Habilitering av barn og unge Kunsten å snakke med en lege

Illustrasjonen viser et hjerteformet stetoskop rundt en familie.
KLASSEFORSKJELLER: Leger fungerer, ifølge Rolf Horne, som en mektig portvokter for velferdsgoder, selv når behovene for hjelp ikke er medisinsk forankret.

Funksjonshemmede barn får lettere hjelp når foreldrene tilhører samme sosiale klasse som legestanden, hevdes det i ny doktorgrad.

– Ideen om at velferdsstaten yter lik hjelp til alle barn basert på deres behov, er en konstruksjon som ikke holder i virkeligheten, sier psykiatrisk sykepleier Rolf Horne.

Nylig forsvarte han sin doktorgradsavhandling om habilitering av hjelpetrengende barn og unge.

En av hans konklusjoner er at foreldre som befinner seg nærme leger på den sosiale rangstigen, har lettere for å få innvilget hjelp til sine barn.

– Foreldre med samme utdanningsnivå og grad av kulturell kapital snakker «samme språk» som legene, og synes derfor bedre å formidle og få gehør for familiens behov, enn foreldre lenger nede i hierarkiet, forklarer Horne.


MER: Her kan du lese mer om Rolf Hornes doktorgradsavhandling


Den mektige legeerklæringen

Noe som ifølge Horne kan forklare forskjellene, er at det norske systemet gir legene stor makt når det gjelder hvem som skal motta hvilke tjenester.

– Legene definerer stor grad hva som er viktige, interessante og prioriterte oppgaver innen habilitering. Gjennom sine legeerklæringer påvirker de hvem som får tilgang til velferdsgodene.

Horne stiller spørsmål ved om det medisinske fagfeltet er best skikket til å fastslå hvorvidt et barn og dets familie har legitimt behov for hjelp, og i så fall til hva – for eksempel førerhund, ekstra bistand på fritiden eller en spesialtilpasset bil for familien.

– Dette er ikke medisinske behov, men likevel er det medisinfeltet og leger som i praksis er portvokterne.


TIPS: Send oss gjerne en epost om du har opplevelser eller tips knyttet til temaet i denne artikkelen


Behov for bil

Som eksempel fra sin feltstudie, som danner grunnlaget for avhandlingen, nevner Horne to familier med behov for spesialbygde biler for å transportere barna.

– Den ene familien fikk støtte til en slik bil relativt enkelt, mens en annen, definert lenger ned i det sosiale hierarkiet, måtte kjempe lenge for det. Dette selv om begge familienes behov kvalifiserte for ressursen og således var sammenliknbare.

Horne forteller også om en lavt privilegert familie med enormt mange klagesaker, et tegn på at de var i konflikt om sine behov.

– Samtidig så jeg at familier høyere opp i det sosiale hierarkiet stort sett fikk det de mente de hadde behov for. De hadde sans for hvordan de skulle gå frem.

Portrett av Rolf Horne
DOKTORAND: Psykiatrisk sykepleier Rolf Horne har skrevet avhandlingen «’Like barn leikar best’. Ein praxeologisk studie om habilitering av hjelpetrengande barn og unge».

Leger som portvoktere

Horne understreker at han ikke har noe ønske å henge ut legestanden, men kun vise frem strukturer og dynamikk som påvirker hvordan hjelp og tjenester i dag blir forvaltet.

Ifølge Horne har Norge og Sverige ganske like ordninger på dette feltet. I Danmark derimot, der han selv nå bor og jobber, er omsorg for funksjonshemmede barn og unge i større grad lagt inn under det pedagogiske feltet heller enn det medisinske.

– Jeg har ingen mening om hvorvidt det er bedre i Danmark, men jeg konstaterer at det er annerledes. Medisin er tyngre inne i Norge og Sverige, og det er ikke gitt at det må være slik. Det har historiske årsaker.

Ikke overrasket

Hornes funn overrasker ikke lederen i Norges Handikapforbund, Arne Lein.

– Dette samsvarer med våre egne erfaringer og tidligere funn, sier han.

Lein mener velferdssystemet må være mye mer på tilbudssiden, dersom barn med habiliteringsbehov skal få det de har krav på.

I dag opplever han det som utfordrende å nå dem som sliter «bak nedrullete gardiner».

– I dag er det familiene som selv makter å finne ut av systemet, som får. De andre får ikke.

Viktig med årvåkenhet

Leder i Allmennlegeforeningen, Tom Ole Øren, har på sin side ikke inntrykk av at fastleger bedriver forskjellsbehandling på bakgrunn av familiers økonomiske eller kulturelle ressurser.

– Det er et grunnleggende prinsipp at vi skal møte alle likt, og mitt inntrykk er at fastleger er flinke til å fange opp dem som trenger det, sier han.

– Det kan ikke, og skal ikke, være slik at de som roper høyest får behandling først.

Øren påpeker at et slikt likhetsprinsipp krever både årvåkenhet fra fastlegene og tett kontakt med andre faginstanser.

– Vi er avhengig av et godt samarbeid med både barnevernet og helsesøstre for å fange opp og prioritere riktig.

Mener ressurssterke finner frem

Handikappede Barns Foreldreforening er en av Handikapforbundets landsforeninger. De jobber for å bedre barnas oppvekstvilkår, tilbyr telefonstøtte og er et treffpunkt for foreldre, søsken og barn i liknende livssituasjoner.

– Vi ser derimot at de som finner frem til og benytter seg av slike tilbud, gjerne er stabile, ressurssterke familier der foreldrene har høyere utdanning, sier forbundsleder Lein.

Selv om rettigheter kan være godt definert i lover og forskrifter blir mye, ifølge Lein, annerledes i praksis ute i kommunene, som ikke alltid besitter nok kunnskap og kompetanse.

– I likhet med Horne, mener vi det medisinske fagfeltet i dag sitter med mye av definisjonsmakten. Vi ser det hos NAV, men enda mer i skolesystemet. Man trenger diagnoser for å utløse rettigheter.

Lein mener dagens system er altfor opptatt av å finne feil og begrensninger ved barna, i stedet for å se hvilke muligheter de har og hvordan mulighetene kan bli ivaretatt.

Strukturelle årsaker

Påstanden om at sosial klasse påvirker nordmenns tilgang til og bruk av helsetjenester, er langt fra ny. Den var blant annet tema for SSB-rapporten «Sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester» fra 2009.

Her konkluderes det blant annet med at «tjenestebruken varierer særlig etter utdanning» og at «følelsen av å ha tillit til, å oppnå forståelse hos og bli tatt på alvor av fastlegen, varierer med sosial status».

Horne understreker da også at hans mål har vært å avdekke strukturelle årsaker til forskjeller, hva som gjøres innen habilitering av barn og unge og forklare strukturer og forskjeller, heller enn å påpeke løsningene. Det er praktikerne, politikerne og lederne sitt domene.

Vil ha politikere på banen

Horne oppfordrer nå ledere, fagprofesjonelle og ikke minst politikere til å ta mer tak problematikken.

– Man kunne tro politikk var politikk og helse var helse, men slik er det ikke. Det politiske henger tett sammen med den utøvende medisinen, sier han.

– Systemet er med på å opprettholde ubalanse i tilgangen til goder. Jeg mener det derfor er viktig å bli bevisst underliggende strukturer for å klare å gjøre tilgangen til tjenester mer lik.

Les også: