Forventer at kvinnelige pårørende stiller opp

At kvinner har og tar en større del av omsorgsbyrdene i hjemmet, er velkjent. Resultatene fra Janne Paulsen Breimos studie  «Koordinering og tilstedeværelse – om kjønnede forventninger til pårørende i rehabiliteringsprosesser» viser at dette også er tilfelle når personen som trenger omsorg ikke er barn, men en partner eller forelder. Hun har analysert doktorgradsmaterialet sitt fra 2012 på nytt. Denne gangen med et kjønnsperspektiv. 

I sin egen forskning så Breimo en klar forskjell i hvordan tjenesteyterne omtalte kvinnelige og mannlige pårørende. Mannlige pårørende fikk masse skryt: «Han er jo så flink», «Han gjør så mye for kona».

Andre forventninger til kvinner

– De virket nærmest overrasket over at mennene var så involvert i partnerens rehabilitering, sier hun til KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning.

Kvinner fikk ikke samme skryt for sin innsats. I omtalen av kvinnelige pårørende formulerte tjenesteytere seg gjerne i setninger som «Hun trenger en del hjelp», eller «Hun var så sliten, så jeg gjorde den oppgaven for henne».

– Her ser tjenesteyteren altså oppgavene som noe som egentlig burde gjøres av den pårørende, påpeker Breimo.

Press på å ha det ryddig

Det er ikke uvanlig at kvinner går ned i stilling eller blir sykemeldte som resultat av det omsorgsansvaret de påtar seg. Menn er på sin side klare på at det er begrenset hva de kan gjøre – de har jo tross alt en jobb.

– Gjennom intervjuene ser jeg også at kvinner opplever bistandsapparatets stadige tilstedeværelse i hjemmet som mer belastende enn menn gjør. De føler at hjemmet skal være presentabelt hele tida, i og med at det er fremmed innom kanskje flere ganger om dagen. Mennene følte tilsynelatende ikke det samme presset for å holde det ryddig, sier Janne Paulsen Breimo.