Til punkt og prikke

Foreldrene mine var mennesker som unektelig fulgte med i tiden. De var opptatt av å følge «boka». Derfor tok de gjerne i bruk de siste kunnskapene innen barneoppdragelse, oppmuntret til fysisk aktivitet, mente at kalde bad var bra mot vonde drømmer og var urokkelige når det gjaldt datidens offisielle leggetider. De sørget for at vi til enhver tid oppførte oss sømmelig og leverte til slutt fra seg noen eksemplariske samfunnsborgere til det høyere utdanningssystemet. Da hadde de gjort sitt. De hadde spilt foreldrerollen til punkt og prikke.

Senere spilte de også eldre rollen med stor bravur. Pliktskyldig gikk de gradene i velferdsstatens alderdomsgalopp. De flyttet først fra det koselige rekkehuset til en seniorbolig omgitt av en park med en romslig andedam. Da beina begynte å stokke seg litt, gikk kursen mot omsorgsboligen og aldershjemmet. Der satt de i flere somre på den lille benken foran inngangspartiet med hendene i fanget mens tiden tikket ubønnhørlig videre.

Med samme sans for orden havnet de begge etter tur i sin siste seng på sykehjemmet, da kroppen streiket for alvor. Der døde de nærmest forbilledlig: De ga sitt samtykke til at livet ikke skulle drøyes unødvendig, og da tiden hadde kommet, kort tid etter, sluttet man å gi dem mat og drikke. Og så var det punktum finale, kanskje med vekt på finale: De var som langdistanseløpere som gikk over målstreken på idealtid.

Enda det hele foregikk så fredelig for seg at man nærmest kunne ha solgt filmrettighetene til Helsedirektoratet, var det likevel ikke fritt for at vi barna rygget ved synet av dødens iboende brutalitet. For døden og prosessen forut for den, kommer sjelden på en måte som får oss til å føle oss vel. I møte med døden føler pårørende seg overkjørt av naturens gang.

Det er muligens en av grunnene til at pårørende kan bli fristet til å kreve for mye av helsepersonell – eller også for lite. De tror enten at sykepleiere og leger kan utrette mer enn de egentlig kan, for eksempel legge til rette for en helt harmonisk død. Eller så kan pårørende finne seg i for mye, i den tro at alt som er ubehagelig med døden uansett er en del av «pakka».

Da Ketil Bjørnstad skrev om omstendighetene ved farens dødsleie, utløste det heftig debatt. Er det slik man skal dø? Bjørnstad mente at faren ble nektet mat og drikke for tidlig, og kunne ikke forsone seg med tanken på at han kunne hatt det bedre før han døde. Mange kjente seg igjen og kunne berette om liknende, ja også verre historier.

Personlig ble jeg glad for at saken skapte såpass mye debatt. For er det noe vi trenger i vårt materielle samfunn, er det tanker og diskusjoner om omsorgen ved livets slutt. Alle våre bestrebelser på å gjøre livet lengst mulig gjennom medisinske nyvinninger, vil miste mening om vi ikke også er opptatt av å gi mennesker en god død. Vel kan vi skyve på livets grenser, men livets verdi skal stå fast.

Derfor skal det aldri stilles spørsmål ved om fastvakt egentlig er nødvendig, eller om kvalifisert helsepersonell er en forutsetning for å kunne gi døden verdige rammer.

Da foreldrene mine, med fire års mellomrom, ble lagt inn på sykehjem, ble både de og vi grundig informert om hva som ventet oss. Vi som hadde opplevd en forutsigbar barndom, med forutsigbare foreldre, kunne derfor oppleve at vi også ble foreldreløse på en måte som innga trygghet.

Ikke for det. Etter at min mor lukket øynene for godt, fikk vi et langt brev fra bestyreren på sykehjemmet. Her kom det fram at vedkommende hadde satt stor pris på min mor. I samtaler – som vi for øvrig ikke visste noe om – hadde hun nemlig gitt ledelsen ved sykehjemmet mange gode råd om hvordan de kunne forbedre kvaliteten på sine tjenester til de døende. «Her kunne hun være ganske bestemt og krevende», meldte bestyreren mildt i sitt brev til oss.

Det overrasket meg for så vidt ikke. Min mor fornektet seg aldri. Det var ikke snakk om å slumse med boka.