Fikk hjertebank i India

Det er morgenbønn i skolegården. Litt flere gutter enn jenter, de fleste i uniform, nå har de lukket øynene. De yngste er bare fire år. Solen skinner på en av dem. Slipset hennes er altfor stort. Konsentrert følger hun rektors instrukser, ritualene er innlært.

Vi er i den lille byen Mandawa nordvest i India, noen kvartaler bortenfor hovedgaten.

«Ett barn, én lærer, én penn og én bok kan forandre verden.» Disse ordene fra fredsprisvinner Malala Yousafzai sin tale til FN har svirret i sykepleier Britt Eriksens hode i flere måneder. Men barna har hun tenkt på i to år, da hun var her for første gang.

Da traff hun flere fattige skolebarn. Sykepleierhjertet fikk fart på seg og den praktiske sansen ble pirret: Hva kunne hun gjøre for å hjelpe, slik at barna fortsatt kunne gå på skole? Kunnskap er jo veien til god helse. En kronerulling ble satt i gang via Facebook. Praktiske ting skulle kjøpes inn.

Deler fredsprisen

Pakistanske Malala Yousafzai deler fredsprisen med inderen Kailash Satyarthi. De får prisen for deres kamp for alle barns rett til utdanning. 10. desember mottar de to prisen i Oslo.

Satyarthi har vært en pådriver for å hindre barnearbeid. I mange år har han drevet et senter for frigitte barneslaver i samme delstat som vi er i nå, Rajasthan.

– Situasjonen når det gjelder barnearbeid og undertrykking av kvinner er grusom både i India og Pakistan, sa Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland til NTB da det ble kjent at prisen går til personer fra nasjonene som ser hverandre som fiender.

Han tror fredsprisen vil legge et stort press på myndighetene i India og Pakistan.

– Det er fortsatt et enormt antall barn som lever i rent slaveri, det er fortsatt store overgrep mot kvinner – ikke bare ved at de ikke får utdanning, men overgrep på annen måte også, sa Jagland.

Færre jenter

Kanskje kan fredsprisen komme til nytte for skolebarna her i Mandawa. Denne skolen, som heter Bal Bharti, har drøyt 500 elever. Av 13 lærere er tre av dem kvinner.

Engelsklærer Praphull Kumauvat anslår at under fire av ti elever er jenter.

Rundt halvparten av elevene lever under fattigdomsgrensen, forteller han. Hvor mange barn som ikke går på skole, er ikke lett å tallfeste. Rektor tipper ti prosent.

Her på skolen får barna poliovaksine, som er en lett vaksine. Polio er nå nesten utryddet i India. De større vaksinene må de til sykehuset for å få.

Solen har blitt mer intens. Lærerne beskytter de minste barna som er oppstilt i solsteiken. Enten flyttes de inn under tak, eller lærerne stiller seg opp så skyggen faller på småtassene.

Underviser

Eriksen er i India som deltaker på fotoworkshop med de to norske fotografene Tine Poppe og Linda Cartridge. En annen deltaker er Mia Iversen, også hun sykepleier.

Sykepleierne registrerer fornøyd at utenfor rektors kontor står en bolle med negleklippere. Bra at lærerne sørger for at elevene har velstelte og hygieniske negler, konkluderer de. Når morgenritualet med oppstilling og bønn er ferdig, skal de to undervise elevene.

Britt Eriksen har med seg tegneblokker og fargestifter. Hun deler dem ut i klassen for de yngre barna, som sitter på tepper på bakken i det åpne klasserommet. Rommet er overbygd med tak, jentene på ene siden, guttene på den andre. Støyfritt fargelegger de i tegnebøkene. Rolig bytter de fargestifter med hverandre.

Mia Iversen tar over engelskundervisningen i klasserommet ved siden av. Her er elevene i tenårene.

– What is your favorite colour? spør Iversen.

Noen sier «pink». «Brown», sier en. Alle de store jentene har flettet håret, det er regler om sånt.

– Hvilke drømmer har dere?

En gutt vil bli arkitekt. En av jentene vil bli lege, sier hun. En annen sykepleier. En tredje forteller at hun vil bli pilot.

Iversen er overrasket og glad over det siste svaret.

– Og favorittdyret?

– Løve, svarer en av jentene og rødmer.

De andre elevene fniser.

Vil gi tilbake

I dagevis har Eriksen, Iversen og de andre kursdeltakerne fråtset i fotomotiver og kommet tett på folk. Indere er imøtekommende og inviterer gjerne utlendingene inn i hjemmet, som ofte har mange beboere.

Å bidra med noe nyttig er en måte å gi noe tilbake, tenker de. Derfor har de kjøpt inn flisjakker og skolesekker for de fattigste barna. Eriksen vil fortsette med å samle inn penger. Målet er å få sydd skoleuniformer for dem som ikke har råd til det selv – for å motivere dem til skolegang.

Analfabetismen i India varierer. Mest utbredt er den her i Rajastahn, og kvinner er mer utsatt enn menn. Ifølge FN tyder mye på at barn som har mødre med utdanning, har større sjanse for å overleve enn barn av mødre uten skolegang.

Avbrekk fra jobben

Både Iversen og Eriksen er psykiatriske sykepleiere i Vestre Viken. Et avbrekk i den daglige jobben kommer godt med.

Iversen jobber i Skoleprogrammet VIP (Veiledning og informasjon om psykisk helse i skolen). Sammen med helsesøster treffer hun elever på skolene.

– Jeg bruker bilder i jobben hjemme, for eksempel når jeg er på klassebesøk på videregående skole og snakker om psykisk helse. Det er særlig viktig å nå guttene.

Blant annet kan Iversen vise fram fotografier, for eksempel på elektrolinjen, og be elevene velge ett som de synes passer til temaene de snakker om.

– De velger alt fra en gutt som er lei seg, til noe vakkert eller tøft. Hensikten med klassebesøk er å lære mer om psykisk helse og bli kjent med egne følelser.

Mia Iversen opplever at her i Mandawa er ungdom engasjert av det samme som i Norge.

– De er opptatt av familie og vennskap. De tuller med hverandre og tar mye på hverandre. Jeg er opptatt av at mye er likt i verden. Å spørre om drømmer er helsefremmende.

De to sykepleierne har hatt antennene ute for å vurdere den psykiske helsen blant indere generelt, elevene spesielt.

– Jeg har hørt at det forekommer selvmord blant unge gutter som har kjærlighetssorg. På et sykehus fortalte en psykiater at mange indere er deprimerte. 20 prosent av pasientene blir behandlet for depresjon, sa han, forteller Iversen.

Opplevelsene fra reisen og kurset vil hun ta med i jobben sin i Norge.

– Det er berikende for mitt liv hjemme og utvikler evnen til empati og nysgjerrighet. Jeg tar med meg møtene med ungdom i India i jobben min i skolen, sier Iversen.

Har omsorg for hverandre

Britt Eriksen er rørt over hvor omsorgsfulle barna i India er med hverandre. Da hun ga en klementin til en liten jente hun traff, så hun at jenta delte klementinen i mange båter slik at mange fikk glede av den.

Hjemme jobber hun på poliklinikk for ungdom med psykose. Siden hun jobber klinisk, er det godt å få en pause ved å gå på fotokurs, synes hun. Men sykepleieren i henne har likevel ikke tatt fri:

– Dette prosjektet med skolebarna er jo sykepleierdrevet. Det ligger i oss. Det er ikke tilfeldig at det er dette jeg tiltrekkes av: Å gjøre en forskjell.

– Og du tenker praktisk?

– Ja. Jeg er ikke noe annet enn en vanlig sykepleier.