fbpx De man ikke snakker med Hopp til hovedinnhold

De man ikke snakker med

Prosjektleder Ellen Lange håper at utstillingen vil nå ut til voksne og barn.

"Hjemme hos" åpner vinduet inn til alvorlig og langvarig psykisk syke

"Hjemme hos mennesker med alvorlig og langvarig psykisk sykdom" er en utstilling som viser fotografier fra boligene til personer med psykisk lidelse. Den er laget av Nasjonalt medisinsk museum, som er en del av Norsk Teknisk museum ved Kjelsås i Oslo, og står utstilt der.

Ellen Lange, prosjektleder for "Hjemme hos", forteller at prosjektet presenterer veldig forskjellige historier og hjem.

Sammen med kollegene Olav Hamran og Håkon Bergseth har hun samlet dem inn. De har besøkt 11 hjem, snakket med menneskene som bor der og fotografert hjemmene deres. Utstillingen videreformidler hva disse menneskene sier og gir innblikk i deres liv.

– Det er ikke først og fremst et kritisk prosjekt. Vårt mål har vært å undersøke og samle inn mer kunnskap om hvordan det kan arte seg å leve med psykisk lidelse, uavhengig om menneskene vi har snakket med opplever seg dårlig behandlet eller ikke. Det eneste kriteriet for å være med har vært at man skal oppleve seg som alvorlig og langvarig psykisk syk, sier Lange.

Foto: Jørgen Trollebø

På veggen i det første rommet står det HJEMME HOS. I dette rommet har utstillingen sin begynnelse og slutt . Det er kledd i gamle møbler; en mørkerød lærsofa, et trebord med en hylle under, og en firkanta boks-tv. Et kvinneansikt som skjærer grimaser fyller skjermen og er en del av kunsten som Gro Dahle, Kaia Dahle Nyhus og Ninni Dahle Nyhus har laget i forbindelse med utstillingen.

På bordet ligger bøker og hefter spredt utover. Det er mange kopier av boken Hjemme hos mennesker med alvorlig og langvarig psykisk sykdom, som er en samling av alle samtalene og bildene i utstillingen.

Det ligger også mye annet lesestoff der, slik at folk kan sette seg ned i salongen for å se igjennom informasjonen og diskutere det de føler etter å ha sett utstillingen. Kjøkkenet, som er i samme rom, har et bord, tre stoler og et kjøleskap. Det dempede gule lyset gir en varm og hjemlig følelse. 

Tett på andres liv

Det neste rommet er mørkt. Rett frem henger en sort skjerm som viser tekstutdrag fra samtalene som de tre har hatt med personene. Den har mange stemmer, som på tur snakker til deg om sin historie og sykdom. I rommet henger også mange bilder av de sykes hjem. Hvert bilde tilbyr forskjellige perspektiver og innblikk i livet til personer med alvorlig og langvarig psykisk sykdom.

– Vi er ikke en del av den institusjonen de er vant til å snakke med. For dem er det også en ny måte å snakke om viktige ting i sitt liv, sier Lange

På en vegg henger bilder fra innsiden av et romslig hus som viser hvordan Leif lever. Han har flyttet inn og pusset opp farens gamle hus og har derfra et avstandsforhold med sin kone. Han møter henne noen ganger i året. Dette er noe av det Leif deler:

– En dag på jobben ble jeg psykotisk. Jeg hørte stemmer og så veldig mange rare mennesker, og seilbåter. De første tre årene lå jeg i senga og spiste medisiner. Det er mange i forsvaret som ikke anerkjenner psykiske lidelser i det hele tatt. Jeg prøver å stå opp i sjutida, ha vanlige morgenrutiner og gå en tur på formiddagen, forteller Leif gjennom tekstutdrag på den sorte skjermen.

Han ble psykotisk etter et NATO oppdrag,

Fremtidsplaner

Lange forteller at utstillingen prøver å se mennesket bak diagnosen. Hvordan man bor en god inngang til det.

Sebastian er en av de andre deltakerne. På den ene veggen i leiligheten hans henger et par gitarer og på en annen henger malerkunst. Han forteller litt om hva han har lyst til å oppnå.

– Jeg skal prøve å få utgitt en vinylplate med punkemusikk, lage et album med russisk gitarpoesi med Vysotskij. Jeg skal male ferdig de bildene jeg holder på med og i hvert fall ha en utstilling med foto. Og så er det romanen. Ja trilogi skulle det bli, den skal bli. Den ble aldri ferdig. Jo jeg må bli ferdig. Det er det eneste jeg må bli ferdig med…, sier Sebastian.

Foto: Jørgen Trollebø

Sterke historier Formidles i det stille

Det er helt stille. Historiene som fortelles gjennom bildene og teksten gir innsyn i noe ukjent. Livet til alvorlig psykisk syke utfolder seg på en annen måte enn man er vant til å se fra film og lese om i bøker. Det er ikke et galehus, men et vindu inn i et hjem, til en person, som snakker om seg selv.

– Når jeg blir suicidal, durer jeg ut på kjøkkenet og setter på radioen høyt. Jeg sitter ved kjøkkenbordet, lukker opp kjøkkenvinduet, så sitter jeg sånn. Så tar jeg bildene av barnebarna og setter foran meg. Det holder meg fast, sier Unni fra den mørke skjermen.

Mange diagnoser

Kjersti har en romslig stue med stor sofa og tv. Alt er veldig ryddig på bildet. Moren hadde vært innom dagen før for å hjelpe henne å rydde. Hun har mange diagnoser. De deler hun med publikum gjennom teksten på den sorte skjermen i det mørke rommet.

– Jeg har diagnosene bipolar, paranoid personlighetsforstyrrelse, ADHD og angst. Jeg har tatt overdoser med mange forskjellige slags medisiner. Foreldrene mine fikk beskjed om at jeg kunne dø når som helst. En gang var jeg på legevakten 18 ganger i løpet av et døgn. Det var å være inne og sy, og så gå på doen på legevakten for å kutte seg opp igjen, og så komme inn igjen for å sy, sier Kjersti.

Foto: Jørgen Trollebø

Reflekterte personer​

– Folk bor ikke lenger på institusjon i mange år og mye av behandlingen foregår i hjemmet. Man er også syk når man er hjemme fra institusjon, sier prosjektleder Ellen Lange.

"Hjemme hos" har asylinstitusjonene som et bakteppe og viser hvordan noen av dagens alvorlig psykisk syke opplever medisinering, innleggelse og hverdagsliv.

– De satt seg jo aldri ned og snakka. Bare henta meg inn, la meg i senga og reima meg fast. Jeg lover å være snill, jeg skal ikke kaste appelsin på deg igjen. For det var det jeg gjorde. De hørte meg jo aldri, så da kasta jeg appelsin, og så la de meg i reimer. Schizofrene er ikke kriminelle, gale øksemordere, sier Viola på den sorte skjermen med tekstutdrag.

Kontraster

En annen av personene museet har snakket med heter Josefine. Et av bildene i utstillingen viser kjøkkenet hennes, der står en tom presskanne med kaffegrut i bunnen, en uåpnet cola zero og en god del medisinesker. Noe av det hun forteller på den sorte skjermen er at livet er fint.

– Nå har jeg fått mer orden på livet. Og om ikke orden, så i alle fall mer kontroll på medisinene. Hvis det var tusen prosent ille tidligere, er det bare én prosent rot nå. Livet mitt er kontrastfylt. Jeg har et fantastisk spennende og vakkert liv, sier Josefine.

Foto: Jørgen Trollebø

Når jeg blir suicidal, durer jeg ut på kjøkkenet og setter på radioen høyt.

Unni

Schizofrene er ikke kriminelle, gale øksemordere

Viola

Jeg har et fantastisk spennende og vakkert liv

Josefine
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.