Forsvar av den sunne fornuft

Hønene tripper forventningsfullt innenfor nettingen sin når de ser husbond kommer gående.

Førstelektoren ved avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Østfold gir fjærkrea resten av brødskiva si.

Han tar sjansen, selv uten å vite om randomiserte, kontrollerte studier har påvist signifikant hyppigere egglegging hos høns som tilføres denne type næring.

– Vi holder ikke høns for eggas skyld uansett, men fordi det er trivelig, smiler Knut Ove Æsøy.

– Viktig det òg.

To tankemønstre

Tidligere i år disputerte Æsøy for doktorgradsavhandlingen «Profesjon og vitskap: Ein samanliknande studie av tankemønster i nyare grunnleggande litteratur for grunnskulelærar- og sjukepleiarutdanninga».

Gjennom nærlesing av pensumlitteraturen har han sett på hvordan studentene læres opp til å tenke om sitt kommende yrke. For sykepleiernes del har trebindsverket «Grunnleggende sykepleie» blitt saumfart.

– Her presenteres leserne for to ulike tankemønstre, som frontes av ulike bidragsytere. Bøkene tar ikke tak i motsetningene som ligger der, og det mener jeg er problematisk.

Vitenskap versus erfaring

Det ene tankemønstret Æsøy har identifisert, er resultatorientert og forskningsbasert. Her er man opptatt av at det sykepleieren gjør, skal ha en dokumenterbar effekt. Faste prosedyrer skal bidra til rettferdig og standardisert praksis.

Det andre tankemønsteret vektlegger sykepleiernes erfaring, allmennkunnskap og egenverdien av omsorgen som gis der og da.

Æsøy mener den forskningsbaserte tilnærmingen ser ut til å vinne frem, og er ikke overstadig begeistret.

– Kunnskap basert på vitenskapelige studier forherliges, mens det sykepleiere gjør som ikke har forskning bak seg, reduseres i status og verdi.

Noe annet som, ifølge Æsøy, presser frem vitenskapeliggjøringen, er likhetsidealet.

– Vi ønsker at alle skal få samme behandling for samme tilstand. Dette fører til en standardisering ovenfra og ned. Tilliten til den enkelte utøver forsvinner fordi man vil ha full kontroll, sier han.

Vitenskapens pris

– Er det ikke viktig å vite om det sykepleiere gjør faktisk virker, og i alle fall at det ikke virker mot sin hensikt?

– Selvsagt, men om all praksis skal være forskningsbasert, må man være klar over at det har en kostnad, understreker Æsøy.

– Platon sier for eksempel at når kunnskap skrives ned, blir den redusert og isolert fra virkeligheten. Jeg liker begrepet «størkna kunnskap»; vi forsøker å låse fast kompliserte og omskiftelige sannheter ved å formulere dem i ord.

Æsøy mener en konsekvens blir at uforholdsmessig mye makt forflyttes vekk fra utøverne selv.

– Forståsegpåere som meg, forteller praktikere hvordan ting bør gjøres, og dette er med på å ta knekken på dem. I en streben etter å fjerne sykepleieres muligheter for å gjøre feil, fjerner man også muligheter for å gjøre godt.

– Jeg håper avhandlingen min kan bidra til en debatt om hva vi risikerer gjennom vitenskapeliggjøring og samtidig skape en større forståelse for hva erfaringskunnskap er.

Kunnskapsbasert praksis

– Sykepleiere skal bedrive kunnskapsbasert praksis, og denne modellen inkluderer jo også erfaringsbasert kunnskap?

– Ja, men det kan se det ut til at den biten taper terreng. Jeg reagerer for øvrig på at man bruker begrepet «erfaringsbasert kunnskap» i stedet for «erfaringskunnskap». Det at kunnskapen skal være «basert» på erfaring og ikke erfaringen i seg selv, kan tolkes som at også dette helst skal være formulert og skrevet ned.

Æsøy mener også sykepleiens menneskesyn kan bli påvirket av vitenskapeliggjøringen.

– Vi lærer oss å analysere ulike deler av hver enkelt pasient, i stedet for å se helheten.

Vitenskapelige studier sier alltid noe om et begrenset område, og jo sikrere konklusjoner, jo mer begrenset.

– Når forskningsbaserte funn presenteres tas det alltid mange forbehold, påpeker Æsøy.

– Slike forbehold er også med i pensumlitteraturen, men når det ikke gis noen reelle alternativer, blir forbeholdene uten betydning.

Alt har sin tid

Æsøy ser ikke bort fra at hans bakgrunn fra et vestnorsk bonde- og fiskesamfunn kan ha preget synet på kunnskap.

– Jeg kommer fra et miljø der erfaring og sunt bondevett vektlegges mye.

Han understreker at han på ingen måte er negativ til vitenskapelig kunnskap, men mener den må plasseres der den hører hjemme.

– Vi må utvide forståelsen av hva vitenskap faktisk er og hva erfaringskunnskap er.

– Det ligger et underforstått ideal i vitenskapeliggjøringen; en drøm om at man skal kunne kartlegge alt og sette det i system. Jeg mener samfunnet og hver enkelt vil bli utbrent av å forfølge en slik drøm. Det er mer slump i livet enn vi klarer å verdsette når alt skal være gjennomtenkt og definert.

– Jeg tror heller ikke at det går opp. Verden går ikke opp.