fbpx Møtte veggen og klatret over den Hopp til hovedinnhold
Levanger

Møtte veggen og klatret over den

Viktoria Minsaas (19) ble introdusert for klatring på sykehuset.

– Nei, utbryter Viktoria Minsaas (19) og stopper opp et lite øyeblikk i klatreveggen, en meter over bakken i Trønderhallen i Levanger.

– Jo da, det er rett! Fine bevegelser, oppmuntrer Eddi Tausvik, driftskoordinator og psykiatrisk sykepleier ved seksjon psykoser ved Sykehuset Levanger.

Han har akkurat klatret ei lita rute sideveis bortover veggen som Minsaas skal kopiere. For hver gang de bytter, legger Tausvik på et steg og et grep videre. Oppvarming må til, spesielt i fingre og armer, så man kan gå løs på mer loddrette utfordringer med sin egen fantasi, uten å være hermegås.

 

Pushet grenser

Minsaas har ikke klatret på en stund, men har tatt turen til hallen for å snakke med Sykepleien når gamle kjenninger fra sykehuset har sin faste ukentlige totimers ettermiddagsklatring. Hun benytter anledningen til å prøve seg i veggen igjen, og det tar ikke mange sekunder før hun er smilende varm i trøya.

I dag tar Minsaas opp igjen fag fra videregående samtidig som hun jobber på bensinstasjon og spiller piano og synger. For to år siden var hun en flink pike, men selvutslettende og usikker og følte at hun ikke mestret livet så godt. Til slutt fikk hun en real knekk og ble innlagt på avdelingen hvor Tausvik jobber.

– Jeg har alltid vært veldig pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Alltid å skulle oppfylle andres krav og forventninger ble til slutt for mye. Det var én av grunnene til at det sa stopp, sier Minsaas.

På sykehuset ble hun introdusert for klatring for første gang. Det var full klaff, selv om hun ikke regner seg som ei typisk sportsjente.

– Klatring er en konkret ting hvor det er lett å pushe egne grenser. Jeg klarte ikke å ha så mye sosial kontakt på den tiden, og det slapp jeg her, sier hun.

 

Tverrfaglig klatregruppe

De fem i personalgruppa ved seksjon psykoser som driver med klatring er sykepleiere, en fysioterapeut og en ergoterapeut. De rullerer på å være to med hver gang, og samtlige har tatt både Brattkort og instruktørutdanning fra Norges Klatreforbund. Det vil si at de kan både instruere og godkjenne Brattkort for andre. Et Brattkort dokumenterer at man kan bruke klatreveggen på en sikker måte. Tausvik har også avansert til trener-1, og kan nå undervise andre klatreledere.

Pasientene fikk klatring som fritidstilbud i 2004, og i dag er klatringen en av flere aktiviteter som brukes på avdelingen i utredning og behandling av psykoser. Om sommeren prøver de seg i små fjellvegger utendørs, og drar også på grottevandringer.

 

Klatring i utredning

– Hvordan bruker dere klatring i psykoseutredningen?

– I starten av en utredning er det viktig å bli kjent med pasienten. Klatring egner seg som en aktivitet der vi kan observere hvordan pasienten fungerer sosialt og fysisk, hvordan vedkommende klarer å konsentrere seg og samhandle, sier Tausvik.

Det er ikke alltid pasienten opplever seg selv på samme måte som personalet gjør. Diskrepansen ser de ofte på konsentrasjon.

– Mange har ufattelig mye som foregår oppi hodet. I klatring er det ikke plass til det. Noen synes det er positivt, men de sykeste klarer ikke å konsentrere seg. Et typisk eksempel er at de klatrer før de har fått utstyret på seg, sier Tausvik.

 

Ga mestringsopplevelse

For Viktoria Minsaas ble klatringen et positivt drypp hver mandag som var med på å jage de negative tankene vekk. Når det negative ble mindre framtredende i hodet, ble også sykdommen og symptomene mindre. Hun gledet seg til klatringen. Det beste var følelsen av mestring og at hun fikk gjøre noe hun likte.

– Å endelig nå den toppen kan være det som løfter akkurat den dagen, og kanskje noe som du bærer med deg langt ut i uka. En god mestringsopplevelse er uansett viktig, særlig i spesielle faser i et sykdomsforløp, sier hun.

– Hvordan opplevde du å bli vurdert av de ansatte under klatringen?

– Jeg hadde så mye urolige tanker i hodet på den tida at akkurat dét tenkte jeg ikke så mye på. Sykepleierne forholdt seg dessuten til oss på en så mild og god måte uten å være påtrengende, at det ikke ga noen følelse av å være under observasjon, sier Minsaas.

 

En allianse med pasienten

Tausvik sier klatringen er med på å gi personalet en allianse med pasienten.

– Hvis det er en som gruer seg til å møte mora si, kan vi si: «Du trodde ikke du skulle klare å nå toppen i klatreveggen heller, men det gikk bra».

Han ser at klatringen gjør pasientene modigere. Noen av opplevelsene fra klatreveggen er til og med rørende.

– En plagdes en hel høst med å komme over overhenget. Da han endelig klarte det, ble han fryktelig glad og stolt og tok med seg opplevelsen inn i andre situasjoner.

Minsaas mener klatringen er med på å sortere tankene når man har problemer med å skille hva som er reelt og ikke reelt.

– Å pushe grenser og oppnå det du ikke trodde var mulig på forhånd, kan overføres til andre situasjoner, sier hun.

 

Krever hard jobbing

Tausvik er ikke i tvil om at klatringen gir resultater, men både han og Minsaas understreker at hard jobbing må til.

– Vil du prøve deg? spør han og rekker Minsaas de røde klatretauene så hun får hektet seg fast.

De sjekker begge at knuten sitter og at karabineren og taubremsen fungerer som den skal, før hun starter på den 12 meter høye veggen med overheng utover i rommet mot toppen. Hun rykker oppover veggen som en firfisle og når toppen etter litt over et minutt. Så slipper hun taket og lar seg fire ned av Tausvik mens hun sitter i tauet og ler litt.

– Hvor kjenner du det?

– Her og her, sier hun og peker på underarmene og brystet.

 

Ikke for alle

Klatring er blitt den mestvoksende særidretten i Norge, men fra psykoseavdelingen i Levanger er det ikke alle pasientene som prøver seg i veggen.

– De overvektige og de godt voksne blir ikke med. Den eldste vi har hatt med var litt over 40 år, forteller Tausvik.

Noen synes også det er skummelt å risikere at de kan møte på kjenninger i Trønderhallen. Da kan de bli gjenkjent sammen med personalet fra psykoseavdelingen.

– Da har vi gjerne rollespill på det i forkant, der de får trene på hva de vil si i en slik situasjon.

 

Noen fortsetter etter utskriving

Noen av pasientene har likt klatringen så godt at de har fortsatt med det etter utskriving fra sykehuset.

– To av dem har til og med tatt Brattkort, sier Tausvik.

Den ene av de to er Viktoria Minsaas. Hun har utstyret liggende hjemme og klatrer av og til sammen med en hun ble kjent med på Brattkort-kurset.

– Jeg har lagt bak meg perfeksjonismen og prestasjonsjaget. Det perfekte finnes ikke. Det er når du slipper taket, slipper opp kontrollen, at den virkelige deg kommer frem.

Hun har også lært seg å lytte mer til sitt eget hjerte og sin egen magefølelse i stedet for hele tiden å danse etter andres pipe.

– Tjener du deg selv, kan du også være en god støttespiller for andre og en ressurs for samfunnet. Du må huske å ha det gøy, sier jenta som møtte veggen og klatret over den.

 

 

Jeg har lagt bak meg perfeksjonismen og prestasjonsjaget. Det perfekte finnes ikke. Viktoria Minsaas

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse