fbpx Hun som svarer Hopp til hovedinnhold

Min jobb som rådgiver Hun som svarer

Foto: Stig M. Weston

– Jeg kan ha nære samtaler selv om jeg ikke kjenner den jeg snakker med.

Idun Brænden Stenseth, rådgiver

Arbeidsplass: Kreftlinjen i Kreftforeningen

Utdanning: Bachelor i sykepleie

Jeg har tid til å snakke. Da jeg jobbet på sykehus, hadde jeg for lite tid til det. Jeg trivdes godt, men etter hvert ble det tøft å være så travel. Så da jeg hørte en sykepleier fortelle om jobben på Kreftlinjen, søkte jeg meg hit.

Jeg svarer på telefon , e-post, chat og sms. Vi har også forum på nett og er på Facebook. Spørsmålene kommer fra pasienter og pårørende, men også fra fagfolk. De fleste ringer, sender e-post eller chatter. Få bruker sms.

Noen kommer rett fra legebesøk. De har fått mye informasjon, men klarer ikke å ta inn alt. Da hjelper jeg dem å sortere. Mange spørsmål handler om ventetid. Å vente på diagnose eller behandling er tøft. Jeg kan informere om rettigheter. Mange er redde for å mase. De vil ikke være til bry for leger og annet helsepersonell. Noen har kanskje overdreven respekt for fagfolk. Da minner jeg om at jobben deres er å hjelpe pasienter.

Jeg gir råd , men har ingen oppskrift. Ofte har de svaret selv, men trenger støtte på at de tenker riktig. Mange har søkt etter informasjon selv og er forvirret.

Jeg har jobbet ti år i Kreftforeningen, ett år med Kreftlinjen. Vi er fjorten sykepleiere i tillegg til jurister og sosionomer. På vakt er vi tre sykepleiere sammen. Noen ganger er det hektisk, men vi har kapasitet til å svare enda flere.

Alle som tar kontakt får være anonyme. På meg virker det som det fjerner et «filter». Mange tillater seg å si mer enn de ville sagt til helsepersonellet de møter.

Den største utfordringen er samtalene med dem som nettopp har fått en diagnose. Da må jeg være i kaoset sammen med dem. Noen vil ikke si noe til familien. Kanskje ønsker de ikke å bekymre dem. Da snakker vi om det. Jeg kan si at det kan være tvert imot, at det er lettere for familien om de får dele nyheten. Men jeg gir ikke for mange råd. Jeg må spørre meg selv om hvilket behov jeg egentlig dekker: Mitt behov for å gi råd, eller behovet for støtte hos den jeg snakker med.

Mange er emosjonelle. Noen gråter. Da unnskylder de seg kanskje. Jeg sier de ikke skal beklage. Å gråte er normalt. Jobben min er å være her akkurat nå når det brenner som verst.
Jeg får debrifing og veiledning fast. Men når jeg har hatt en tung samtale, tar jeg tak i en kollega og får det ut med en gang.

Noen ganger får jeg spørsmål jeg ikke helt vet svaret på. Da konfererer jeg ofte med kolleger. Å være ærlig er viktig. Da tror jeg de som tar kontakt føler de blir tatt alvorlig.
Mange takker for at jeg har tid til å høre på dem. «Det er derfor jeg er her», sier jeg da.

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 12/2010.

 

Her kan du bli kreftsykepleier:

Universitetet i Stavanger
Høyskolen Diakonova i Oslo
NTNU, Ålesund, deltid
Høgskolen i Oslo og Akershus (OsloMet)
Høgskolen i Innlandet, Elverum
VID vitenskapelig høgskole, Bergen

Se også utdanning.no

(Oversikten over utdanninger kan ha mangler. Ikke alle tilbudene har oppstart hvert år. Ta kontakt med skolene eller faggruppen.)