​Lever på bønner og loff

Skarp oktoberluft varsler om nok en kommende vinter på landet utenfor Spydeberg sentrum. Her holder Nybøle mottak for mindreårige asylsøkere til på en stor og velholdt gård. Et par gutter i T-skjorter perfeksjonerer cricketslagene sine på en slette. En med hettegenser sykler barføtt frem og tilbake langs internatbygget.

Her bor 27 gutter og tre jenter mellom 15 og 18 år mens de venter på å få asylsøknaden sin behandlet. Noen har fått godkjent opphold og venter på bosetting, mens andre har fått avslag og venter på å bli sendt ut. Til sammen har 213 ungdommer vært innom Nybøle siden oppstarten i 2013, over 90 prosent av dem gutter.

Bønner til middag

Inne på felleskjøkkenet er noen i gang med dagens middag. Tre av dem lager en salat de drysser salt og skviser en lime over.

Den fjerde er Noorullah Dawlatzai som lager mat alene. Han har vært 11 måneder i Norge og har ennå ikke hatt intervju med Utlendingsdirektoratet (UDI). Nå tøfler han bort i crocksene sine til kjøleskapet han deler med romkameraten, og låser ut ingrediensene.

Det blir en gjenganger: Brune bønner til sju kroner pakka, med litt løk og ferdighakka tomater. Skal han flotte seg, hender det han investerer i litt kyllingkjøtt. Men rødt kjøtt er for dyrt. Fisk likeså, dessuten liker han det ikke, får vi vite via tolken.

Pasta og potet til lunsj

I et hjørne står Naqibullah Rahimi og følger halvveis med mens han spiller fotball på Samsung-mobilen sin. Han har også vært 11 måneder i landet og venter fremdeles på svar fra intervjuet han hadde med UDI den 16. september. Han snakker litt norsk.

­ – Skal ikke du lage deg middag?

– Nei, jeg spiste mye før i dag. Pasta.

– Pasta og hva mer?

– Og potet. Mett, sier han og stryker seg på magen og smiler.

Begge guttene forteller at de snart er 16 år. De får 3 000 statlige kroner hver i måneden. Summen skal dekke alt personlig forbruk som mat, klær, legebesøk, medisiner og personlig hygiene. Da blir det så som så med kosten.

– Vil ikke se ut som en asylsøker

– Det blir mye bønner og loff, ja, bekrefter Jan-Ivar Lorentzen.

Han er mottaksleder på Nybøle, som drives av Link.

– 16-åringer vil først og fremst ha mobil og pc, de vil helst ikke gå i den jakka fra velkomstpakken med klær og sengetøy de får når de kommer til landet. Ingen vil se ut som en asylsøker, sier han.

 Dermed nedprioriteres matbudsjettet, og de spiser dårlig.

– Så blir det en rullende ball. Helsepersonell som skal ta blodprøver av ungdommene, har ofte vansker med å finne blodårene deres. Vi har påpekt at kosthold bør være et mottaksansvar, men UDI er ikke åpen for å legge matservering inn i rammene for driften, sier Lorentzen.

På Nybøle har de omdisponert noen midler slik at de serverer frokost på skolehverdager. Da kan ungdommene smøre seg matpakke av grovt brød, makrell i tomat, ost og egg. Innimellom lager de også pizza, taco og vafler med ungdommene.

Skal få kort i stedet for penger

Presserådgiver Kristian N. Stakset-Gundersen i UDI opplyser til Sykepleien at det er bestemt at en del av de 3 000 kronene skal forvaltes av mottaket for å ivareta omsorgen for den mindreårige.

­– Vi ser at reglene rundt dette er komplisert, og vi går derfor igjennom regelverket nå. Det vil også få betydning at regjeringen til neste år vil innføre betalingskort uten mulighet for kontantuttak, til utbetaling av ytelser for beboere i mottak, sier han.

Kun få med nok vitamin D

– D-vitamin- og jernmangel er regelen mer enn unntaket for de enslige mindreårige asylsøkere i Spydeberg, sier ledende helsesøster Jane Elisabeth Dahlen.

Hun har hatt ansvaret for å kartlegge helsen til både beboerne på Nybøle og de enslige mindreårige under 15 år som har bodd i omsorgssenteret som ble lagt ned i sommer.

Da har hun fulgt opp vaksinasjon eller startet grunnvaksinering, samt sjekket at de er testet for tuberkulose. I tillegg har hun sendt med rekvisisjoner til ulike prøver, blant annet av hemoglobin og ferritin. Helsedirektoratet anbefaler det for å kunne fange opp eventuell jern- og D-vitaminmangel.

– Så godt som alle har D-vitaminmangel, sier hun.

Dahlen har også sett flere med lavt jernnivå, men det er ikke så vanlig som D-vitaminmangel. Hun tror dette gjelder mindreårige asylsøkere over hele landet, ikke bare i Spydeberg.

– Mangelfull kost antakelig hovedårsaken

Haakon E. Meyer, overlege på Folkehelseinstituttet (FHI), kjenner ikke til at det er gjort noen systematiske målinger av D-vitamin- og jernnivå på denne ungdomsgruppen.

– Soleksponering betyr mye for D-vitaminstatusen. Men jeg vil tro de får nok sol i sommerhalvåret, særlig siden de fleste er gutter. Så jeg antar det er mangelfull kost som er hovedårsaken til lave nivåer hos asylsøkerungdommene i Spydeberg. Hvis du ikke spiser fet fisk eller drikker den grønne ekstra lettmelken som er beriket med D-vitaminer, bør du ta tran eller D-vitaminer, i hvert fall i vinterhalvåret. Det kan helsesøstre passe på å informere ungdommene om, sier Meyer.

Helsesøster Dahlen har delt ut D-vitamindråper hun har fått fra Helsedirektoratet til dem som har trengt det, men det er ingen automatikk i at Helsedirektoratet gir ut slike dråper til denne gruppen ungdommer.

Lært fra hverandre

På Nybøle vasker Dawlatzai hendene sine. Så heller han de ferdigkokte brune bønnene i et dørslag og henger det over vasken til avrenning mens han hakker opp løk.

– Hvem laget maten hjemme?

– Mamma, sier Dawlatzai.

– Mamma, sier Rahimi og smiler.

Dawlatzai er fra en gård i Nangarhar-provinsen, og Rahimi er fra Ghazni-provinsen i Afghanistan. De snakker ulike språk: henholdsvis pashto og dari, men kan til en viss grad forstå hverandre.

– Hvem har lært dere å lage mat?

– Vi har lært fra hverandre, sier Dawlatzai.

– Jeg lærte fra en gutt jeg bodde med på et mottak i Etnedal i Oppland, sier Rahimi.

Ingen av dem har fått beskjed om at de har for lite D-vitamin etter at de testet seg.

Kun til spedbarn

– Det er kun foreldre med ikke-vestlig bakgrunn som får utdelt D-vitamindråper til spedbarn opptil seks måneder på helsestasjonen på Helsedirektoratets regning. Men etter forespørsel har vi gitt gratis D-vitamindråper til mottak for enslige mindreårige asylsøkere i Trondheim og Spydeberg, sier Håkon Lund, fungerende avdelingsdirektør i Helsedirektoratet.

­ – Hva med jerntabletter?

– Vi kjenner ikke til at disse deles ut på helsestasjonen. Jerntabletter bør fortrinnsvis gis først etter at en blodprøve viser at det foreligger jernmangelanemi.

­ – Hva foreslår Helsedirektoratet å gjøre med dette problemet, som ser ut til å være særlig uttalt blant de enslige mindreårige asylsøkerne?

– Vi vil i samarbeid med FHI og UDI vurdere om det er behov for flere tiltak for å sikre best mulig kosthold og ernæring, samt tilgang til D-vitamin ved behov, sier Lund.

Han mener også at helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan gi råd om kosthold, ernæring og vitamin D-tilskudd, og bør være spesielt oppmerksomme på D-vitaminmangel blant denne gruppen ungdommer.

– Kler seg dårlig

Mottaksleder Lorentzen mener helsesøstre bør snakke med ungdommene om ernæring generelt, ikke bare D-vitamin- og jernmangel.

– Det gjør noe med den fysiske helsa deres når de må styre maten sjøl. Dessuten kler de seg dårlig når det blir kaldt. Går i slippers i ti grader og klager på at de blir forkjøla, selv om de har fått vinterstøvler fra UDI dersom de kom til landet om vinteren, sier han.

– Sender noen av ungdommene penger hjem?

– Det går rykter om det, så vi snakker med dem om det. Vi tror noen gjør det, men det er ikke flertallet, sier Lorentzen.

Betalingskortet som regjeringen vil innføre, vil kunne forhindre akkurat det.

Snakker med hverandre

På felleskjøkkenet surrer Dawlatzai sammen rapsolje, løk og ferdighakkete tomater. Han snakker lite norsk, selv om han har vært like lenge i landet som Rahimi. Tolken har gått i et møte. Via Rahimi forteller han at faren, to brødre og en søster er drept av Taliban. Han har kanskje mor og to brødre igjen i Afghanistan.

Rahimi vet ikke hvor faren er, men moren og lillebroren er i Afghanistan. Han har en eldre bror i Oslo, og farens fetter bor i Horten.

– Hvem kan dere snakke med hvis dere bekymrer dere for noe eller føler dere triste?

– Vi snakker oss imellom. Noen ganger med de voksne her på mottaket, sier Dawlatzai.

– De ansatte her er snille. Jeg har fått den helsehjelpen jeg har trengt. En gang hadde jeg problemer med hørselen. Da fikk jeg skylt ørene mine, sier Rahimi.

Flere med midlertidig opphold

Ifølge Camilla Engeset i Redd Barna er kartleggingen som gjøres på omsorgssentrene for dem under 15 år bedre enn på mottak.

– Det bør gjøres mer på mottak. Det er viktig å avdekke sårbarhet tidlig for å kunne gi dem den hjelpen de trenger. På mottakene er det få ansatte som kan gi dem praktisk og emosjonell støtte, sier hun og påpeker at asylprosessen er en veldig utrygg tilværelse.

Derfor mener hun det er ille at Norge lar stadig flere mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år få midlertidig opphold. Det vil si at de kun får opphold i Norge til de blir 18. Så må de returnere til hjemlandet.

– Hittil i år har litt over 100 fått midlertidig opphold. Det er en seksdobling i forhold til i fjor. Det har vi sendt en bekymringsmelding til Justisdepartementet om, sier hun.

Grusomme opplevelser

Redd Barna har intervjuet 78 barn og unge mellom 5 og 17 år som kom til Norge i slutten av 2015. Halvparten av dem var enslige mindreårige. I rapporten «Hear it from the children» forteller barna om hva de har vært gjennom.

– Hver og en av dem fortalte om en eller flere opplevelser som er så skremmende at vi knapt kan forestille oss det, sier Engeset.

De hadde enten opplevd mye selv eller vært vitne til grusomme ting.

– Det var alt fra å miste sine foreldre, bli skutt på og truet, til å bli lagt i bagasjerom på en bil med åtte andre, forteller spesialrådgiveren for barn på flukt.

Tiden strekker ikke til

Helsesøster Jane Elisabeth Dahlen skulle gjerne gitt ungdommene på Nybøle mottak mer hjelp, men tiden og ressursene har ikke strukket til. Kommunen fikk midler til en 30 prosentstilling som har frigjort tirsdagsettermiddager for Dahlen. I tillegg har hun brukt mye tid på å dokumentere og etterspørre dokumentasjon fra de tidligere mottakene ungdommene har bodd.

– Jeg har nok brukt en halv stilling på dette, anslår hun.

Hun har ikke brukt tolk.

– Det er satt av en halv time hos turnuslegen til selve helsekartleggingen og derfor er telefontolk prioritert til det. Jeg tar imot, setter vaksiner og sørger for at de får blodprøverekvisisjoner, D-vitamindråper og eventuelle beskjeder tilbake til mottaket. Siden vi minimum må betale for en time når vi bruker tolk, har jeg prøvd å innkalle minst to med samme språk.

– Ideelt sett, med nok tid og ressurser, hva ville du gjort for denne gruppen?

– Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å reise ut til mottaket og undervist om ernæring, hygiene, smitte, seksualitet og kulturforskjeller rundt kvinnesyn og likestilling. Vi kunne også hatt mulighet til frivillige samtaler på lik linje som for de bosatte flyktningbarna.

Utfordrende integrering

Dahlen synes det har vært spennende å jobbe med disse ungdommene.

– De har vært veldig hyggelige og høflige, men det har virket som om de er redde for å vise følelser og fortelle om det de har opplevd på flukt. Mange savner familien sin. De har reist lenge og er slitne. Andre har sett sin familie bli drept og har klart å flykte etter det. Da har de ansatte på mottaket henvendt seg til hjelpeapparatet og fått den hjelpen de trenger, har Dahlen inntrykk av.

– Har det vært noen utfordringer?

– Det er ikke alltid like enkelt for kommunen å integrere så mange ungdommer. En stor gjeng med gutter som dels kanskje er eldre enn de sier, og dels ser eldre ut fra naturens side, kan fort virke skumle for spydebergjenter i 13–14-årsalderen. Løsningen har vært at de kommer færre om gangen i følge med en voksen fra mottaket.

Vil bli politi og kirurg

På Nybøle sier Dawlatzai at han savner å spille cricket på en ordentlig bane. Rahimi ønsker å spille fotball på et lokalt lag i Spydeberg, men det har de ikke klart å få til.

– Spydeberg-banen er ofte opptatt når vi kommer. Vi får bare spille hvis den blir ledig, sier han.

Middagen til Dawlatzai er ferdig. Vi sier farvel til begge guttene og ønsker dem lykke til.

Om ti år, hvis de får velge fra øverste hylle, bor Noorullah Dawlatzai i Spydeberg eller Askim. Han jobber som politi og spiller cricket og fotball på fritiden.

Naqibullah Rahimi er ferdig på universitetet og jobber som kirurg. Av alle steder i verden vil han helst bo i Horten, der farens fetter bor.