Alt på ett sted

Bildet viser pasient som får sårbehandling
KJENNER DET: Behandlingen er ikke smertefri, men Per Gausel er trygg på at sykepleier Rita Bügelmeyer og Birthe Sæle Håland (bak) vet hva de gjør.

Stavanger: Per Gausel får stelt sårene sine to ganger i uka på sykepleieklinikken. Han velger det fremfor hjemmesykepleie.

Per Gausel lar øynene gli over det grå ­gulvet. Han sitter på et av de to rommene som er ­avsatt til sykepleieklinikk i den røde mursteinbygningen på gamle Stavanger sykehus. Her ­holder Helsehuset Stavanger  til.
– Jeg har lagt gulvene både her og på Stavanger universitetssjukehus. Det var tusenvis av kvadrat med vinyl og litt linoleum, sier han.
Nå er det en annen tid. Den ene foten hans er amputert og den andre har arterielle og smerte­fulle sår. Tærne er nesten borte. Han har flyttet seg fra rullestolen og opp i den lange pasient­stolen hvor høyrefoten er lagt klar for service.

Utdannet innen sår

Koordinator og sykepleier med spesialutdanning i sårstell, Rita Bügel­meyer, tar først av de gamle bandasjene. Så sprayer hun på bedøvelsesspray og pakker foten inn i plast for at sprayen skal få to minutter til å virke.

BEDØVELSE: Først må bedøvelsessprayen virke under plast i noen minutter.

To ganger i uken tar Gausel den en mil lange turen til sykepleieklinikken for å få det viktige sårstellet. Det er vel verdt turen, synes han. Sårene gror bedre etter at han begynte her.
– De som jobber her er utdannet innen sår. Det er en stor fordel for sårtilhelingen. Med hjemmesykepleier ble det mye venting. Jeg visste aldri når de kom, og det er jo litt plagsomt å sitte og vente. Dessuten var det mange ulike å forholde seg til i hjemmesykepleien, mens her er det maks fire forskjellige, medregnet en vikar, så de kjenner både meg og sårene bedre, sier Gausel.
Han understreker at han ikke bebreider de som jobber i hjemmesykepleien. 
– De gjorde så godt de kunne, men hadde ikke tilleggsutdanning innen sår, sier han.

Skorpen må vekk

Bildet viser en curette som fjerner fibrin fra sårhuden
SKRAPING: Så skrapes såret med en curette som fjerner fibrin fra sårhuden.

Bügelmeyer tar fram en skrape og drar den over såret på det som er igjen av stortåen. Det er en curette som hun fjerner ­fibrin fra sårhuden med. 
– Det er viktig for tilhelingsprosessen, noe som mange ikke vet, og ofte er redde for å gjøre, ­sier hun. 
Gausel strammer musklene og puster inn og deretter ut med et lite stønn.
– Jeg kjenner det, men det går bra, forsikrer han og fortsetter:
– Da jeg først kom hit, sa jeg «Nei, dere må ikke ta vekk skorpen på såret!», for det hadde jeg lært på rehabiliteringsopphold på sykehjem. Men det viser seg at det skal man gjøre. Da hjemmesykepleien stelte sårene, følte jeg at jeg kunne gjort det like godt selv. De tok heller ikke vekk skorpene,­ så betennelsen under fikk utvikle seg.

Medisinsk honning

Etter skraping smører Bügelmeyer sårene med en antibakteriell sår­gelé som hindrer uttørking, og setter på nye bandasjer.

Bildet viser sårsykepleier legge bandasje på fot
BANDASJER: Til slutt er det på med sårgelé og nye bandasjer. Rita Bügelmeyer gjør alt lekende lett.

– Ellers smører vi en del med medisinsk honning. Mange vet ikke hvor effektivt det er i sårbehandling, sier hun, men understreker at da må det være av et spesielt merke.
Gausel er ferdig og drikker den siste slurken av pappkruset med kaffe. Han har blitt mer bevisst på god sårbehandling. Sist han var innlagt ved Universitetssjukehuset, sa han ifra:
– Jeg fikk med i epikrisen fra sykehuset at ­«pasienten nektet å behandle såret her». Jeg ville behandles på sykepleieklinikken i stedet, humrer han før han løfter seg ned i rullestolen og triller hjem igjen.

Ernæring, diabetes og KOLS

Syke­pleieklinikken har fått midler til å videreutvikle tjenesten, så ernæring og diabetes står på planleggingslisten. Den såkalte KOLS-kofferten videreføres i kommunen med prosjektmidler fra helsedirektoratet. De skal kartlegge om avstandsoppfølging av KOLS-pasienter skal kunne bli en del av behandlingstilbudet ved sykepleierklinikken. Etter at Sykepleien var på besøk, begynte det enda en sykepleier ved Helse­husets velferdsteknologiavdeling, som skal ta seg av dette.
Pasientene blir for det meste henvist fra ­sykehus, sykehjem eller fastlege, men kan også søke selv, gjennom sitt helse- og sosialkontor. ­Klinikken har vært i drift siden januar 2014, og er en del av Stavanger Helsehus, som startet samtidig.
– Denne uken har vi hatt 35 oppdrag. Det har økt fort, fra tre dager i uka i januar 2014 til fem ­dager i uka fra høsten 2014. Vi regner med å vokse enda mer fremover, sier Bügelmeyer denne fredagen i januar 2016.
Til å begynne med tok sykepleierne inn så mange pasienter de klarte og stod til og med over lunsjen i perioder for å vise at det var behov for dem. De besøkte sykehus og sykehjem og viste seg fram så godt de kunne innimellom pasientbehandlingen. Da var det bare en sykepleier på jobb om gangen.
– Nå jobber vi i team med to sykepleiere på vakt samtidig. Det er bedre, sier Birthe Sæle ­Håland som er makkeren til Bügelmeyer i dag.
– Vi planlegger å jobbe mer i tverrfaglige team med de andre avdelingene her på huset etter hvert, legger Bügelmeyer til.

Bildet viser Birthe Sæle Håland og Rita Bügelmeyer
FORSKRIVNINGSRETT: Sykepleierne Birthe Sæle Håland (til venstre) og Rita Bügelmeyer ønsker seg forskrivningsrett for bedøvelsesspray.

Savner lege og forskrivningsrett ­

– Synes ikke pasientene det er mer behagelig å få hjemmesykepleie fremfor å reise hit?
– Ingen har klaget på det. Vi får mye tilbakemeldinger på at de liker at det er færre personer å forholde seg til, og vi blir godt kjent med dem som kommer. Her er også lite ventetid. ­Dessuten ligger vi nær sentrum, slik at ­pasientene kan kombinere det med en bytur eller handling. ­Meningen med hele Helsehuset er jo å gjøre innbyggerne mer aktive i egne liv, ­sier Bügelmeyer. 
– Noe dere savner her?
– En lege, sier de de to sykepleierne i kor.
Men de har et godt samarbeid med hudavdelingen på Universitetssykehuset hvor de kan ­ringe når de står fast rundt faglige spørsmål.
– Hva med forskrivningsrett til enkelte legemidler?
– Ja, det hadde vært fint. For eksempel på bedøvelsesspray og lokal kortisonbehandling. Da kunne vi satt i gang behandling uten å vente på godkjenning av lege. De fleste pasienter har resepten med seg når de kommer. Men i de tilfellene de ikke har det, kan det ta uforholdsmessig lang tid å få resept på noe vi ser det er behov for. Fastlegene er ikke alltid like enkle å få tak i. 
– Møter legene pasientene for vurdering før de skriver ut resepten dere forslår?
– Nei, sier både Håland og Bügelmeyer.

Fra silo til samhandling

Helsehuset har flere avdelinger. Foruten sykepleieklinikken, er der en frisklivssentral med pårørende­koordinator, psykologtjenester for unge og voksne opp til 40 år, forebyggende hjemmebesøk til de over 80 år, avdeling for velferdsteknologi og utviklingssenter for hjemmetjenester og sykehjem. 
– Primærhelsemeldingen sier helsevesenet skal gå fra silo til samhandling. Det er det vi gjør her. Flere samarbeidsprosjekter på tvers av avdelingene er under planlegging, forteller Ingvill Moen Hovlund, virksomhetsleder på Helsehuset.

Bildet viser Ingvill Moen Hovlund
SLIPPER VENTING: - Det er ingen grunn til at pasienter skal sitte hjemme og vente på hjemmesykepleien, sier virksomhetsleder Ingvill Moen Hovlund.

Det har hun vært siden i fjor sommer da Helse­huset gikk over fra å være et prosjekt til å bli et permanent tilbud. Helsehuset er nå en del av Stavanger kommunes store satsning «Leve hele­ livet»:
– Vi skal være knekken ut av helsetjenesten, og driver derfor mye med forebygging på de andre avdelingene, sier Hovlund. 
Likevel har nok sykepleieklinikken, som hovedsakelig driver med behandling, kommet for å bli.  
– Vi har veldig god effekt av de tjenestene. Dessuten er det store gevinster for pasientene. Klinikken er brukervennlig, gir større frihet, og det er ingen grunn til at pasienter som selv kan komme seg til behandling skal sitte hjemme og vente på hjemmesykepleien, sier Hovlund.
Hun er mer bekymret over hvordan de kan få vist den gode effekten av forebyggingstiltak.
– Forebygging er vanskelig å måle i tall, sier hun.

Må smøre brødskiva si sjøl

Sykepleie­klinikk kan være en billigere driftsform enn hjemmesykepleie, men Stavanger kommune har ikke målt det foreløpig.
– Vi må tenke annerledes om egen helse fordi vi vil mangle folk i helsetjenesten i framtida, og Stavanger går en mer ustabil økonomisk tid i møte på grunn av sviktende skatteinntekter. Derfor blir for eksempel hverdagsrehabilitering en større del av hjemmesykepleien. Folk må trenes i å ta på seg støttestrømpene, smøre brødskiva si og gå til bussen sjøl. Det blir en ny måte å organisere tjenesten på, hvor det kan bli økte utgifter i starten på hver pasient, men mindre etter hvert, sier Hovlund.
Største delen av aktivitetene på helsehuset blir finansiert gjennom prosjektmidler.
– Mye av tiden min går med til prosjektsøknader, men den jobben deler vi på her på huset, ­sier Hovlund.