Alle legenes president

«Nååå, har du bestemt deg?» spør mannen Lars en dag.

De står på kjøkkenet. Utenfor renner Glomma stille forbi. Havren er for lengst høstet fra åkeren.

«Jeg skal være fastlege, ja», svarer hun.

«Er du sikker?»

Da visste hun det. Det var de tre ordene hun trengte. Hun skulle ikke være fastlege. Marit Hermansen skulle til topps i Legeforeningen.

Nå, to år senere, forklarer hun nærmere:

– Det handlet om at det var et ja fra ham. Han hadde skjønt at dette hadde jeg lyst til. Når jeg visste at jeg hadde hans støtte – det var da det endra seg.

Dette var ett av to store vendepunkt i livet hennes.

Det ble ingen motkandidat. Hun var spent likevel. Men i mai 2015 ble hun valgt med akklamasjon, som ifølge ordboken betyr «sterk bifallsytring, særlig ved håndklapp».

– Jeg kjente det risle innvendig. Jeg var glad lenge etterpå, forteller hun i en lilla stol på sitt kontor i Legenes hus.

Det eneste som er nytt i rommet etter forgjenger Hege Gjessing, er et bilde av en åker.

Vil ha forutsigbare vaktplaner

Legene har hatt sin lengste streik noensinne. Fem uker holdt de det gående før det ble tvungen lønnsnemnd. De kjempet for … ja, hva var det egentlig?

– Vi har avtalt med arbeidsgiver at vi kan arbeide utover det som arbeidsmiljøloven tillater, begynner hun.

Det vil si inntil 60 timer i uken, og 19 timer på en vakt.

– Vaktene fordeles mellom legene så de ikke kommer for tett, og slik at belastningen blir lik for alle. Vi vil fortsatt ha rullerende, forutsigbare vaktplaner – som er avtalt kollektivt for legene i vaktordningen.

Består staben av åtte leger, har hver lege vakt hver åttende gang. Men hvis den som er satt på vakt er på kurs, har ferie eller er syk, må de andre legene steppe inn. Disse vakansevaktene er godt betalt. Rundt 20 000 kroner, ifølge Spekter.

– Det er feil, ingen får så mye, sier Hermansen.

– Mange mener det er overtidstilleggene dere ikke vil miste?

– Spekter sier at det ikke er det det handler om, men mer styringsrett. Det er ikke så stor interesse for disse vaktene heller.

– Men vi hører om slitne leger som jobber flere 60-timersuker på rad, og som håver inn penger?

– Overtidsbetalingen er god, men det er den for andre også. De som jobber mye tjener bra. Men gjennomsnittlig timelønn for alle sykehusleger er ikke mer enn 304 kroner.

– Men de blir slitne av lange vakter?

– Alle vet at det du går med på frivillig, er greiere enn når det er pålagt. Folk er forskjellig rusta. Noen kan jobbe mye, noen har småbarn. Men også vi vil ha gode vikarordninger når legene har permisjon.

Nå er det Rikslønnsnemnda som får siste ordet. Det skjer om noen uker.

Åtte av ti på legestudiet er jenter

Hadde de blitt enige, ville det ha skapt ro, mener Hermansen. Nå er hun bekymret. Hun tenker på det grenseløse arbeidslivet:

– Mye løses på avdelingene, men det krever at det er tillit mellom ledelse og ansatte. Den tilliten er ikke alltid der. Flere leger sier de føler seg som tilskuere. Det er et dårlig utgangspunkt for å ville strekke seg.

Leger jobbe mindre enn før. Kvinneandelen i yrket er nå 50 prosent, i utdanningen er den 80.

– De unge i dag vil ha en bedre balanse mellom arbeid og fritid.

– Du har ordnet deg greit med den balansen?

– Jeg har jobbet mye som selvstendig næringsdrivende, ja, som fastlege. Men timene har jeg ikke telt.

Den store avgjørelsen

Hun traff ham i brorens bryllup. Hun var 19, han var 27. At ingeniøren Lars var odelsgutt skremte ikke henne.

– Det var nesten et arrangert ekteskap. Han kjente jo familien min.

Å bli lege var aldri en drøm. Men med toppkarakterer på skolen, pekte medisinstudiet seg ut.

Det ble ti år i Bergen. Der ble hun lege, og der fødte hun to av deres tre barn, som nå er 26, 23 og 19.

Så døde svigerfar. De måtte bestemme seg.

– Det med odelen var lettere for meg. For Lars var den en tung bør. «Vi kan ikke la være å prøve», sa jeg, «hvis det ikke går bra, selger vi og flytter.» Jeg kommer fra Brumunddal. Det er jo heller ikke noen metropol.

Dette var det første av de to nevnte vendepunktene i livet hennes. De flyttet på landet ved Kongsvinger og ble. Hun ble fastlege og kommuneoverlege.

– En fin kombinasjon. Du er din egen herre i begge stillinger.

Hun spesialiserte seg i allmennmedisin. Og i 2011 ble hun leder i Norsk forening for allmennmedisin. Etter fire år gledet hun seg til å gå tilbake til praksis. Men så dukket altså denne muligheten opp. Og her sitter hun.

– Greit ikke å være kliniker?

– Jaaaa, jeg har jo tatt det valget. Når jeg har valgt, ser jeg framover.

– Ingenting du angrer på?

– Jeg dveler ikke. Jeg kan bli lei meg, skuffa og harmdirrende, men snur meg fort. Det er jeg glad for. Jeg har sett mange bruke tid på sånt som de ikke kan gjøre noe med.

Med sekk som stadig ble tyngre

Hun så dem som fastlege: De som bar med seg en sekk som ble tyngre og tyngre. De som ikke klarte å velge, selv om de var misfornøyd, fordi å velge også er å velge bort.

– Hva sa du til dem?

– «Hva kan du gjøre med dette?»

– Hjalp det?

– Å endre personlighet er ikke så lett. Men det er mulig å endre måten å tenke på. Av og til har man snakket om det lenge, så er man plutselig i posisjon til å gjøre noe. Det er de gylne øyeblikkene. Alle kan komme videre. Jeg har tenkt mye på at jeg klarer å ta valg.

– Du er rasjonell?

– Ja.

– Hva har du lært av din militære far?

– Han var en sindig og praktisk mann. En «doer».

– Var det han som lærte deg å dyrke tomater?

– Nei, hagegleden har jeg fra mamma. Han var hesten, grovarbeideren. Han valgte bort beordring. Det var raust.

Sykepleier-mor medpasjon

Far var i saniteten, mor var sykepleier:

– Hun hadde temperament, pasjon, framdrift. Stilte store krav. Det har preget meg. Min bror sa det slik: «Hun jaga, fikk oss fram. Pappa tok imot oss når det ikke gikk så bra.»

– Hvem likner du mest?

– Jeg tror jeg blir som mora mi.

Mor jobbet på vanførehjemmet:

– Nå heter det jo rehabilitering. Men "vanfør" er egentlig et godt beskrivende norsk ord.

(Som ikke kan fare, betyr det. Red.anm.)

Tredje kvinnelige president

Marit Hermansen er tredje kvinne på rad i presidentrekken. 39 menn var før dem.

– Det var jo på tide da Torunn Janbu kom i 2005. Men ikke så bemerkelsesverdig. Det viktigste er at de rette blir valgt.

Yrket er i ferd med å bli kvinnedominert.

– Men problemet er ikke at det er for mange kvinner som vil bli lege. Det er for få menn.

– Dere må konkurrere med sykepleierne om mennene?

– Ja, få dem vekk fra å søke «hardcore» ingeniørstudier.

– Slik mannen din gjorde. Han sier du er flink til å kjøre traktor?

– Haha, det er han som driver gården.

På gården er det ikke et eneste dyr, bortsett fra nabokatten. Men kornåkeren er stor som et boligfelt.

– Jeg er glad som kan pendle. Kan jobbe hemningsløst mye i Oslo, ingen venter med middagen.

Så tar hun toget hjem i helgene og gjør praktisk arbeid som gir håndgripelige resultater. Som en avling røde tomater.

Jobb er sjelden tema der. Han er ikke spesielt opptatt av helsevesenet. Og hun bryr seg ikke om strøm i kabler, ifølge mannen, som jobber i e-verket.

– Må gjøre det bedre for kronikerne

Sykepleierne skal inn på fastlegekontorene. Det har regjeringen meldt.

– Hva skal de der egentlig?

– Det er uklart.

Hermansen mener at sykepleierne i så fall må bringe noe ekstra. Helsesekretærene gjør jo allerede en god jobb der.

– Sykepleierne kan bidra der vi i dag er for dårlige. De kan dra på hjemmebesøk til hjemmeboende kronikere, de som bruker mange typer helsetjenester.

– Hva skal de gjøre da?

– Det legen skulle ha gjort.

– Hjemmesykepleierne er vel der?

– De gjør mye bra, men fastlegene og hjemmesykepleierne samarbeider for dårlig om kronikerne i dag. Fastlegene opplever at dagene ikke strekker til.

Hermansen ramser opp hva som presser dem: Mer hjemmebesøk, legevakter, nye sykmeldingsregler og ny førerkortforskrift, flere snufsende skoleelever.

– Den tjukke vet godt selv at han er for tjukk

Mange mener noe om fastlegene. En tidligere fedme-pasient sa dette i Bergensavisen: «En allmennlege bør være modig. Si det rakt ut: Du er for tjukk.»

– Er det din stil å snakke sånn?

– Ikke alltid. Men man må snakke om elefanten i rommet. Være direkte, men med omtanke. Den tjukke vet godt selv at han er for tjukk. Det er som med alvorlig syke og døden. De tenker på den hele tiden, og de fleste har lyst til å snakke om det. Det er ikke farlig å spørre, det er ofte du selv som er redd.

Hun minner om at fastlegene har forskjellig profil, og pasientene søker til dem som passer dem best.

– Hva er din profil?

– Nøktern. Setter grenser.

– Ikke mye dikkedering?

– Nei.

– Ikke mye sykmeldinger heller?

– Midt på treet.

– Fins det fastleger om 20 år?

– Ja. Ordningen er en suksess, og pasientene er fornøyde. Men de må samarbeide bedre med resten av kommunehelsetjenesten. Og de må lede kontorene sine mer profesjonelt. Der har de en jobb å gjøre.

– Verden er mer enn leger

Det hender Hermansen og Eli Gunhild By, lederen i Sykepleierforbundet, spiser lunsj sammen, sånn uformelt. Veien er kort, det er bare et par kvartaler mellom dem.

At sykehusene trenger mer penger, og at arbeidstiden må holdes under kontroll, er de enige om. Er temaet hvem som skal lede, eller såkalt oppgaveglidning, er de enige om at de er uenige.

– By sier at du klarer å se at verden er mer enn leger.

– Så fint at hun sier det, smiler legepresidenten.

– Hun mener kanskje at leger ikke pleier å se andre enn seg selv?

– Det gamle hierarkiet med leger i opphøyet posisjon passer ikke i et moderne arbeidsliv. Nå er oppgavene så komplekse at man må jobbe mer sammen. Det var ikke så nødvendig før.

– Hva er mest irriterende med sykepleiere?

– Når de kommer med stereotype beskrivelser av andre, det er irriterende. I kommunen, for eksempel, kan de si: «Vi får aldri fatt i legen.» Eller: «Legen kommer aldri på møtet.» Det er ikke sant. I stedet kunne de si: «Hvordan kan vi sikre oss at vi får fatt i deg? Hvilke møter er det viktigst at du kommer på?»

Vanskeligere å varsle for leger

Leger forteller om utbredt fryktkultur på sykehusene. De som varsler blir møtt med represalier, som advarsler og manglende fornyelse av vikariat.

– Ifølge den nye Fafo-rapporten opplever sykepleierne dette som et mindre problem enn politi og leger. Hvorfor er det sånn? Sykepleierne har jobbet systematisk med avviksmeldinger. De har ofte pasienten i tankene.

– Og det har ikke legene?

– Jo, men mer indirekte. De varsler oftere om arbeidsforhold, på et overordnet nivå. Da kommer de nær ledelsen. Dessuten har mange leger midlertidige stillinger, og de er ofte på flere avdelinger. Det gjør dem mindre beskyttet, og det er lett å vegre seg mot å varsle. Sykepleiere er oftere knyttet til faste avdelinger.

Snart skal kontorskoene av. De er av tre og har fast plass i skapet. Hermansen på 1,63 liker sko med hæler og som kan høres.

– Litt presidentaktig?

– Ja.