Min jobb som infeksjonssykepleier Overvåker bakterier

– Jeg liker at jobben jeg gjør har nytte for mange.

Jeg begynte å interessere meg for infeksjonssykdommer da jeg jobbet med hiv-pasienter på 90-tallet. Da opplevde jeg på nært hold hvordan håndtering av smitte kan stigmatisere pasienter. Derfor er jeg opptatt av å informere om smitteverntiltak på en måte som gjør at de ikke blir for mange og i minst mulig grad fører til smittefrykt og stigmatisering.

Min jobb består av overvåkning, forskning og rådgivning. Overvåkningen gjelder meldepliktige infeksjoner og allmennfarlige smittsomme sykdommer. Jeg jobber særlig med forekomst av sykdom forårsaket av resistente bakterier. I tillegg overvåker vi infeksjonsforekomster i institusjoner og forsker på forekomsten av smittsomme sykdommer i Norge: Hva er forekomsten, hvorfor blir personer smittet, konsekvenser og hva er effekten av ulike smitteverntiltak? Vi samler inn data, sammenstiller og analyserer dem og publiserer resultatene i rapporter eller vitenskapelige artikler.

Vi holder oss også oppdaterte på tilsvarende forskning utenfor Norge. Når jeg gir råd om smitteverntiltak, er jeg opptatt av at tiltakene settes inn til riktig tid og i riktig omfang.

Et folkehelseproblem som stadig vokser er forekomsten av resistente bakterier. Her er det et stadig og skrikende behov for ny forskning, samtidig som informasjonsbehovet, både i helsetjenesten og befolkningen ellers, hele tiden øker. Vi har for eksempel lokalisert en helt ny stamme av resistente bakterier hos norske svin, som sprer seg til de som jobber med disse dyrene og personer i deres nærmiljø. Dette betyr at vi har måttet gi råd til en ny gruppe mennesker; svinenæringen, mattilsynet og veterinærinstituttet. Det vi for tiden jobber hardt for å unngå, er at disse resistente bakteriene etablerer seg i Norge og gradvis spres til sykehus.

Det er særlig to ting ved jobben min jeg liker godt. Det viktigste er at jeg føler at jobben jeg gjør er nyttig for mange ved at jeg sprer viktig kunnskap. Folk får svar på spørsmål og pasienter får bedre behandling. I tillegg har jeg et hode som liker å pusle med tall; som liten elsket jeg puslespill. Denne egenskapen har jeg nytte av i forskningen.

Det vanskeligste med jobben er alle oppgavene jeg ikke rekker å gjøre. Selv om oppgavene er annerledes enn da jeg jobbet som sykepleier i sykehus, er arbeidspresset like stort.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 6/2014.