Del 3: Kan det være presten?

Her kan du høre sykepleier og forfatter Jan-Erik Vik lese tredje del:

Musikk: « Thin Line » av Jahzzar,  CC BY-SA 3.0

Del tre av <<Likkjellermysteriet>>:

Tom Lie var midt i femtiårene. Han var nærmere hundreognitti centimeter høy, hadde brede skuldre og ruvet i kontorlandskapet på politistasjonen. Han var på vei hjem etter flere timers overtidsarbeid, da han fikk satt over en telefon fra sykehusdirektør Konrad Langfeldt. Samtalen hadde vært kort, men likevel så alvorlig at han tok en u- sving og satte fart i motsatt retning. Ut fra de få opplysningene han hadde fått, så kunne det se ut som at han og kollegene hadde en lang kveld foran seg.

……….

Tom Lie ble grundig satt inn i hendelsesforløpet da han ankom direktørens kontor. Konrad fortalte hvordan den avdøde kvinnen var blitt funnet, og hvordan de hadde kommet frem til at det var Britt Skog.

– Er nærmeste pårørende varslet? Tom rynket pannen da han stilte spørsmålet.

– Nei, men jeg har snakket med sykehusprestens kone, som er venninne med avdøde. Hun fortalte at Britt Skog ikke har nær familie, kun slektninger som bor et annet sted i landet.

– OK, vi får ta oss av den biten. Jeg har forresten allerede folk på vei som må få full tilgang til likkjelleren. Ingen andre må svinse rundt der.

– Jeg har allerede gitt beskjed om det. Den døren er lukket og forseglet. Jeg kan følge deg ned. Kontoret til sykehuspresten er i samme etasje, så da kan vi ta en prat med Gitte, venninna til Britt. Hun er nede i kapellet sammen med mannen. Presten altså …

Konrad viste vei ned til kjelleren. Med vraltende skritt beveget den korpulente mannen seg majestetisk bortover korridorene. Han ledet Tom frem til kjølerommet hvor teknikere allerede sto utenfor og ventet. Tom fikk deretter en rask titt på liket av Britt Skog.

– Jeg vil gjerne ta en prat med venninna, Gitte, men først med kollegene på hennes avdeling. Kan du få de som er på jobb hit ned litt raskt? Jeg vil snakke med dem en og en.

Konrad nikket og dro frem mobilen. Etter kort tid hadde han fått fikset et rom, hvor Tom Lie avhørte de av Britt’s kolleger som nå var på jobb. De beskrev henne alle som en hyggelig og pliktoppfyllende kollega, men samtidig som en kvinne som kunne slå i bordet om noe var urettferdig. Hun ble sett på som en litt ensom ulv som pratet lite om sitt privatliv. Årsaken, som flere poengterte, var kanskje at hun hadde liten omgangskrets, ingen familie, samt at hun var singel. Etter å ha snakket med hver enkelt av dem, samlet Tom dem deretter i samme rom.

– Kan dere fortelle litt om rutinene deres vedrørende levering av avdøde pasienter til kjølerommet. De ansatte på avdelingen kikket på hverandre. Avdelingssykepleieren Åse Lom tok ordet.

– Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi ikke synes det er den mest trivelige jobben. Jeg kan vel skrive under på at de fleste av oss, ringer på en portør for å utføre dette, eller hva sier dere jenter? De andre nikket bekreftende tilbake.

– Vi har en som vi bruker relativt fast, og det er svensken … Micke Søderlund … Det er som regel han som tar de oppdragene.

– Hva slags type er det da? Er dette en bekjent av avdøde? Igjen kikket de andre på hverandre, og denne gangen var det en eldre sykepleier som tok ordet.

– Ei bølle, sa hun med klar stemme.

– Han vitser om de avdøde og flørter med de unge pleierne på avdelingen. Jeg velger å si det som det er, ettersom jeg heldigvis ikke er i hans målgruppe. Jeg oppfatter at han er litt ekkel. Både mot dere … Hun så mot de yngre pleierne

– … Og mot … Hun kikket i bakken da hun skulle si navnet

– … Og mot Britt. Jeg ville absolutt tatt en prat med ham.

– Kunne Britt hatt et forhold til denne mannen? Kan det være at han har gjort noe … vært ekstra plagsom mot Britt. Tom forsøkte å veie sine ord, men fikk det ikke helt til …

– Nei, fortsatte den eldre sykepleieren.

– Britt var langt over hans liga … men om han har plaget henne mer enn andre … Jeg vet ikke … Hva tenker dere jenter?

De andre ristet på hodet. Var tydelig preget av hele situasjonen. Åse Lom åpnet munnen, men stoppet opp igjen.

– Ja … Du ville si noe? Tom pekte på Åse som fuktet leppene med tungen. Hun var tydelig ukomfortabel.

– Jeg vet ikke om jeg bør si dette, men jeg vet Britt likte en som heter Bjørn … Bjørn Dal, han er fysioterapeut. Jeg har sett at de har pratet mye den siste tiden. Hun var nok litt betatt av ham, ja.

– Ja, hvem er vel ikke betatt av ham på sykehuset? Den eldre kvinnen slang inn det ledende spørsmålet. Hun var tydeligvis den som våget å si tingene som de var. Tom Lie noterte i boken sin før han fulgte opp utsagnet.

– Er han fysioterapeut kun på deres avdeling, og hva slags type vil dere beskrive ham som?

– Guds gave til kvinnene. Han er en «gresk gud» som alle på huset sikler etter. Muskuløs, hyggelig, sympatisk … Han går mellom flere avdelinger, og de kvinnelige ansatte har syforeninger bak ryggen hans. At Britt likte ham er ikke rart, og hun er nok i godt selskap.

 Den eldre sykepleieren gliste for første gang, og viste frem et overraskende hvitt smil for alderen sin. Lie hevet øyebrynene og stirret ettertenksomt ut i luften. Han pustet deretter dypt inn og slapp luften ut igjen i et intetsigende sukk.

– Greit, da trenger jeg ikke mer fra dere. Skulle dere komme på noe som ikke er nevnt, uansett hvor lite det kan virke, så ta kontakt. Jeg setter pris på om dere holder dette for dere selv inntil videre. Kan jeg stole på det?

Alle nikket pliktoppfyllende, men Tom Lie visste godt at det var like usannsynlig som at solen ville begynne å skinne i likkjelleren.

 Da damene forlot rommet, oppdaget han en mann som fulgte seansen i døråpningen.

– Hvem er du, og hva gjør du her? Tom hadde en irritert undertone i stemmen.

– Beklager … Presten, jeg er sykehuspresten. Espen Harr er navnet. Han strakte frem hånden for å håndhilse. Tom møtte neven med et fast håndtrykk.

– Jeg tenkte det kunne være bruk for meg. Min kone Gitte er jo også god venninne med avdøde, så jeg …

– Da forstår jeg. Hvor er din kone nå? Jeg vil gjerne ha en prat med henne. Tom kuttet setningen til presten i to. Presten kunne han saktens snakke med seinere.

– Hun er på kontoret mitt. Helt knekt. Jeg ser helst at du snakker med henne i morg.

– Nå, passer best for meg.

– Men …?

– Direktøren kan vise meg veien. Du har sikkert nok å gjøre med de ansatte her nå. Tom nikket mot direktøren som nikket videre til presten. Han ble stående forvirret igjen i rommet.

– Hvorfor var du så skarp mot presten, ville direktør Langfeldt vite.

– Skarp? Tom så overrasket på direktøren.

– Jeg er effektiv, og det burde han også være. Jeg har min jobb, han har sin. Jeg antar at en sykehusprest har klare oppgaver når slike krisesituasjoner oppstår. Kona vil jo ha hans støtte resten av døgnet, de andre får vel maks fem minutter hver. Direktøren svarte ikke, men tygde på svaret han hadde fått, og mumlet ett eller annet om at de hadde klare og gode rutiner på krisehåndtering ...

 Da de tok i døren til prestekontoret, så de Gitte Harr sitte i en stol med ansiktet skjult i hendene.

– Tom Lie, etterforsker fra politiet. Han strakte frem hånden og fikk enn tårevåt lanke tilbake.

– Hun hadde ingen. Hun var så ensom … Gitte gråt når hun snakket.

– … Og jeg har vært så opptatt i det siste. Jeg har ikke vært der for henne. Direktøren gikk frem og strøk henne forsiktig på ryggen.

– Man kan ikke være der for alle, Gitte. Ikke hele tiden, og du har jo din egen sykdom å ta hensyn til.

– … Men hun. Gitte knakk hulkende sammen.

– Hun ringte meg i forgårs … Snørr og tårer rant nedover leppene hennes.

– Hun sa hun måtte snakke med meg. Om noe viktig. Om noe hun ikke kunne ta på telefonen … Ååååh, hadde jeg bare dratt hjem til henne med det samme. Tenk om det var dette som utløste … Som gjør at hun er død i dag.

Døren til kontoret gikk opp. Sykehuspresten kom inn og satte seg foran Gitte. Han la hendene sine mot kinnene hennes og så henne dypt inn i øynene.

– Det går bra dette, jenta mi … Han vred hodet mot Tom.

– Hun sliter med kronisk sykdom, og har ikke vært så god i det siste. Kanskje hun kan få slippe dette akkurat nå?

– Har du noen anelse om hva det kan ha dreid seg om? Hvorfor hun måtte snakke med deg? Presten ristet på hodet. Tydelig irritert over at Tom fortsatte.

– Jeg har ingen anelse, hvisket Gitte.

– Virkelig ingen anelse … sukket hun

Tom rynket pannen og skjøt munnen frem i en slags trutmunn. Han kikket opp mot taket.

– Greit, du får komme deg hjem nå. Beklager at jeg må stille disse spørsmålene, men min jobb er å avdekke mest mulig nå i starten. Jeg kommer tilbake til deg, Gitte. Takk for nå.

Tom Lie forlot rommet med direktøren hakk i hæl.

– Jeg tar kvelden nå. Teknikerne fortsetter utover natten. Jeg kontakter deg i morgen tidlig, sammen med min kollega, Stig Storm. Da vil jeg snakke med dem som jobber her nede i kjelleren, samt ta en runde på huset. Portøren Mickael Søderlund og fysioterapeuten Bjørn Dal må være tilgjengelige for en prat … Og så vil jeg ha deg tilgjengelig på mobilen …

– Helt klart, helt klart. Mons og Gunther, laborantassistene, kommer her klokken sju i morgen. To meget spesielle karer, men dyktige i jobben sin har jeg blitt fortalt. Lederen deres heter Peder Kluft. Han vil også være der klokken sju. Jeg sjekker vaktlistene til Bjørn og Micke …

Tom Lie løftet en finger i været …

– Gjør det, men ikke fortell dem at jeg skal snakke med dem. Jeg vil ha en prat med dem uforberedt, ok?

Konrad nikket febrilsk med hodet.

– Okei okei …

Her kan du høre sykepleier og forfatter Jan-Erik Vik lese tredje del:

Neste episode publiseres ved midnatt og blir lagt ut her.