Kjemper for flere senger

Norge har halvert antall sengeplasser på 30 år. Det skriver Torgeir Bruun Wyller og sykepleierne Marie Aakre, Heidi Haukelien og Liv Sigrun Engebretsen i kronikken «Senger nok til alle», publisert i siste nummer av Sykepleien. De mener at færre senger i både somatikken, psykiatrien og sykehjemmene ser ut til å ha blitt et mål i seg selv, og at det går ut over de sykeste av de syke.

Abdiserte politikere

– Hvem er egentlig denne store stygge ulven som ikke vil ha senger i sykehusene og hjelpe de sykeste?

– Det er et mangehodet troll, sier Torgeir Bruun Wyller, overlege og professor ved geriatrisk avdeling på Oslo universitetssykehus.

– Det handler om tenkningen og ideologien i store deler av administrasjonen, både i sykehus, kommuner og i deler av det helsepolitiske miljøet.

– Hvem er verst – politikerne eller byråkratene?

– Det er delt. Byråkrater har gått langt i å opptre som politikere, slik vi ser det ved store sykehusfusjoner. Der tilpasser byråkratene sine argumenter for å legge ned lokalsykehus etter de føringene den til enhver tid sittende statsråden har gitt. Helsetjenesteaksjonen mener at politikerne langt på vei har abdisert fra de viktige beslutningene. De har vedtatt foretaksmodellen og synes det er greit å slippe ansvaret for det de har bestemt, for da risikerer de å tape velgere.

Mer rabalder

Allerede i 2004 skrev Wyller lederen «Tilbake til faget» i Tidsskriftet for den norske legeforening. Der angrep han legestandens omfavnelse av ISF (innsatsstyrt finansiering). Han mente de ukritisk «snakker om DRG som om det var en måte å skrive ut sjekker til egen avdeling på».

Men rabalder ble det først i fjor, da han og ni andre leger skrev kronikken «Ta faget tilbake» i samme tidsskrift. Det var en kraftig salve mot New Public Management (NPM)-organisering, dette at helsetjenesten drives etter markedsprinsipper, og samtidig en påminnelse om at helsearbeidere ikke må løpe fra sitt ansvar for den enkelte pasient. Helsetjenesteaksjonen ble født, og flere sykepleiere sluttet seg til. Siden har de deltatt i debatter i alle kanaler.

– Hvorfor tok det ni år før du fikk respons?

– Tiden var overmoden etter at flere yrkesgrupper hadde fått føle effekten av helseforetaksmodellen. I tillegg fikk vi denne gangen god drahjelp i voldsom mediedekning.

Nå er de 23 stykker som utgjør et slags styre i aksjonen. De har rundt 2000 navn som får e-post et par ganger i uken i tillegg til følgere på Facebook og Twitter.

Vil ikke prioritere for politikerne

– Dere ramser opp en masse dere vil avskaffe i dagens organisering. Men hva vil dere egentlig ha i stedet?

– Det spørsmålet har vi fått mange ganger, men det ville grense til det arrogante hvis vi trodde vi skulle kunne lage nye styringsstrukturer over kjøkkenbenken.

– Hva ønsker dere i stedet for helseforetak og sykehusstyrer?

– Vi ønsker å redusere de administrative leddene og at politikere ikke delegerer prioriteringene nedover i systemet til byråkratene og til yrkesutøverne.

– Hvordan stiller politikerne seg til Helsetjenesteaksjonen?

– De viser en høflig interesse, men ingen alvorlig vilje.

– Er det ingen endring med ny regjering, heller?

– Nei, det er påfallende å se hvordan Bent Høie faktisk likner mer på Jonas Gahr Støre som statsråd enn Bent Høie som opposisjonspolitiker. Det er et av de problemene vi peker på: At det er forvaltningen som leverer premissene til politikerne.

Vil ikke tilbake til 70-tallet

– Hvilken finansieringsform i stedet for ISF, ønsker dere?

– Vi ser godt at det er komplisert og at mange modeller vil få uheldige vridningseffekter. Men en start ville i hvert fall være å slutte å bruke DRG feil. Det skulle egentlig være et styringssystem på sykehusnivå, ikke et effektivitetsmål på avdelingsnivå.

Tidligere lå pasientene i ukevis på sykehus fordi finansieringssystemet stimulerte til det. Og fordi fylkeskommunene hadde ansvaret, måtte sykehusene slåss om midler mot andre prosjekt som utbygging av veier. Foretaksmodellen og ISF med sine DRG-poeng skulle være løsningen på disse problemene.

– Det er ingen som ønsker seg tilbake til 70-tallet hvor man lå 14 dager ekstra for å sjekke senkningen. Vi må tenke nye løsninger. Det viktigste er ikke hvem som er eiere, om det er stat eller regionale helseforetak. Det viktige er hvilke prinsipper det styres etter. Det som er galt med de regionale helseforetakene er ikke at de er regionale, men at de styres etter markedsprinsipper som om sykehuset var en aksjebedrift.

– NPM har blitt et skjellsord

– Kritikere hevder at dere sparker inn en åpen dør når dere fyrer løs mot New Public Management. At flere er enige i ulempene ved systemet, men at man mangler bedre løsninger?

– Jammen ingen forsøker å ta en seriøs diskusjon om alternativer! Tvert imot så akselererer utviklingen. Responsen fra grunnplanet til oss har vært «Takk for at dere setter ord på det vi føler». NPM har blitt et skjellsord ingen vil vedgå at det styres etter.

– Ledelseseksperten Lars Erik Kjekshus mener NPM er en samlebetegnelse som tilslører mer enn den avdekker fordi den inneholder så mange elementer og reformer, og at dere heller bør diskutere de enkelte elementene?

– Det er jeg enig i, og det er nettopp det vi gjør nå med denne kronikken om sengereduksjonen. Men jeg synes fortsatt NPM er et godt stikkord for det vi mener er overordna feil med helsevesenet.

Småkonger breier seg

– Hvis systemet skal gi mer makt til profesjonene, vil vi ikke nødvendigvis få mer demokrati. Derimot kan det bli mer teknokrati?

– Det kommer an på hva du mener med makt. Den overordna styringen med prioriteringer hører hjemme på politisk nivå. Profesjonene kan si hva vi kan oppnå med våre behandlingstiltak og sammenlikne effekt og prognose mellom ulike metoder. Men vi må motsette oss å få delegert de overordnete politiske beslutningene, som hvem og hvor mye vi skal behandle. Gjør vi ikke det, blir vi teknokrater.

– Men hvis dere skal bestemme mer, kan det vel lettere oppstå småkonger som sitter på hvert sitt lille lokalsykehus hvor ymse kulturer får utvikle seg i fred og helsetilbudet i Norge kan bli mer tilfeldig, uoversiktlig og urettferdig?

– Tvert imot: De store sykehusene vi har nå har gjort at det blir lettere for småkongene å breie seg. Revirkampene har blitt verre. Denne måten å styre på fremmer det verste i folk. Organisasjonene blir rett og slett for store og uoversiktlige.

Legenes adelsmerke

– Hva skal alle de arbeidsledige byråkratene gjøre hvis Helsetjenesteaksjonen får det som den vil?

– Velkommen tilbake til pasientene! Det gjelder ikke minst mange sykepleiere som har tatt helt farvel med faget for å være ledere.

– Men det er jo fordi flere sykepleiere enn leger tar lederoppgaven alvorlig og ikke sniker seg unna kjedelige oppgaver som å sette opp vaktlister og avholde medarbeidersamtaler. Halvparten av legelederne bruker mindre enn 50 prosent av sin tid til ledelse, mens det kun er 5 prosent av syke pleierlederne som gjør det samme, ifølge Kjekshus?

– Det er jo det som er legenes adelsmerke! Leger har til nå i større grad villet lede innenfor sin fagtradisjon og vil i hvert fall sette av tid til pasientene. Dessverre er disse idealene i ferd med å forsvinne blant legene, men sykepleierprofesjonen har et enda større problem ved at den så lett glir inn i en ledelsesutøvelse som gir slipp på fagprofesjonen. Jeg har lest at på den anerkjente Mayo-klinikken i USA får ingen være leder på noe nivå uten praktisk pasientarbeid ved siden av.

Les kronikken her.