– Jeg liker å se for meg hvordan livet kan bli

– Og så må vi ikke glemme hjelmen!

I et luftig lokale med utsikt over Mjøsa trer ti afghanske unggutter på seg en imaginær tidsreisedrakt. Psykolog Silje Frivold fra enhet for psykologressurser i Bufetat leder an. En annen psykolog, miljøarbeidere og tolk er også med.

– Er alle klare? Da drar vi!

Gutta tar hverandre og de voksne i hendene. I en lang rekke kaster de seg fremover, løper tvers over rommet og fem år frem i tid. Puster ut og tar av seg de tunge, usynlige hjelmene.

Hvordan er livet for dem nå? I 2021?

– Jeg går på videregående og er forelsket, forteller en elleveåring. Han fortsetter:

– Jeg bor i Gjøvik sammen med storebroren min. Han har giftet seg og fått to barn – en gutt og en jente. Jeg spiller fotball på Real Madrid.

– Det blir mye pendling da – mellom Gjøvik og Madrid? spøker Frivold.

Alvoret under

Stemningen i «Låven» på Gjøvik barnevern- og omsorgssenter er munter, men under guttas fremtidsscenarier – fylt av studier, jobb, familie og mye proffotball – ligger ofte et mørkt alvor.

For øyeblikket er det usikkert om nevnte storebror får permanent opphold, eller om elleveåringen snart vil være alene her i landet. Pappa er død. De vet ikke hvor mamma er. I Afghanistan venter en onkel de er redde for.

– Jeg liker å se for meg hvordan livet kan bli. Før klarte jeg ikke å tenke så langt frem, forteller elleveåringen senere.

Fremtidsøvelsen inngår i Exit (Expressive Arts in Transition), en gruppeintervensjon for unge, nyankomne asylsøkere og flyktninger basert på kunst- og uttrykksterapi.

– Ved å forflytte seg mentalt fem år frem i tid kan barna lettere se muligheter og sette seg mål, men så må vi også jobbe med hva de selv konkret kan gjøre for å nå disse målene, forteller Frivold.

Trygghet og håp

I Exit-intervensjonene benyttes blant annet tegning, bevegelse, musikk, dans, drama og verbale uttrykk. Gjennom de ulike kunstneriske og kroppslige øvelsene skal deltakerne lære seg metoder for å takle det de går gjennom, og de får en arena der de kan øve seg i trygge omgivelser.

Målet er blant annet å stryke følelsen av trygghet, håp, mestring, engasjement og identitet før mistenksomhet, tilbaketrekking og inaktivitet slår inn.

Barna skal hjelpes med å gjenkjenne og takle egne fysiske og psykiske reaksjoner på den vanskelige livssituasjonen de befinner seg i.

Høyaktuelt og etterspurt

Exit-prosjektet er utviklet og ledet Melinda Ashley Meyer DeMott, en nestor innen kunst- og uttrykksterapi (KUT) i Norge.

Hun er grunnlegger av Norsk institutt for kunstuttrykk og kommunikasjon (Nikut) og har siden krigen på Balkan tidlig på 90-tallet jobbet mye med KUT overfor flyktninger.

– Som sykepleier vet jeg at man må tenke på de grunnleggende behovene først, forteller Meyer DeMott, som opprinnelig er utdannet psykiatrisk sykepleier.

– Man må komme seg på beina, ikke bli liggende i senga og gruble. Det er viktig å få rutiner, kjenne trygghet og få fysikken i gang. Exit hjelper gutta til å kjenne seg hjemme i egen kropp.

Blir mer fornøyd med livet

Exit er også navnet på forskningsprosjektet Meyer DeMott har ledet siden 2008, med forankring i Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Her har man blant annet forsøkt å måle effekter av gruppeintervensjonene gjennom å følge 145 unge asylsøkere gjennom flere år.

Ifølge gjennomføringsrapporten oppga gutta som deltok i Exit-grupper, at de var mer fornøyd med livet og 2,5 år etter deltakelsen utviste de færre symptomer på posttraumatisk stresslidelse enn kontrollgruppen.

Konstituert leder av NSFs faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie, Ida Marie Bregård, ønsker forskningen til Meyer DeMott velkommen.

–Alt som kan bidra til at denne sårbare gruppen får det bedre anser vi som positivt, sier hun.

– Det er også fint å se at sykepleiere deltar aktivt i forskningen, og at det ikke utelukkende er leger og psykologer involvert.

Faglig anerkjennelse

Selv håper og tror Meyer DeMott at forskningen vil kunne løfte den faglige anerkjennelsen av KUT.

– Vi har gjennomført mye god kvalitativ forskning om KUT, men Exit-prosjektet er en større kvantitativ og kontrollert studie. Den er ekstremt viktig for legitimering av faget.

Dagens flyktningsituasjon har gjort arbeidet til Meyer DeMott mer aktuelt og etterspurt enn på lenge.

– Folk innser at det kommer lite godt ut av å la traumatiserte unggutter sitte og koke på norske asylmottak i årevis, sier hun.

– Om de ikke får noe tilbud, kan de fort falle inn i det mønsteret alle frykter – psykiske lidelser, verving til gjenger, kriminalitet og radikalisering.

Forsvinner fra mottak

11. april kunne Dagsavisen melde at 49 mindreårige asylsøkere, ifølge tall fra UDI, har forsvunnet fra norske mottak hittil i år. Ifølge samme avis, har det de tre siste årene totalt forsvunnet 781 asylbarn fra norske mottak, og av disse er 178 enslige mindreårige.

Det antas at mange av dem lever papirløst i Norge eller andre europeiske land.

En rekke aktører som Redd Barna, NOAS og  Barneombudet har etterlyst bedre oppfølging og protestert mot utvidet bruk av midlertidige oppholdstillatelser for denne gruppen.

Enslige mindreårige asylsøkere omtales som en spesielt sårbar og utsatt gruppe, både med hensyn til utvikling av psykiske lidelser og rekruttering til kriminelle og radikaliserte miljøer.

Populært og effektfullt

Interessen for Exit beskrives som stor og voksende. Ifølge Meyer DeMott ser de som jobber med flyktninger at denne gruppen trenger et tilbud. Samtidig er ressursene knappe rundt om på mottakene, men Exit er relativt sett et rimelig tiltak og enkelt å implementere.

Exit er tatt i bruk av Bufetat på flere mottakssentre for mindreårige her i landet. Det jobbes videre med implementering i samarbeid med politikere, skole og andre institusjoner. Også helsesøstre og andre sykepleiere har fått opplæring.

Innesluttet og utagerende

Silje Frivold har vært med på å organisere Exit-grupper på Gjøvik barnevern- og omsorgssenter siden våren 2015.

Det er stor variasjon i hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hvilke symptomer de viser og hva de har behov for. Det som er felles, er at de er i en stressende livssituasjon her og nå. De er uten omsorgspersoner, nesten alt er nytt og fremtiden er usikker.

Frivold forteller at mange viser normale reaksjoner på belastninger og stress, som sorg og savn etter familie, vonde og vanskelige tanker og følelser og søvnvansker.

– Noen blir innesluttet. Andre kan bli utagerende.

Mottaket er for tiden godkjent for inntil 47 enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år. Ifølge Frivold er Exit er et svært populært tilbud, både blant barna, de ansatte og ledelsen, og det krever som nevnt relativt lite ressurser.

For det første når gruppeterapi flere enn individuelt orienterte tilbud. I Gjøvik brukes dessuten en internt ansatt tolk, samt psykolog og miljøarbeidere som likevel er på jobb.

Mindre alene

– Vi vet i dag mye om hva vi kan gjøre for å fremme fysisk og psykisk helse hos enslige mindreårige asylsøkere. For eksempel er det viktig å skape bevegelse i en vanskelig ventetid, sier Frivold.

Hun mener en av årsakene til at Exit fungerer for disse barna, er at man retter oppmerksomheten mot et «her og nå». Mot hva barna selv kan gjøre for å få det litt bedre i hverdagen.

– Med et slikt gruppetilbud kan vi styrke mestringsevnen og forebygge utvikling av psykiske lidelser.

Frivold forklarer hvordan gruppen skaper en arena hvor barna kan dele erfaringer, symptomer og mestringsstrategier.

– En del sier de sover bedre, og vi ser mindre sinne, frustrasjon og aggressiv atferd, forteller hun.

– Jeg føler meg mindre alene etter å ha vært med i Exit, forteller en fjortenåring.

– Det hjelper å høre at andre kan ha gode og dårlige dager. Selv de voksne.

Drømmer lyver ikke

I «Låven» går denne ukas gruppeterapi mot slutten. Nå skal gutta stille seg opp langs «barometeret»; et langt stykke papir rullet ut på gulvet. På det har de ved en tidligere anledning selv malt en skala av sinnsstemninger, fra den dypeste fortvilelse til panegyrisk lykke. Det brukes i starten og slutten av hver samling.

De fleste stiller seg opp nær enden med strålende sol, gjerne et hakk høyere enn de gjorde for en times tid siden.

Én gutt har derimot forflyttet seg lenger ned langs barometeret.

– Jeg ble trist fordi jeg følte at framtidsscenarioet var en løgn. Jeg klarer ikke å tro at det virkelig blir slik, forklarer han.

– Det kan jeg skjønne, men det er ikke en løgn, insisterer Frivold.

– Framtidsscenarioet er målet du setter deg og noe du drømmer om. Drømmer lyver ikke.