: Marit Fonn

– Jeg har kunnet bruke det vonde og vanskelige til noe bra, sier Astrid Weber. Hun ble ansatt i psykiatrien mens hun fortsatt var pasient. Nå har hun vunnet pris for sitt arbeid.

Astrid Weber jobber som erfaringskonsulent. Det gjør hun så bra at hun fikk akuttpsykiatriprisen 2019:

– Veldig kjekt at prisen går til noen som målbærer det perspektivet, sier hun.

Altså pasientens.

– Hva er en erfaringskonsulent?

– En som har erfaring som pasient eller pårørende – eller begge deler – fra psykiatri og rus, og som bruker erfaringen aktivt i jobben.

– Du er også utdannet sosionom?

– Ja, men da jeg trengte mest hjelp, var jeg allerede sosionom. Jeg lærte mye av å se verden fra en annen side etter utdanningen.

– De turte å satse på meg

Hun var pasient i psykiatrien til og fra i 12 år, fra hun var 19 år. Nå er hun 37.

Hun ble ansatt som erfaringskonsulent i 2008 på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Da var hun fortsatt i behandling.

– Å få den jobben har betydd mye. De turte å satse på meg da jeg fortsatt var i klinisk behandling. Jeg har kunnet bruke det vonde og vanskelige til noe bra.

Jobben har hun hatt i ti år.

Prisen ble hun tildelt 7. februar på Akuttpsykiatrikonferansen i Oslo.

– Over lang tid har Astrid Weber stått på og systematisk jobbet for å få erfaringskompetanse inn i tjenestene, sier Espen Gade Rolland, som delte ut prisen.

Han er spesialsykepleier og leder for Nasjonalt forum for akuttpsykiatri.

I begrunnelsen står det blant annet at Weber har «markert seg som foredragsholder, forfatter og som samfunnsdebattant lokalt og nasjonalt.»

Les hele begrunnelsen

Akuttpsykiatriprisen 2019
TI TUSEN: 10 000 kroner, kunst og diplom til Astrid Weber (i midten). Det mener Espen Gade Rolland at hun fortjener for sitt allsidige arbeid som erfaringskonsulent. Foto: Marit Fonn

Var alvorlig syk

Hun har erfart det meste: Dyp depresjon, sterk angst, alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, grensepsykoser.

Hun var i behandling fra hun var 19 år. Høsten 2008 ble hun erfaringskonsulent.

– Det mest interessante er diskrepansen mellom hjelpen jeg ikke fikk da jeg ba om den, og hjelpen jeg etter hvert fikk, som har vært god. Nå møter jeg folk som står i det, sier hun.

– Jeg har lært utrolig mye av dem. De har ulike erfaringer. Noe er gjenkjennbart, noe ikke. Jeg er blitt mer allsidig. Å være erfaringskonsulent er et praktisk arbeid. Det handler om hvordan man møtes innenfor disse rammene, som kan være trange.

Fast ansatt på UNN

På Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN har Astrid Weber en full stilling fordelt på to avdelinger. Den ene er psykiatrisk avdeling som har sju sengeposter innen akutt-, sikkerhets- og alderspsykiatri. Den andre er en fagutviklingsenhet.

Fast ansatt har hun vært siden 2012. De er fire erfaringskonsulenter i klinikken.

– Du treffer vel en del sykepleiere også?

– Ja, alle slags yrkesgrupper. Psykiatere og psykologspesialister. Og ekstravakter. Alle trengs for å få det til å gå rundt.

Jeg ble nok sett som en pasient med nøkler i starten.

Astrid Weber

– Hvordan jobber du?

– Jeg prøver å møte folk som folk, lytte og by på det jeg kan. Og så prøver jeg å være ydmyk. Det som hjalp meg, er ikke nødvendigvis det en annen trenger.

– Hvorfor fikk du prisen, tror du?

– Jeg fikk høre at det er fordi jeg har løftet frem verdien av erfaringskompetanse. Skapt forståelse for den.

Weber anslår at det er rundt 250 erfaringskonsulenter i landet.

– Jeg ble nok sett som en pasient med nøkler i starten. Som kunne låse seg inn på vaktrommet.

– Lytt og spør!

– Hvordan er forståelsen for din rolle blant fagfolk?

– Fortsatt er ikke fagfolk gode nok til å lytte til hva pasientene selv formidler om hvordan de har det, og hva de trenger. Det kan være vanskelig å gjøre seg forstått. Man kan mangle ordene, eller det lyttes ikke godt nok.

Hun tror det tar tid før dette sitter i ryggraden hos folk:

– Det virker på meg som at det anses lett å ta pasientens perspektiv – uten at pasienten er der, sier Weber.

– Fordi de tror de vet hva pasienten opplever?

– Ja. Vi ønsker jo at pasientene skal få hjelp som faktisk hjelper. Det forutsetter at man «tuner seg inn» på å lytte. På fint heter det å møte pasientene der de er. De skal ikke sitte alene i sitt strev.

– Hva bør personalet gjøre?

– Spørre «hva trenger du?». Noen formidler at de har det så vondt, at de ikke orker mer. Hvis pasienten ønsker å bli innlagt, kan man spørre «hva er det med en innleggelse du tror vil hjelpe deg?». Man utforsker ikke nok. Kanskje blir det innleggelse, og kanskje finner man sammen ut at en annen løsning er bedre, sier Weber.

«Har dere spurt pasientene?»

Weber har hatt – og har – mange jern i ilden: bokprosjekter, holder foredrag, skriver kronikker, underviser helsepersonell, arbeider for åredusere tvangbruk og bedre transporent av psykisk syke …

Hun møter fast i et lederteam og er ofte alene i rollen som erfaringskonsulent i fagmiljøene, der det er flere fra de andre profesjonene.

Dialogen er god, men hun må stadig minne om hvem som definerer hva:

– Kanskje evaluerer vi hvor gode vi er på for eksempel brukermedvirkning. Terningkast fire, vil mine kolleger si. Da spør jeg: «Har dere spurt pasientene? Kanskje har de et annet svar.»

– Flere forteller om sine erfaringer

– Hvordan står det til med åpenheten i psykiatrien?

– Åpenhet er oftere et tema. Det er flere enkelthistorier som fortelles, og det er flere som bruker sin erfaringskunnskap i fagdiskursene. Flere er bekvemme med å fortelle om sine erfaringer, sier hun.

– Men står du i det med begge beina, og du ikke orker å eksistere, er det ikke like lett å være åpen. Så der er vi nok ikke kommet så langt. For meg var det i hvert fall lettere etter at jeg ble friskmeldt.

– Når jeg snakker om mine egne erfaringer, er det ikke for å fremheve meg selv. Men ved å vise til egenerfaring og være åpen, ufarliggjør jeg det å streve, sier hun.

– Det er ikke alle forunt å komme hel ut på den andre siden. Jeg har jobbet med folk, og hatt medpasienter, som jeg har mistet i selvmord. Men det er også mange som ikke er plaget av psykisk lidelse lenger.

Selvskadet for å overleve

– Hva gjorde at du ble syk?

– Jeg hadde en ekstremt dårlig selvfølelse. Og en sårbarhet, skapt av emosjonelle og relasjonelle traumer. Jeg følte at jeg ikke hadde en berettigelse til å være i denne verden. Ved å erfare trygge relasjoner ble jeg kjent med mine egne følelser og grenser.

– Hva hjalp deg?

– Min tredje terapeut sa: «Jeg tror du trenger mer enn det jeg kan gi.» Hun drev med kognitiv terapi – det dreide seg mye om tanker og hodet. Men den psykiske smerten satt i kroppen. Smerten ble så vanskelig å håndtere at det var min egen kropp jeg gikk løs på.

Hun selvskadet for å overleve, for å unngå å gå helt i oppløsning – innvendig.

– Jeg jobber mye nå, men tross alt ikke 24/7. Men er du syk, så får du ikke fri, det står på 24/7. Da jeg jobbet med å få andre handlingsalternativer enn selvskading, tok sinnet et nytt krumspring – jeg ble grensepsykotisk.

Slapp å være motivert

Men så ble hun tilbudt noe nytt:

– En terapeut sa: «Du trenger ikke være motivert. Vil du gi oss en sjanse?». Det var en gave. Jeg ble ikke avkrevd motivasjon mens jeg var i eksistensiell krise. Og de ba meg om å gi dem en sjanse. Ser du at det snur aktør-rollen?

Hun trodde opplegget skulle vare i halvannet år, en avskrekkende evighet – da.

– Men så tok det seks år. Tenk om det var pakkeforløp i psykiatrien på den tiden, da hadde jeg neppe fått tiden jeg trengte!

Da hun fikk de mest alvorlige merkelappene, «emosjonell ustabil» og «kronisk suicidal», fikk hun høre noe avgjørende: Alle som står under ekstremt press over tid, risikerer å kvalifisere for en eller annen personlighetsforstyrrelse.

– Deretter sa terapeuten: «La oss kalle det en arbeidsdiagnose. Den kan du jobbe deg ut av, og jeg skal gå med deg.

Diagnosen ble hun kvitt:

– Min siste prat med behandleren var i 2013, sier hun.

– Medpasientene var mine viktigste terapeuter

Hun forteller at medvandrerne eller mederfarerne, det vil si medpasientene, var hennes viktigste terapeuter:

– Vi heiet på hverandre og var opptatt av «hva vil det si å ha et liv som er verdt å leve, for meg og for deg».

Selv om hun er rik på erfaring, tar hun ikke for gitt at pasientene har tillit til henne.

– Mye av det jeg gjør på jobb, er å lytte. Rett før jul la meg på gulvet sammen med en pasient som var akuttinnlagt. Det tror jeg ikke er så vanlig at ansatte gjør. For de fleste er det kanskje mer naturlig å strekke ut en hånd for å hjelpe pasienten opp.

Hun tilføyer:

– Jeg spurte pasienten om det var greit. Vi reiste oss – sammen – etter en stund. Noen pasienter trenger en klem, og noen trenger «space». Jeg kan spørre: «Skal jeg sette meg i den andre sofaen eller nærmere?» De har behov for å ha anledning til å regulere avstand og nærhet ut fra hva de selv trenger.

– Sykepleiere må jobbe med miljøterapi

– Hva vil du si til sykepleierne?

 – At det trengs flere av dem. Men som i alle yrkesgrupper fins det både dyktige og mindre dyktige. Det er viktig at de jobber aktivt med miljøterapi og bidrar med å fylle dagene med noe som er meningsfullt for pasientene. Og ikke minst klargjøre hvorfor de gjør som de gjør. Å ha en skjult agenda er sjelden noen god idé, uansett hvor mye den andre strever, sier erfaringskonsulenten.

– Omsorgsbegrepet ligger dypt i sykepleierne. Det er bra, og innebærer raushet og kjærlighet, i den form at man synes om folk og vil dem vel.

– Man skal være profesjonell og ryddig, men tørre å være nær er også profesjonelt, mener Weber.

Det har ikke vært en enkel vei, men hun syns hun har vært heldig:

– Arbeidsgiver tar godt imot hvis jeg tar opp noe. Jeg trenger ikke bli omfavnet for alt. Vi kan være uenige, bryne oss på hverandre, men en god leder støtter oppunder.

Synliggjorde frykten for tvang

Hun trekker frem et arbeid om tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold.

– Det innebærer ofte også tvangsmedisinering. Vi fant ut at pasientene var redde for den potensielle tvangen, at intensjonen var uklar og at de opplevde sin identitet truet når de ble utsatt for stor inngripen mot deres vilje.

Dette kom frem i evalueringen gjort med metoden «Bruker Spør Bruker».

– Det arbeidet er jeg stolt over, fordi det synliggjør noe som ikke tas på alvor.

Av og til lurer hun på om det går framover i feltet.

– Heldigvis er det mange som ser at det er nyttig å ha erfaringskonsulenter, sier prisvinneren.

Hun mener det viktigste med å vinne prisen er anerkjennelsen av erfaringskunnskapens rettmessige plass som likeverdig med annen helse- og sosialfaglig kunnskap.

– Den utfordrer annen kunnskap. Slik kan vi forstå mer. Intensjonen med å ansette erfaringskonsulenter er jo at vi skal bidra til å endre til det bedre fra innsiden av tjenestene, sier Astrid Weber.

Prisen består av et kunstverk, et diplom og en sjekk på 10 000 kroner.