Dette har sykepleier­studenter forsket på de siste tretti årene

Portrett av Ragnhild Hellesø, professor ved Avdeling for sykepleievitenskap, UIO
KARTLEGGING: Professor Ragnhild Hellesø håper kartleggingen hun og May Solveig Fagermoen har gjort, vil hjelpe fremtidige studenter med å se hvor det er kunnskapsmangler.

Nærmere 700 norske hoved- og masteroppgaver innen sykepleievitenskap er nå kategorisert etter tematikk og metode. Det er særlig to ting studentene har vært påfallende lite opptatt av.

– Vi hadde forventet at flere skrev om utdanning og lederskap, sier professor Ragnhild Hellesø ved Avdeling for sykepleievitenskap på Universitetet i Oslo.

Sammen med professor emeritus May Solveig Fagermoen har Hellesø gått gjennom universitetets samlede produksjon av hoved- og masteroppgaver innen sykepleievitenskap fra årene mellom 1985 og 2015.

Funnene ble nylig presenter i en artikkel i Journal of Nursing Education and Practice.

Her karakteriserer forfatterne den lave andelen oppgaver om utdanning og ledelse som «bekymringsfull» («worrying»).

– Da Avdeling for sykepleievitenskap ble etablert i 1985, var det mange som begynte på hovedfag for å kvalifisere seg til stillinger i høyskolesystemet og lederstillinger. Man skulle derfor kunne anta at de hadde forholdvis stor interesse for disse områdene, men det reflekteres i liten grad i resultatene våre, sier Hellesø.

– Lederskap er dessuten spesielt viktig når helsetjenestene er under rivende utvikling, men vi finner at mange av studentene som ønsket å kvalifisere seg til lederstillinger, har skrevet masteroppgaver som enten er klinisk rettet, eller de har sett på praksis.

Økt interesse for sykepleieres vurderinger

694 hoved- og masteroppgaver er gjennomgått.

Disse er kategorisert innen fire hovedtema: pasientorienterte studier, praksisorienterte studier, sykepleierutdanning og ledelse.

Oppgavene er deretter sortert i underkategorier. For eksempel er praksisstudiene delt opp i oppgaver om arbeidsforhold, sykepleievurderinger og utførelse. For pasientstudier er underkategoriene pasienters problemer relatert til sykdom og deres erfaringer med å være mottakere av helsetjenester.

Hellesø og Fagermoen har også sett på fordelingen mellom kvalitative metoder, kvantitative metoder og litteraturstudier.

Det ble dessuten skilt mellom oppgaver produsert før og etter Kvalitetsreformen av høyere utdanning. Dette fordi lengde og omfang av oppgavene endret seg da man gikk fra hoved- til masteroppgaver.

Denne oppdelingen viser at det har vært en kraftig økning i andelen studenter som ser på sykepleiefaglige vurderinger og praksis.

Det har også vært en viss økning innen pasientfokuserte studier, mens andelen studenter som ser på arbeidsforhold, er avtakende.

Mest kvalitativt

337 av oppgavene benytter kvalitativ metode, mens 204 har en kvantitativ metodikk i bunn.

– Sykepleieforskning har blitt kritisert for å være bare kvalitativ, men vi ser altså at det er relativt mange som velger kvantitativ metode, sier Hellesø.

Det er få studenter som gjennomfører intervensjoner i masteroppgavearbeidet. Hellesø påpeker at siden masterstudiet kun er toårig, kan det være vanskelig å gjennomføre grundige intervensjonsstudier.

Synliggjøring av hva som er gjort

– Målet vårt var i første omgang å få en oversikt over hva som faktisk er gjort i løpet av disse årene, og se hva masterutdanningen bidrar med av forskning. Her i Norge gjør nemlig masterstudentene et reelt stykke vitenskapelig arbeid, mens i flere andre land er utdanningen mer prosjektorientert, sier Hellesø.

– Vi ble imponert over hvor stor bredde det er i temaer – noe som gjenspeiler at våre studenter kommer fra alle deler av helse- og omsorgstjenesten.

Nå håper hun oversikten vil kunne gi en retning for diskusjonen videre.

– En slik kartlegging gir ingen anbefalinger i seg selv, men kan hjelpe med å synliggjøre – ikke minst for studentene – hva som allerede er gjort, og hvor det er kunnskapsmangler.

Les også: