– OUS er for stort

I et perifert bygg på Ullevål sykehus yrer det av tillitsvalgte sykepleiere. Innerst i et av rommene venter Merete Norheim Morken, avtroppende topptillitsvalgt på Oslo universitetssykehus (OUS). Hun leter etter en rolig krok, passende for et intervju. Hun velger kjøkkenet.
Der kommer tillitsvalgt Knut.
– Vi er innkalt til drøftingsmøte. Under streiken, opplyser han. 
– Under streiken? Det går ikkje, sier Morken på avslepent stavangersk.

Duppeditt

Det er en uke til de skal forsvare arbeidsmiljøloven foran Stortinget. Nå har altså sykehusledelsen innkalt de streikende akkurat på det tidspunktet. Kan det være tilfeldig?
– Vi snakkes etterpå, sier hun til Knut.
Hun danderer yndlingsduppeditten foran seg, iPaden som Norsk Sykepleierforbund (NSF) har spandert på henne. 1. mars må hun levere den tilbake. Da overtar Svein Erik Urstrømmen vervet etter henne.
– Hva driver du med nå?
– Viderefører oppgaver. Jeg sitter jo med en del info i eget hode. Trapper ned.

Er ikke mastersyk

Nedtrapping innebærer at hun er kommet i gang med masteroppgaven sin. Høsten 2013 hadde hun fri med lønn da masterstudiet startet. 
– Å skrive oppgave lar seg ikke kombinere med å være tillitsvalgt. Vervet er en heldøgnsjobb.
– Hva skal du skrive om?
– Betydningen av kontrollspenn.
– Ja vel??
– Lederspenn. Altså antall ansatte per førstelinjeleder. Jeg ser på hvordan det påvirker arbeidsmiljøet til de ansatte.
– Ikke ledernes?
– Nei, kun for de ansatte. Jeg har tilgang til deres arbeidsmiljøundersøkelse.
En krevende statistisk analyse venter henne. Det er snakk om 550 enheter.
– Er det forske du vil?
– Det kunne vært morsomt, men det er ikke målet. Det er å lære.
– Du har hørt om mastersyken?
– Er ikke redd for den. Hahaha.
Latterhikstene akselererer og avslutter brått.
– Flere sykepleiere kunne forsket. Mer forskning er et mål på sykehuset, selv om det ikke virker sånn i alle klinikker. Under halvparten av våre prosedyrer er kunnskapsbaserte. Vi har ikke kommet lenger.

20 millioner

– Du trapper ned, det skjer kanskje ikke så mye for tiden?
– Jo! Det er noe jeg ønsker å avslutte.
Det har seg sånn: For et par år siden ble det oppdaget at sykepleierne blir trukket for ubekvemstillegg når de bytter vakt. I september, etter å ha vurdert lenge, var arbeidsgiver enig: Rundt 20 millioner skulle tilbakebetales til sykepleierne.
– Fryktelig mye, og kan hende er det enda mer, det kan gjelde hele landet. Nå virker det som om det har stoppet opp. Jeg skulle gjerne blitt ferdig, vi har brukt mye tid på denne saken.
– Kunne vært fint å sole seg i glansen?
– Morsomt det og. Men det er lokale tillitsvalgte som har fått dette fram.
Det står ikke på saker. En annen er felles journalsystem. Etter år med skandaløse tilstander ble det innført sist høst. Navnet er Dips.
– Endelig. Selv om det er litt gammeldags. 
Nye problemer dukket opp: Ikke alle vikarene kan bruke systemet. På OUS, som storforbruker vikarer.
– Mange får ikke nødvendig opplæring og dermed tilgang. De ansatte føler seg presset til å dele sin brukeridentitet eller å skrive for vikarene, og det har de ikke lov til. Men vikarene har plikt til å dokumentere, så feil blir det uansett.
Å lære opp alle vikarene som er innom kan bli en uoverkommelig oppgave. I Morkens hode må løsningen være: Kutt i vikarbruken.

Den første på OUS

Morken har vært fulltids tillitsvalgt siden 2007, først på Ullevål sykehus. I 2009 ble Ullevål, Aker og Riksen til OUS. Morken ble valgt som gigantsykehusets første foretakstillitsvalgte.
NSF har over 200 tillitsvalgte på OUS, 13 på full tid. Da OUS ble ett, skulle tre ulike kulturer smeltes sammen.
– Særlig opplevde jeg forskjeller på Riksen og Ullevål i hvordan de samarbeidet med ledelsen. Tove Strand, som var direktør på Ullevål, ville treffes ved kaffemaskinen. På Riksen var det mer formelt. Vi på Ullevål strevde med helgearbeid og overtid, vi var jo et akuttsykehus. De andre hadde sitt. 
Nå gjaldt det å tenke felles:
– Jeg prøvde å passe på at alle skulle bli sett. Og det var viktig at vi fikk kontorene samlet.
– Langt fra direktørens bygg, der dere var før?
– Det likte vi ikke. Det var Siri Hatlen (tidligere direktør, red.anm.) som sendte de tillitsvalgte på dør. Altfor langt, men vi fikk sitte sammen. Det er viktig å være på ett sted.
– Men du er mye på farten?
– Ja, jeg er for lite her.
Til transport mellom øktene bruker hun gjerne NSF-syklene.
– De er kjempefine og turkise. 
– Med gode låser?
– Ikke gode nok. Vi hadde tre sykler. Nå er det én igjen.

Direktørene gikk

Søndag 5. juni 2011 er Morken på en cruisebåt med familien på vei til Tyskland. Da får hun en sms. Hun blir innkalt til telefonmøte samme kveld. Hun vet straks hva det gjelder: Siri Hatlen, sykehusdirektøren, kommer til å gå av.
– Det var veldig spesielt.
Av alt Morken har gjort i disse fem årene, har hun valgt to saker som har skilt seg ut. Dette er den ene.
Hun oppsummerer: Fagmiljøene hadde lenge sett at forventningene om store innsparinger da OUS ble til, var urealistiske. Etter hvert forsto også direktør Siri Hatlen det. Hun sa det trengtes 17 milliarder kroner for å samle gigantsykehuset.
– Men styret stilte seg ikke bak henne. Vi ansatte støtta, men de andre gjorde helomvending. Etter påtrykk fra Helse Sør-Øst, tipper jeg. Vi forsto at vi ikke ville få så mye.
Mistilliten var et faktum.
– Det var frustrerende. Organisasjonen falt sammen. Mange som først var skeptisk til sammenslåing, hadde begynt å få troen. Nå mistet de motivasjonen. Det føltes veldig umulig.
Utgiftene vil bli mye større enn 17 milliarder.
– Et mislykket ikt-prosjekt har kostet, blant annet?
– Det og, og mye annet som er nødvendig for å drive forsvarlig. Blant annet oppussing. Altså mer enn dobbelt så mye som Hatlen estimerte – som hun måtte gå på.
Direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, gikk et drøyt år senere.
– Hvor personavhengig har dette vært?
– God kjemi er i hvert fall viktig. Vi må ha god dialog med Helse Sør-Øst så vi ikke opplever tilsvarende igjen.

Konstruktiv

Morken mener fortsatt at sammenslåingen ikke burde skjedd.
– Man kunne sett på forskning: Når sykehusene har mer enn 3–400 senger, blir stordriftsfordelene borte. Forventningene var for høye. Det har kosta for mye.
Et argument for å slå sammen Oslo-sykehusene var at det ville dempe konkurransen mellom fagmiljøene.
– Men konkurranse er faktisk sunt. Et poeng var å ha store nok fagmiljøer, men mange miljøer var store nok. Nå opplever jeg at andre sykehus har utviklet seg mer enn oss, mens vi har jobbet med omstilling.
Pasientsikkerhetsprogrammet er ett eksempel, mener hun.
– Det er egentlig ille, vi som skulle vært et foregangssykehus. Det har forsinket oss.
– Og nå er det for sent å dele opp igjen?
– Jeg mener man må vurdere en oppdeling. Det blir for stort. Og for mange nivåer. Seks nivåer – informasjonen kommer ikke ut. De som har ansvaret for pasientene, føler seg langt fra ledelsen. Men noen fordeler er det: Intensivavdelingene samarbeider bedre. Men det burde de klare også uten fusjon.
Mye rabalder har hun ikke laget. Det gjelder å være konstruktiv.
– Når noe er bestemt, kan man ikke bruke mye tid på frustrasjon. 

En trist historie

Saken som har gjort aller størst inntrykk handler om tre filippinske sykepleiere. I 2010 ble de hentet til OUS da det var krise på operasjonsstuene. Sykepleierne betalte en møbelhandler for å få seg jobb i Norge og tok opp lån med høy rente.
– De lokale tillitsvalgte gjorde en fantastisk jobb med å få kontakt med sykepleierne. De hadde jo vært så redde for å si noe. Det var overraskende og fryktelig leit at vi som sykehus hadde vært med på å ansette dem uten å spørre hvordan de kom hit og hvordan de levde. De gikk som løsarbeidere og bodde under spesielle forhold i møbelhandlerens hus. Jeg hadde aldri trodd at vi hadde et så dårlig system rundt ansettelser. 
Sykepleierne saksøkte møbelhandleren, hans filippinske kone og OUS for å ha blitt utnyttet, men tapte i tingretten. De anket, og nå pågår saken i lagmannsretten. Morken skal vitne igjen.
Hun er glad for at alle tre har fått fast jobb, og for at OUS har ryddet opp i sine rekrutteringsrutiner.
– Men jeg undret meg over frifinnelsen.

Sykepleier

Morken ville bli eiendomsmekler. Men så møtte hun en kynisk bransje. Tanten, som var sykepleier, hadde skaffet niesen jobb på sykehjem som pleiemedhjelper da hun gikk på BI i Oslo. Den likte hun godt. Hun fikk lyst til å bli lege, som faren.
Hun begynte å ta opp igjen fag. Men så ble hun gravid og fikk en datter, som nå er 20 år. «Orker jeg», tenkte hun, «hvor mange fag skal jeg ta?»
Datteren var 4 måneder da Morken begynte på sykepleierskolen. Hun var 30 da hun var ferdig sykepleier. Hun angrer ikke. Hun har fortsatt permisjon fra gyn postop på Ullevål. Planen er å gå tilbake der.
– Jeg gjør gjerne det. Hvis ikke noe annet spennende dukker opp. Jeg trenger i så fall opplæring etter sju år ute.
At hun valgte tillitsvalgtkarrieren er hun fornøyd med. Men en ting angrer hun på: Hun skulle først ha tatt intensivutdanningen. 
Eldste datter har begynt på befalsskolen. Mor liker det utradisjonelle valget. En datter og en sønn er fortsatt hjemme.
– De har hatt en veldig tilstedeværende far. Full likestilling i heimen.
Hun ler på sitt karakteristiske vis.
– Jeg kan ikke sy. Han sydde gardinene til hytta. Men jeg hadde ideen.
Mannen hennes, som jobber i Norges Bank, aner nå uråd: Må familien atter leve med oppdelt jul og sommerferie? Ofre helgene? Og de som er så glad i å reise.
– Luksusen som tillitsvalgt er at du styrer dagen, selv om du er tilgjengelig hele døgnet. Du kan ta med telefon og nettbrett. For en sykepleier på sengepost er det omvendt: Halv åtte, da skal nattevakten hjem.

Seieren

I 2013 opplevde hun sin største seier. Da ble det opprettet 100 utdanningsstillinger.
– Vi så lenge at vi kom til å få stor mangel på spesialsykepleiere.
Fra dag én i vervet jobbet hun for full lønn til sykepleierne under videreutdanning.
– Jeg tror aldri vi har jobbet så systematisk på alle nivåer i tillitsvalgtapparatet, og jeg har aldri drevet så mye lobbyvirksomhet noen gang. Det kjennes fantastisk å få gjennomslag i viktige saker.
Mens spesialsykepleierne har begynt å føle seg mer verdt, er det motsatt for mange sykepleiere ute i avdelingene.
– Det er stor turnover. Noen sier de føler seg som arbeidsmaur, uten påvirkning, de skal bare gjøre jobben og kan lett skiftes ut.
Nettopp derfor er det fint med forskning, synes hun. Som for eksempel viser at god sykepleie gir mindre komplikasjoner og dødelighet.
– Det slår meg hvor lav gjennomsnittsalderen er ute på sengepostene. Hvor er de erfarne som har passert 40? Vi har mange flinke sykepleieledere, men de blir færre jo lenger du kommer opp i systemet. Vi har et legestyrt sykehus. At det ikke er flere sykepleiere i den øverste ledelsen, undrer meg. Det er synd for helheten.
– En jobb du kunne tenke deg?
– Ikke akkurat nå. Men man skal aldri si aldri.

Savner stemmer

Hun etterlyser mer engasjerte sykepleierne.
– Både når det gjelder arbeidsforhold og pasienter. Det er få på medlemsmøter, og for lite innspill. Jeg savner stemmene deres i den offentlige debatten.
– Hvorfor er de ikke der?
– Jeg aner ikke, men det handler nok mye om kultur. 
Vi forlater kjøkkenet, og de tillitsvalgte sykepleierne er fortsatt der. 
– Har du sett det? spør en og griper fatt i Morken:
– Tidspunktet på drøftingsmøtet?
Hun ser megetsigende på Morken.
Tilfeldig eller ikke: Den 28. januar skal det streikes, ikke drøftes.