Nattevakter inspirerte til roman om omsorg

I utgangspunktet har ordet «omsorg» en klang av noe dypt personlig og privat – av nærhet, kjærlighet og intimitet. Men det brukes ofte i sammenhenger som inkluderer offentlige institusjoner, profesjonelle yrkesutøvere og stramme budsjetter. Det snakkes om «omsorgsarbeid», «omsorgsreformer» og «omsorgsboliger».

«Omsorg» er også tittelen på Kristin Buvik Sivertsens debutroman.

– Jeg jobbet som nattevakt i en omsorgsbolig under studiene, forteller hun.

– Erfaringen inspirerte meg til å skrive, men det jeg hentet derfra, er nok mer arbeidsoppgaver og rutiner, heller enn karakterer og handling.

En advarsel til krimelskere

I romanen tilkalles politiet etter et mistenkelig dødsfall i en omsorgsbolig i Oslo. Avdøde – en sekstiårig, mannlig beboer – betegnes som klinisk deprimert. Men likevel; var det selvmord?

Samme natt skal en annen beboer ha blitt forsøkt voldtatt. Henger hendelsene sammen? En nyutdannet og høygravid politietterforsker koples på saken og forhører beboere og ansatte etter tur.

Likevel advarer Sivertsen lesere som måtte tro at dette er en krim.

– Jeg låner riktignok grep fra sjangeren, men krimelskere risikerer nok å bli skuffet, ler hun.

Vanskelige grenser

Forhørene glir raskt ut i nærmest essayistiske utforskning av alt fra omsorgsbegrepets begrensninger og mislykkete psykiatrireformer til tv-tittingens velsignelser.

Som en rød tråd snirkler begrepet «omsorg» seg gjennom boka. Da helst den profesjonelle, institusjonaliserte omsorgen, med alle sine paradokser og motsetninger.

– Det ligger implisitte forventninger her, som er vanskelig å leve opp til, mener forfatteren.

Hun tror de fleste i omsorgsyrker har kjent på det at man aldri strekker helt til.

– Det er vanskelig å sette grenser for rollen som profesjonell omsorgsarbeider. Du forholder deg tett til og griper inn i andres liv, men skal samtidig holde en distanse.

– Du må finne grensene selv. Hvor mye skal du gå inn i folks liv. Det er en stor og krevende del av jobben.

Nestekjærlighetens imperativ

I boka er disse grensene noe karakteren Fredrik sliter med.

– Han er nok den jeg kjenner meg mest igjen i, bekrefter Sivertsen.

– Han befinner seg inne i et system der han ikke strekker til.

Fredrik er vernepleier og nattevakt i omsorgsboligen. Han grubler mye over hva det vil si å yte profesjonell omsorg. Om det i det hele tatt er mulig. «Jeg vet ikke om det er omsorg vi egentlig driver med», sier han i ett av forhørene. Og fortsetter: «Omsorg krever en relasjon som eksisterer forut for jobbsituasjonen. Du kan selvfølgelig bli glad i brukere eller pasienter og ha et nært forhold til dem på et plan. Men du blir jo ikke glad i alle brukerne. Det er ikke alle brukerne du engang kommer særlig godt overens med. Men i begrepet omsorgsyrke ligger et slags nestekjærlighetens imperativ.»

Normalisering av tilværelsen

I boka møter vi også den erfarne, men temmelig desillusjonerte psykiateren Egil, med sterke meninger om samfunnets forsøk på å «normalisere» tilværelsen til mennesker med psykiske lidelser, koste hva det koste vil.

– Han mener omsorgsboliger ikke fungerer, sier Sivertsen.

Selv tror forfatteren det kan være vanskelig å leve opp til normaliseringsforventningene som følger med en slik ordning.

– Jeg setter spørsmålstegn ved hva samfunnet forventer seg av omsorgsboliger. Man tenker kanskje det er mer humant eller verdig enn de gamle institusjonene, men jeg er usikker på om det alltid er det.

Lang skriveprosess

Sivertsen forteller at boka har blitt til over tid og at den samler tekstbrokker skrevet med vidt forskjellige utgangspunkt.

– Historien til Yngvar for eksempel, kom til meg da jeg selv jobbet i omsorgsboligen.

Beboeren Yngvar påstår at han blir usynlig om natta og går inn til de andre.

– Gjennom ham ville jeg forsøke å formidle den spesielle stemningen av å jobbe når alle rundt deg sover. Det er en ensom og veldig spesiell opplevelse. Jeg kunne, som Yngvar, føle meg usynlig.

Vil skrive om skolen

Tematikken som utforskes i «Omsorg» har ledet Sivertsen til å søke en stipendiatstilling i Bodø. Her er planen å utforske grensene for profesjonell omsorg fra et mer akademisk og sosiologisk perspektiv. Samtidig vil hun nok fortsette å skrive kortere litterære tekster, som muligens kan samles etter hvert.

– Akademisk skriving krever etterrettelighet i alle ledd, mens i skjønnlitteratur har du fordelen av å kunne gå dypere inn i personlige erfaringer. Du får friheten til å assosiere fritt.

For tiden jobber Sivertsen som lærer ved Kuben videregående skole i Oslo.

– Skolen er en annen type institusjon jeg kunne tenke meg å utforske litterært.

– Lærere er også en slags omsorgsarbeidere, som må finne ut hvor grensene går mellom nærhet og profesjonalitet.

Les anmeldelsen av boken her: