fbpx Aldri helt perfekt Hopp til hovedinnhold

Aldri helt perfekt

Bilde av ansvarlig redaktør Barth Tholens

I fjor valgte 15 000 kviner å ta abort. Er det for mange?

Forrige måned døde Børre Knudsen. Presen i Balsfjord i Troms ble en av Norges mest forhatte personer da han kastet seg fram som frontfigur i kampen mot loven om selvbestemt abort. Den ble vedtatt i 1978. I dokumentarfilmen «En prest og en plage» som nylig ble vist på NRK, knuges han like før sin død av det store spørsmålet: Gjorde jeg det riktige?

Nazi-ideologi

Mange vil si at han definitivt ikke gjorde det. Børre Knudsen var overbevist om at loven om «fri» abort innen 12 uker stred mot alt Bibelen, Kirken og han selv sto for. Det handlet om respekten for alt liv – også det ufødte. Da staten institusjonaliserte abort ved å vedta en rettighetslov, sammenliknet han praksisen med Tysklands nazi-ideologi under krigen, og nektet deretter å samarbeide med staten som han selv var ansatt i.

Problemet med Børre Knudsen var ikke hans overbevisning, men måten han kjempet sin kamp på. Den rebelske presten mente han måtte ty til ekstreme virkemidler fordi «ingen andre gjorde noe». Men han påførte mange kvinner som ønsket abort en stor ekstra belastning ved å kalle dem – og de som utførte abortene – for mordere. Aksjonene som skulle understreke hans poeng, var riktignok ikke-voldelige, men ofte groteske og grufulle.

Grøsser

Presten som ropte "Dere dreper barn her" da han stormet inn på sykehuset, ble etter hvert et symbol på alt kvinner kjempet mot: At (gamle) menn med gamle oppfatninger og uforholdsvis mye makt skulle bestemme over deres kropp. Ennå grøsser mange kvinner ved synet av Knudsens flippskjegg og klipp fra Dagsrevyen den gang.

Børre Knudsens fanatiske abortkamp har ikke styrket, men heller svekket alle de som senere måtte være kritiske til abortlovens absolutte fortreffelighet. De blir fort forbundet med mørkemenn og ekstremisme. Da regjeringen tidligere i år fremmet et forslag som ville gi noen få leger en mulighet til å la være å henvise til abort, var reaksjonene uvanlig sterke. For første gang på lenge ble Youngstorget igjen fylt på 8. mars. Ingen skal gi kvinner som tar abort, dårlig samvittighet.

Takhøyde

Det massive forsvaret av abortloven er historisk sett forståelig, men faren er at det også kan senke takhøyden for hva det er lov å mene om dagens abortpraksis. Det ville være synd, for vi trenger uredde, kritiske røster. Selv om vi ikke ønsker å tukle med prinsippene om kvinners rett til å bestemme selv, må vi fra tid til annen spørre oss hva det egentlig er som gjør at så mange svangerskap i Norge avbrytes. Er det noe galt med oss? Er det noe vi kan gjøre for at det skal bli færre?

Tall som Folkehelseinstituttet har offentliggjort, viser at cirka to av hundre kvinner i fertil alder avbrøt svangerskapet i 2013. Det høres ikke så ille ut. Men tar man en nærmere titt, viser det seg at nesten hver femte kvinne som var gravid dette året (ca. 74 000 kvinner), tok beslutningen om ikke å fullføre svangerskapet. Det vil si 15 000 kvinner.

Flest aborter blir utført hos jenter mellom 20 og 24 år, men antallet har gått noe ned i forhold til tidligere. I aldersgruppen 25 til 34 år går tallene opp. De fleste abortene blir utført tidlig i svangerskapet, altså innen 8 uker. Om kvinnene har vært i tvil, har de altså ikke vært det lenge. De er blitt gravide, men ville, kunne eller var ikke i den situasjonen at de følte seg egnet til å ha barnet.

Gratis kondomer

Hva har vi som rikt og barnevennlig samfunn så gjort for å forebygge at så mange jenter tyr til det alvorlige skrittet det er å ta abort? Folkehelseinstituttet antyder at økt kunnskap blant unge om kropp og seksualitet må til. Jeg er likevel i tvil om all verdens gratis kondomer, seksualundervisning, reseptfri nødprevensjon og supre helsesøstre vil kunne snu trenden alene.

 

Sterke krefter ønsker nå å innføre tidlig ultralyd i offentlig regi til alle gravide i Norge. Forslaget har ikke fått politisk gjennomslag, men er likevel en indikasjon på at antallet aborter fort kan øke igjen. Det meldes om at gravide strømmer til Sverige og Danmark som har et slikt tilbud, som blant annet påviser om fosteret har Downs syndrom. Eieren av den svenske Mamma Mia-klinikken syntes ikke det er rart.

– Selvfølgelig kommer norske kvinner til oss. Kvinner må kjempe for sine rettigheter, og menn med makt må ikke få styre som de vil, sier hun til VG.

Holdninger

Tidlig ultralyd vil trolig øke antallet svangerskapsavbrudd fordi det vil gi oss enda flere (gode og dårlige) grunner til ikke å bære fram et barn. Men hvor perfekt skal barnet, omstendighetene, økonomien og timingen egentlig være for at vi skal si ja til et ufødt liv? Kan 36 år med abortloven ha gjort noe med våre holdninger? Kan det hende at abort for en del unge kvinner ikke lenger er en kostbar, tilkjempet rettighet, men noe de bare har krav på når uhellet først er ute?

Den medisisnke utviklingen har gjort det hele enklere. Fram til 1998 måtte alle kvinner som ønsket abort, legges inn for å få utført inngrepet av en lege. Tallene fra Folkehelseinstituttet viser nå at hele 82 prosent av alle abortene skjer ved at kvinnen tar en pille. De må innom legen for å få den, men slipper belastningen med et fysisk inngrep på sykehuset.

Slipper tilskuere

Selv om pillen kan ses på som et praktisk framskritt, bidrar den ikke nødvendigvis til å understreke det fulle alvoret i en handling som avbryter liv. En pille minner mer om reparasjon, og man slipper fremmede tilskuere.

La det ikke være tvil om: Jeg er for dagens lov om selvbestemt abort. Men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke tillater oss selv å være i tvil om loven også kan ha uønskete effekter.

Den dagen abort ikke lenger er et samvittighetsspørsmål, er vi trolig på gale veier.