fbpx – Jeg møtte en som ville bygge meg som menneske Hopp til hovedinnhold

– Jeg møtte en som ville bygge meg som menneske

EGEN ERFARING: I Anorektisk skildrer Ingeborg Senneset alvorlig psykisk sykdom på en rå måte, men de aller råeste sekvensene har ikke blitt med i boken, mener forfatteren. Foto: Linn Kristin Nordseth

Boken Anorektisk skal gjøre behandlere i stand til å hjelpe, pårørende i stand til å holde ut og få enkelte helsearbeidere til å skamme seg, sier forfatter Ingeborg Senneset.

Aftenposten-journalist og sykepleier Ingeborg Senneset (32) tilbrakte totalt tre år på tre forskjellige døgninstitusjoner, hvor hun ble behandlet for anoreksi, og etter hvert også tvangslidelse (OCD). Gjennom alle tre årene skrev hun dagbøker, og hun begynte også å blogge om sykdommen, en beslutning hun tok før hun ble innlagt på sykehus nummer to. Flere hundre dagbok- og blogginnlegg er nå blitt til boken Anorektisk, en bok som ifølge psykiater Finn Skårderud ligger milevis unna idealisering og romantisering av spiseforstyrrelser.

Bunnskrapt

– Jeg har alltid skrevet mye i dagbokform. Bloggen oppstod fordi jeg hadde en teori om at hvis jeg var mer åpen og mindre opptatt av skam, så kunne det bidra til å forplikte meg til å bli bedre, sier Ingeborg Senneset. Senneset utfordret seg selv til å være åpen, samtidig som hun var redd for å fremstå som sytete. I sommer er det åtte år siden selvmordsforsøket hennes, hvor hun i løpet av en natt kastet opp 150 ganger for å se hvor mye mer kroppen kunne tåle. På daværende tidspunkt var Senneset så kritisk syk at indre organer truet med å svikte, deriblant hjerte og lever. Men hun overlevde natten, og skulle også overleve å bli utskrevet fra døgninstitusjon nummer to, før vendepunktet kom med innleggelsen ved Spesialpost 4 på Østmarka, St. Olavs Hospital i november 2009.

– Østmarka er definitivt stedet som har betydd mest for tilfriskningen min. Jeg var innlagt der i to og et halvt år. Det høres fryktelig lenge ut, men jeg var bunnskrapt. Redningen min ble blant annet behandleren min der, psykolog Bjørn Angvik, sier Senneset. Da hun kom inn til første time hos Angvik begynte hun umiddelbart å fortelle ham hva hun hadde spist den dagen og hvilke spisemål som var satt. Men han var ikke opptatt av det, og sa i stedet noe sånt som: «Ja ja, men hvem er du?»

– I Bjørn Angvik fikk jeg en behandler som var ute etter å bygge et menneske, ikke opprettholde en identitet som syk. Det er en ekstremt stor forskjell, sier Senneset. Forfatteren er ganske sikker på at hvis behandlingen bare hadde gått ut på å fjerne lag på lag med symptomer på anoreksi og OCD uten å ta tak i hvem som fantes der under alt sammen, ville hun til sjuende og sist blitt stående igjen med sykdommen i seg selv. Uten Angviks hjelp ville det ikke vært en person å finne tilbake til, mener hun.

Store kontraster i psykiatrien

– Hva er egentlig det å være frisk og hva er det å være syk? Holder det ikke bare å være frisk nok?

Disse spørsmålene er viktige for Senneset, som mener begrepet «frisk» er problematisk. Forestillingen om at «hvis hun bare ble helt frisk så kunne hun gjøre alt hun ville», å gå rundt og vente på den totale helbredelsen, ville ikke ha ført henne noe sted, mener hun. Senneset tror en slik tankegang kan være farlig.  

– Sykdom tar tid. Titt og ofte tryner jeg skikkelig fremdeles, men jeg går på jobb og gjør det jeg skal. Jo mindre opptatt jeg er av hvor frisk jeg egentlig er, desto friskere blir jeg. Målet må være at du gjør det beste ut av ditt liv for deg selv, sier hun.

32-åringen anser seg som heldig som fikk en behandler som myndiggjorde henne som person. Samtidig har hun også opplevd et enormt sprik i kompetanse og omsorgsevne blant sykepleiere og andre helsearbeidere rundt om på de forskjellige døgninstitusjonene. Noen av tilfellene har Senneset også skrevet om i boken.

Jeg har opplevd et enormt sprik i kompetanse og omsorgsevne blant sykepleiere og andre helsearbeidere.

Ukultur

– En gang satt jeg inntil veggen på gulvet utenfor rommet mitt på avdelingen og gråt og var helt fortvilet. Da kom en sykepleier bort til meg og dultet borti meg med foten som om jeg var et veislakt. Hun ga meg klar beskjed om at jeg ikke kunne sitte der og skjemme ut avdelingen. Det var det mest nedrige jeg kunne bli utsatt for der og da. Pasienter ved døgninstitusjoner har mer enn nok med den selvpåførte skammen, og burde slippe å bli ytterlige dratt ned av personalet, sier hun. Senneset opplevde også at en sykepleier lot en pasient komme inn på medisinrommet og plukke ut piller.

– Sånt skal ikke skje. Hadde varslingskulturen i norsk helsevesen vært som den skulle, ville ikke slike skrekkhistorier eksistert, sier hun og viser til undersøkelser som slår fast at det står dårlig til med varslingskulturen i norsk helsevesen. Senneset hadde selv lyst til å varsle om disse tilfellene, men fryktet at hun ville komme til å bli tvangsutskrevet og lot det derfor være.

– Motsetningen mellom ambisjonen du har som aspirerende sykepleier og personalpolitikkens følger for omsorgsevnen er bare tragisk. Her bør de mange helsearbeiderne som faktisk gjør en strålende jobb kjenne på et ansvar, sier hun, men vil gjerne legge til at ytringskulturen på en arbeidsplass er et ledelsesansvar – en trapp som må vaskes ovenfra.

Langtidstilbudene forsvinner

I Anorektisk skildres alvorlig psykisk sykdom på en rå og nådeløs måte, men de aller råeste sekvensene har ikke har blitt med i boken, forteller Senneset.

– Mye av «det sykeste» har vi kutta. Før boken kom ut var jeg veldig redd for at den potensielt ville kunne bidra til å gjøre folk dårlige, men nå, en og en halv måned etter utgivelsen, har responsen samlet sett vært bra, spesielt blant helsearbeidere, sier hun.

Boken er blitt brukt i ulike faglige kontekster, og blir sitert i en rekke medier, debatter og kronikker. Tilbakemeldingen som likevel har betydd mest for Senneset, kom fra en med liknende sykdomsbilde som henne.

– Pasienten fortalte at dette var den første boken vedkommende hadde lest som ikke trigget sykdommen, men motiverte til å jobbe med å bli frisk, sier hun.

Forfatteren og journalisten har klart seg bra etter utskrivelsen fra Post 4 i 2012, men hun er ikke optimistisk med tanke på utviklingen innen psykisk helsevern, eller det som ifølge henne minner mer om en institusjonalisert retrett på vegne av alle psykisk syke med behov for langtidsbehandling. Ifølge NRK er antall sengeplasser ved psykiatriske sykehus halvert siden 1990, og stadig færre pasienter får psykiatrisk langtidsbehandling. Spesialpost 4 ved Østmarka sykehus ble lagt ned i 2015. Naboposten overlevde nylig trusselen om nedleggelse med et nødskrik, etter påtrykk i lokale medier. Senneset frykter hun tilhører det aller siste kullet som fikk tid på seg i en institusjon, og dermed en sjanse til å slippe en tilværelse som svingdørspasient.

– Folk fortjener å bli sett

– Det er ekstremt viktig at vi har et tilgjengelig offentlig helsevesen innen psykiatri, og det har vi ikke i tilstrekkelig grad i dag. Det står ikke mellom et galehussamfunn og DPS-er, det er mange pasienter der ute som trenger innleggelse. Hvis man bare behandler bitte litt igjen og igjen, så vil sykdommen blusse opp igjen, sier hun.

Det var kanskje dyrt for den norske staten å ha Senneset i behandling så lenge, men alternativet hadde både personlig og ikke minst samfunnsøkonomisk sett vært dyrere, mener hun. 32-åringen betaler skatten sin og har ikke hatt en eneste sykedag etter at hun begynte i fulltidsvikariat i Aftenposten i 2013. Hun ble fast ansatt tre år etter.

– Folk fortjener bedre enn å skyfles inn og ut av døgnopphold hvor de blir «lappet sammen» etter beste evne, og så må rett ut i hverdagen igjen etter knapt å ha fått skrapt i overflaten av symptomene sine, påpeker hun.

– Psykisk sykdom er som en slags plastilin som legger seg over alle de fine egenskapene man har. Folk fortjener å bli sett. Noe av det som hjalp meg mest var menneskelighet og behandlere som tok seg tid til å lete etter Ingeborg bakenfor sykdommen. Det gjorde meg i stand til å tre ut av min egen sykdomsboble og finne tilbake til engasjementet mitt for verden utenfor. Den sjansen fortjener andre også, sier hun.

Les Sykepleiens anmeldelse av boken her: