fbpx Historisk sus over 8. mars Hopp til hovedinnhold

Historisk sus over 8. mars

I år er det 100 år siden Den internasjonale kvinnedagen 8. mars første gang ble markert i Norge. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred i Oslo

Nasjonal kvinnedag ble første gang arrangert i USA i 1909. Året etter vedtok Sosialistinternasjonalen på sin konferanse i København å innstifte en internasjonal kvinnedag 8. mars. Over 100 kvinner fra 16 ulike land deltok.

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen første gang feiret i 1915. Det året var fortsatt stemmerett for kvinner et stort spørsmål internasjonalt. Norge hadde allerede vedtatt alminnelig stemmerett for kvinner i 1913. Så med første verdenskrig som bakteppe, var det krig og fred som dominerte kvinnedagen da den for første gang ble markert i Norge.

I Kristiania var det Alexandra Kollontaj som talte til norske kvinner i 1915. Hun var et framtredende medlem av det russiske kommunistpartiet, og levde lange perioder i eksil, blant annet i Sverige.

Partimarkeringer

Gjennom sitt lange liv har 8. mars endret seg. Fått ny betydning og vunnet og tapt oppslutning i flere runder.

Markeringene var i begynnelsen knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden.

De første årene er markeringene nokså beskjedne. Kommunistiske husmorlag og sosialdemokratiske kvinnelag arrangerer kvinnemøter og fremmer sine politiske saker, som for eksempel selvbestemt abort eller betydningen av å organisere seg:

«Ja, en Husmor skal først og fremst stelle hjem aa føde barn siges der. Ja, det er vel aa bra, men er det nok? Ja, sier mange menn endnu. Du har ikke tid og anledning til aa kaste bort tiden aa gaa på møter og denslags! Skal vi kvinnerne fortsatt nøie sig med den slags? Nei. Vi i Husmorlaget mener at hver kvinne bør organiseres, for derved aa delta i arbeiderbevegelsen, aa sette sig ind i dagens brendende spørsmål, saa vell di faglige som di politiske.» (8. marsappell fra en av aktivistene i Odda kommunistiske husmorlag i 1931)

Den regelmessige, offisielle feiringen kom først i gang etter annen verdenskrig. Det var det nystartede Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, seinere Norsk Kvinneforbund, som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Toget i 1948 besto av åtte kvinner som hadde fått tillatelse til å gå på fortauet i Oslo med plakater. På plakatene sto det blant annet: «Likelønn. Vår menneskerett – fra papir til virkelighet», «Krig er forakt for liv. Fred er å skape» og «Forby atomvåpen».

Deretter forsvant markeringen av dagen.

Den nye kvinnebevegelsen

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. En gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo tok da initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene.

Men allerede på den første 8. mars-markeringen på Youngstorget samme år var frontene mellom organisasjonene steile.

På Youngstorget i Oslo dukker det opp nyfeminister med plakater som provoserer Kvinnefronten i 8. marskomiteen. På den som blir husket best sto det «Vi vil ligge øverst».

Det var stor uenighet om hvilken betydning seksualiteten skulle ha i kvinnekampen. Ifølge etnolog Hilde Danielsen var det imidlertid ikke bare nyfeministenes protest mot sex på menns premisser som var kontroversiell.

En annen plakat, som også skapte bråk, men som ettertida har «glemt» var «Jeg vil bli statsminister». Kvinnefronterne oppfattet den som veldig individuell og karriereorientert, men framfor alt som urealistisk og utopisk.

– De var redde for at mangelen på realisme ville få vanlige kvinner til å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Med tanke på at Norge fikk kvinnelig statsminister under et tiår seinere, blir det tydelig at det skjedde utrolig mye i løpet av de årene, sier Danielsen til Kilden.

Splittet bevegelse

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen for alvor en bred demonstrasjonsdag. Men frontene her hjemme ble stadig hardere utover tiåret.

Fra 1976 er splittelsen mellom Kvinnefronten på den ene sida og organisasjonene Nyfeministene og Brød og Roser på den andre så dyp at samarbeidet om 8. marstoget bryter sammen i de store byene. Frontene greier ikke å bli enige om parolene. Resultatet er to parallelle arrangementer, en ordning som skal vare fram til 1980.

Landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. I 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i togene. Deretter var markeringen av kvinnedagen nede i en bølgedal på 1980, 1990 og 2000-tallet.

I 2014 ble det rekordstor oppslutning. Igjen var tema abortloven. Hovedparolen var «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsretten». Bakgrunnen for oppslutningen var i hovedsak motstanden mot den blå-blå regjeringens planer om å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmål.

På selve Youngstorget i Oslo var det samlet 10 000 mennesker og i nærliggende gater rundt 5 000 (10 ganger så mye som året i forveien). I Bergen samlet 4 000 mennesker seg på Torgallmenningen, nesten dobbelt så mange som rekorden fra 1970-tallet, og i Trondheim samlet 3 500 seg, noe som ble beskrevet som det meste siden 1970-tallet.

Nå skriver vi 2015. Gratulerer med dagen.