Samtaler om alkohol og helse

Sykehuset er det naturlige stedet å stille spørsmål ved rusvaner. Her foretas en klinisk vurdering fra sykepleier eller lege. De vil kunne identifisere helseproblemer som kan være en konsekvens av alkoholbruk. Da henvises pasienten til en ruskonsulent.

Arbeidsdagen er uforutsigbar, jeg vet aldri hvor mange pasienter som henvises. I hele 2015 ble det registrert 713 henvisninger til to konsulenter. I tillegg til det kliniske arbeidet holder jeg på med fag- og tjenesteutvikling, undervisning og forskning. 

Det er en spennende jobb for en sykepleier fordi man får brukt det meste fra utdannelsen. Rusbruk berører alt fra somatikk til psykiatri og det sosialfaglige. Menneskene jeg møter er et godt gjennomsnitt av befolkningen, det kan være hvem som helst.

Mange er ikke klar over hva som kan være et risikofylt og/­eller skadelig bruk. Alkohol kan utløse eller forverre underliggende tilstander som for eksempel hjertebank og brystsmerter. Det er særlig viktig å se de eldre som stadig drikker mer i tillegg til at de biologiske aldringsprosessene settes i gang og øker belastningen på helsen.

I motsetning til ruskonsulenter som jobber i kommunehelsetjenesten, driver vi med tidlig intervensjon og over kort tid: Inntil tre samtaler inkludert oppfølging etter utskrivelse. Samtalene brukes til å kartlegge livssituasjon, motivasjon til endring og gi råd og veiledning dersom pasienten ønsker det. Jeg gjør et grundig dykk i journaler og ser blant annet på tidligere innleggelser og blodprøver. Pasienten får informasjon om mulige sammenhenger mellom egen alkoholbruk og helsetilstand. Jeg legger vekt på pasientens sterke sider og får dem til selv å komme med forslag til endring som er realistisk for dem.

En slik intervensjon kan forebygge nye lidelser og skader, unngå forverring og forhindre videre utvikling av et rusproblem. Fastlegen involveres mest mulig, og noen blir henvist videre til tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

Det er synd og utfordrende at det er manglende kompetanse rundt rusbruk og at helsepersonell ikke alltid ser relevansen. Derfor må kunnskapsformidling om temaet gis en mye større plass enn den har i dag, særlig i grunnutdanningen.

Artikkelen sto på trykk i Sykepleien nr. 10/2016.