Tett på Motstandsmannen

Nyheter
Bildet viser Dag Coucheron
Kritisk: Dag Coucheron tror ikke at psykiaterne vil lede de medisinfrie enhetene i helseregionene på en god måte.

Dag Coucheron har vært imot medikalisering i psykiatrien i en mannsalder. Så hvorfor jubler han ikke når helseregionene nå skal få psykiatriske medisinfrie enheter?

Året er 1941. En tre og et halvt år gammel gutt sitter hjemme i Ullevål Hageby sammen med faren sin som er politisk aktiv i motstandsgruppen «Alt for Norge». To norske gestapister venter med dem. De har mørke frakker med dype lommer og smiler seierssikkert. Det er en forferdelig stemning. Gutten merker at faren er redd. 

Etter et par timer ringer telefonen. Det er guttens mor, mezzo­sopranen Sonja Coucheron. Hun jobber i den samme ­illegale gruppen som faren, sangpedagogen og oversetteren Olaf. Sonja får beskjed om at hvis hun ikke kommer hjem, tar de sønnen hennes, Dag.

Hun overgir seg og sendes til Ravensbrück konsentrasjonsleir i Tyskland. Der blir hun til krigens slutt. Olaf fengsles også og havner på Grini fangeleir, hvor han blir i ett år. I mellomtiden blir lille Dag tatt hånd om av onkel Erling. 

– Det er mitt første minne om overgrep, sier psykiater og ­psykoanalytiker Dag Coucheron til Sykepleien.

– Krigen er nok den hendelsen som har formet meg mest. Tryggheten ble revet vekk under meg, og jeg fikk en grunn­leggende skepsis til autoriteter. Frykt for overgrep og krig har fulgt meg siden.
Fire år senere kom Sonja hjem, totalt ugjenkjennelig: 120 kilo tung med B-vitamin-mangelsykdommen våt beriberi. 

– Hun albuet seg frem mellom far og meg som hadde utviklet en nær relasjon, og ville være mamma. 

Sju år gamle Dag ba henne dra tilbake til Tyskland der hun kom fra.

– Jeg har sikkert tatt skade av å vokse opp under krigen. Jeg har til tider vært redd, men har nok overkompensert ved å ­agere selvsikker.

Bildet viser Dag som barn
På Nesodden: Lille Dag på skuldrene til faren Olaf, når de er på Nesodden hos onkel Erling. Moren, Sonja, helt til venstre.

Rettssak om schizofreni

78-åringen har akkurat ankommet fra vinterlagring i Florida til sin lille arbeidshule bak garasjen på Nesodden. Gjennom rutevinduene glitrer Oslo­fjorden nesten syndig forlokkende. Men seilbåten får stå i fred i dag. 

Etter intervjuet skal psykiateren i retten som sakkyndig vitne for en pasient som er tvangsbehandlet i mange år og vil ha fjernet­ schizofrenidiagnosen. De er tre fagfolk som støtter pasienten mot staten, men Coucheron er likevel spent på hvordan det vil gå. 

– Det er vanskelig å fjerne diagnoser i psykiatrien, selv om de kommer nokså tilfeldig og er basert på synsing. Jeg har sett mange mennesker som blir satt på antipsykotiske midler og utvikler symptomer som likner på schizofreni av medisinen, hevder han og påpeker at to av hans tidligere pasienter med schizofrenidiagnose nå studerer medisin.

– De kommer til å bli gode leger, mener han.

Musevisa

I den furupanelte hulen tar Coucheron fremdeles imot pasienter. Tre røde tekstilstoler står vendt mot en sort i skinn med sving. Det har vært mest nevroser, nå er det mer psykoser. «Treat people» står det enkelt og greit på LinkedIn-profilen at den tidligere overlegen driver med.

Han liker det enkelt, og mener det er latterlig å tro at vi har 190 klart definerte psykiatriske diagnoser, slik diagnosemanualer som for eksempel den europeiske ICD-10 gir inntrykk av. Selv har han nytte av bare tre i sine tanker: psykoser, nevroser­ og psykopatier. Og så har han fått sansen for én til: «reaksjon på alvorlig belastning». Den er som poteten og kan brukes til det meste. 

På veggen henger Ibsen i glass og ramme. Husvennen Alf Prøysen spiller gitar på et gammelt sorthvitt foto med en liten­ hilsen til Dag på baksiden. Sølvgutten Coucheron plate­debuterte nemlig som korist på Musevisa i 1949. Det var før de kritikerroste teaterprestasjonene på 50-tallet, som så ble ­avløst av medisinstudier og legeautorisasjon i 1963.

Bildet viser Dag Coucheron på kontoret
I hulen: På kontoret bak garasjen tar Dag Coucheron fremdeles imot sine pasienter.

Skribent

Han kler fornavnet sitt, Dag. Våkner tidlig hver morgen med tanker i hodet som sprenger seg vei. De er mange og går helst på kryss og tvers av det etablerte. De må skrives ned og deles med folket. 
Som oftest er det Dagens Medisin som trykker dem, men Klassekampen, Vårt Land, VG, Dagbladet og Aftenposten er også sporadiske utgivere av Coucherons kronikker. Han har ­utgitt seks–sju bøker, små mininoveller og fagbøker om hverandre. Det er kanskje slik det går når man leser Ibsens samlede­ verker før fylte 16 og pløyer gjennom Freud nesten før puberteten er over.

Advarer

Den 18. mai trykket Aftenposten leserinnlegget «Farlig ferd i psykiatrien», en aldri så liten advarsel om at opprettelsen av medisinfrie behandlingsenheter ved landets helse­regioner fra 1. juni kan ende i total fiasko med sammenbrudd, kaos og dødsfall.

«I verste fall kan det mest lovende forsøket innen psykiatrien bli til et langvarig tilbakeslag, enda flere diagnoser, enda flere sløve, tvangsmedisinerte, kjemisk lobotomerte og passive ­klienter og enda flere medmennesker i reimer», lyder hans dystre spådom.

Blir denne mannen aldri fornøyd? Er det ikke nettopp overmedisinering i psykiatrien som har vært hans mantra spalte opp og spalte ned?

– Hvorfor jubler du ikke?

– Fordi det gjelder å tenke litt lenger enn nesa rekker. Dette er så vidt jeg kan skjønne svært dårlig planlagt. Prosjektet skal kanskje ledes av pilletro og diagnosetro psykiatere. Og når de får ansvaret for noe de ikke tror på, er prosjektet dødsdømt. 

– Hvor har du det fra at psykiaterne ikke tror på dette?

– Fra norsk psykiatri. Jeg kjenner ikke alle sjefene i helse­regionene, men jeg vet at det er Tromsø som har størst sjanse­ til å ro dette i havn. Nordlendingene har lenge beveget seg bort fra medikalisering og diagnoser. Det har ikke folk sørpå.

Når dette skrives, er det fremdeles uklart hvor de to enhetene­ i Helse Sør-Øst skal ligge.

Sjelslivet

Coucheron forklarer om sin manglende entusiasme:

– Tanken er strålende, men den er dessverre dødfødt hvis man ikke samtidig innfører en annen tenkemåte i psykiatrien. Psykiatri er ikke naturvitenskap som resten av medisinen. Den naturvitenskapelige metode med reproduserbare resultater for å få validitet er umulig i psykiatrien. Mennesket er ikke ­bare en hjerne med signalstoffer. Vi er mer komplekse enn som så. 

Psykiateren synes det er blitt et kunstig skille mellom ­psyke og soma. 

– Vi har sjel også, i betydningen alt som skjer i hele kroppen og hodet når vi vandrer gjennom livet.

Selv har han dyrket sjelslivet siden han var barn, med litteratur og musikk som viktige ingredienser. Musikken har slått ut i full blomst hos hans to yngste barn, som han har sammen med kona, pedagogen Mette. David og Julie Coucheron er ­internasjonalt anerkjente klassiske utøvere på henholdsvis ­fiolin og klaver. Mette har i disse dager hendene fulle med å ­arrangere den årlige Kon-Tiki kammermusikkfestival, som ­barna kommer hjem fra Atlanta for å opptre på.

Reirskiter

Når Coucheron blir beskyldt for å skite i eget reir, bruker han å svare at norsk psykiatri ikke er hans reir.

– Hvilket reir er ditt, da?

– Psykoanalysen og tradisjonen til Trygve Braatøy, den store­ figuren i norsk psykiatri før krigen.
Braatøy mente det er viktig å se helhetsbildet av pasienten, ikke bare fragmenter av laboratorieprøver, tester og statistikk. 

– Hva er det verste med norsk psykiatri i dag?

– Avhengigheten av diagnoser og tabletter og langtidsvirkende sprøyter. Sprøytene lar seg ikke dosejusteres når de virker i måneder om gangen – da blir det vanskelig, av og til umulig å seponere.

– Og det beste med psykiatrien?

– Ingenting. Jo, forresten: sykepleierne. De kjenner pasientene fordi de er nære og snakker med dem. De gjør det på tross av systemet, ikke på grunn av det. Men det er neddopede­ ­utgaver av mennesker de snakker med. Pasientene er zoombie­liknende, sløve, passive og fjerne. Prøv Zyprexa, så vet du hva jeg snakker om. Det er helt forferdelig hvordan den kjemiske­ ­­lobotomeringen har fått herje i Norge.

Prima sykepleiere

Coucheron spesialiserte seg i psy­kiatri i Sverige og jobbet der sammen med psykiatriske sykepleiere.

– De var prima folk. Alle var menneskelige, modne og varme fordi de beveget seg på grasrota. Sykepleierne burde hatt mer å si i psykiatrien, men den har dessverre blitt styrt av psykiaterne, så har psykologene diltet etter. De prostituerer eget fag fordi de tror at det ikke duger, men det er feil.

Coucheron skryter også av sykepleierne han jobbet med i åtte år på Statens forvernsenter for narkomane, selv om flere av dem ville ha ham vekk som overlege. 20 av 25 ansatte streiket ulovlig i 1976. De hevdet at han ikke kunne samarbeide, var ­autoritær og blandet seg opp i deres arbeid. 

– Jeg ble drapstruet og beskyldt for å være verre enn Hitler og Machiavelli til sammen. Det var en forferdelig tid. Jeg mistet midlertidig troen på den menneskelige godhet og følte meg dolket i ryggen av mine nærmeste medarbeidere, sier han.

Bildet viser Dag i 1974
Forfatter: Dag Coucheron debuterte skjønnlitterært på Aschehoug i 1974 mens han var overlege på Statens forvernsenter for narkomane.

Ble nedlagt

De streikende ønsket flatere struktur og rullerende ledelse. Helsedirektoratet støttet overlegen, men ­senteret ble etter mye om og men nedlagt. Coucheron jobbet aldri mer i det offentlige helsevesenet. 

– Mange av de streikende var AKPml-ere som ønsket ­væpnet revolusjon. En av psykologene sykmeldte seg og dro til Kina ­etter at det hele var over, sier Coucheron.

Forvernsenteret skulle være en slags legevakt for rusavhengig ungdom som ga akutt krisebehandling, og eventuelt overførte til langtidsbehandling på Hov i Land. 

– I virkeligheten var vi en autonom enhet med ti sengeplasser som tilbød både forvern, vern og ettervern og sørget for kontinuitet mellom pasient og behandler. Vi var på mange måter begynnelsen til DPS-ene. 
– Hva lærte du av hele episoden?

– At tungt belastete narkomane i en storby ikke er så van­skelige å behandle. At det bare er tull å dele opp i rus og psykiatri. Alt er psykiatri. Alle hadde opplevd noe vanskelig i oppveksten. 

Det levende ansiktet til Coucheron får et alvorlig drag. 

– En av pasientene ble så fortvilet da vi måtte stenge at han hoppet foran T-banen og drepte seg.

Da det stormet som verst rundt forvernsenteret, skrev en av pasientene et innlegg i VG. Ungdommen hadde i mange år gått ut og inn av institusjoner:
«Mitt møte med Dag Coucheron og de følgende samtalene åpnet en ny verden for meg. Han viste meg tillit, mitt egenverd og min identitet. Han har klart det som ingen institusjon har klart: nemlig å anskueliggjøre min situasjon og hva som var ­årsaken til min angst.»

Kritisert

I kullboka fra 1963 står det at Dag har bestemt at han vil bli en ener i psykiatri. Kullkollegaen skriver: «Han kan ikke summeres! Han er en fyr utenom det vanlige, en man ­virkelig håper kan utrette det man vet han har muligheter for».

– Hvorfor valgte du å bli i psykiatrien når det ikke var ditt reir?

– Jeg trodde i min naivitet at jeg kunne bidra til å endre på den. Men det har jeg ikke klart.

Likevel har han ropt så høyt med barytonrøsten sin at psykiater Terje Tørrissen kritiserer ham for konsekvent å avvise alle andres tilnærmelser og behandlinger enn sine egne.

– Bare tøys. Han har ikke satt seg inn i hva jeg faktisk mener. Jeg avviser ikke bruk av tabletter, jeg mener bare at det diagnostiseres lemfeldig, og at det brukes altfor mye psykofarmaka­ og for lite psykoterapi.

– Han mener du kommer med påstander som er synsing og bærer preg av personlige preferanser?

– Hele psykiatrien er jo synsing! Jeg synser også, men jeg ­synes bare noe helt annet enn Tørrissen, og jeg pretenderer ikke å sitte med hele svaret.

Tyst på Ullevål

Da Coucheron for et par år siden var på Ullevåls sjette avdeling B i anledning tvangsinnleggelse av en av hans pasienter, merket han en forandring.

– På 70-tallet var dette stedet for avantgardistisk diskusjon, og avdelingen bar navnet «et terapeutisk samfunn». Nå er det helt tyst, sier han.

Han hevdet at tvangsnevrose ikke hjemlet tvangsinnleggelse,­ og kranglet med en sykepleier om dette. 

– Hun ringte sjefen, og de lurte på om de skulle ringe politiet for å få meg ut. Jeg gikk frivillig. Men da pasienten ble videre­sendt til Dikemark, skjønte de tegninga og skrev henne ut.

– Har de gitt deg en diagnose på Ullevål nå?

– Skulle ikke forundre meg. «Kverulant paranoia», kanskje?

 

Les også: