fbpx Skam, tvang og behandling Hopp til hovedinnhold

Skam, tvang og behandling

Bokfakta

Boktittel: Anorektisk
Forfatter: Ingeborg Senneset
Forlag: Cappelen Damm, 2017
Sidetall: 302
ISBN: 978-82-48601-3

Anmeldelse:

Mens forfatteren Ingeborg Senneset var på full fart inn i Anorexia-helvetet, rakk hun å utdanne seg til sykepleier. I dag er hun en samfunnsengasjert og profilert journalist i Aftenposten, med flere tilleggsverv. En solskinnshistorie? Nei, ikke bare. Det er historien om et menneske som har kjempet en nesten umenneskelig kamp for livet i mange år. Mot spiseforstyrrelsen, angsten og tvangen. Hun har vunnet i den forstand at hun i dag bruker den samme styrken på å ta de riktige valgene og gjøre de riktige tingene blant de rette menneskene.

I boken får vi følge forfatteren på ulike døgninstitusjoner gjennom tre år. Her ser hun helsevesenets beste og verste sider. Som sykepleiere bør vi være meget lydhøre. Det bør også politikerne. Selv om jeg leser boken som en «takk for hjelpen», har også forfatteren under oppholdene observert forhold som utløser knivskarp berettiget kritikk av det hun kaller plasterlapp-psykiatri som skaper svingdørspasienter. Som pasient tør hun ikke kritisere av frykt for represalier.

Boken er i stor grad en samling redigerte blogger og dagboknotater. Sympati er det siste hun søker. Her er det selvforakt og skam som råder. Tårer hjelper ikke. Å skade seg selv er det eneste som avhjelper angsten. Direkte eller gjennom tvangshandlinger. Tidlig i forløpet var det å slutte å spise den minst synlige måten å gjøre det på, å sulte eller brekke seg til døde. Slik blir smerte til lindring. Å spise er tap av kontroll. Hun lyver, hun hyler, hun stikker fingeren i halsen til blodet spruter og fysikken bryter sammen. Det som for andre er et bad eller kjøkken, er for henne en slagmark. Hun er iblant prisgitt omsorgsarbeidere som setter paradoksale regler. Hun spør stumt og desperat, «Er det ikke mulig å gjøre noe friskt på dette sykehuset?» Hun sammenlikner tvangen og spiseforstyrrelsen med alvorlig narkotikaavhengighet. Presiserer at den største forskjellen er at den spiseforstyrrete får omsorg, den narkomane kriminalomsorg.

Senneset er en erfaren spiseforstyrret. Hun vokter seg vel for å trigge andre disponerte, hun oppgir aldri vekt eller BMI. Den som likevel skulle la seg inspirere av hennes årelange kamp, beskrivelsene av den unge skrukkete oldingkroppen eller de få bildene i boken, ville nok uansett før eller siden utviklet alvorlig sykdom. Er det såkalt «thinspiration» man er ute etter, bør man lete etter en annen bok. Denne er nemlig altfor godt skrevet. Et nødvendig forord av psykiater Finn Skårderud setter den rystende historien i et større perspektiv. Jeg har bare én konklusjon å komme med: Les! Helsepersonell og politikere som plikter å forstå, og alle andre som ønsker å forstå.