- Sykepleiere bør se forbi egne verdier

Inger Daae-Qvale holder ofte foredrag for sykepleiere om flerkulturelt helsearbeid. En klassisk tilbakemelding hun får fra dem er at innvandrere oppleves som lite samarbeidsvillige dersom de ikke følger opp informasjonen som blir gitt, med hensyn til ulike behandlinger. "De gjør ikke som vi sier", eller "de hører ikke etter", er omkvedet.

– Slike utsagn kan tyde på at sykepleieren ikke lykkes å etablere god kommunikasjon med pasienten, til tross for gode intensjoner og forsøk. De ser bare pasientens manglende evne til dette, ikke sin egen. Når pasienten ikke oppfører seg "riktig", kan årsaken være at pasienten har andre forståelser av sin helse og de behandlingsmetoder som foreskrives, enn det som er gjeldende i en norsk kontekst, sier Daae-Qvale.

Hun har selv sykepleiefaglig bakgrunn og har siden 1988 jobbet med flerkulturelle problemstillinger knyttet til helse og utdanning. Siden august i år har hun hatt permisjon fra stillingen som høyskolelektor ved Høgskolen i Oslo/Akershus, for å være spesialrådgiver på Senter for helsefremmende arbeid på Ahus. Her jobber hun med flerkulturell fagutvikling i sykehuset.

Flere virkelighetsforståelser

– Når pasienten defineres som et problem, kan sykepleierne frita seg selv for ansvar, mens pasienten tillegges ansvaret for at behandlingen mislykkes, sier Daae-Qvale.

Hun etterlyser større åpenhet knyttet til profesjonell selvrefleksjon.

– Mange sykepleiere synes slike problemstillinger kan være vanskelige å løfte frem, da de selv kan risikere å bli ignorert som fagpersoner, sier Daae-Qvale.

– Hvorfor går kommunikasjonen noen ganger galt?

– Manglende kunnskap om andre kulturelle sykdomsuttrykk kan utfordre eget etablert profesjonsmønster, sier Daae-Qvale og forklarer:

– Sykepleierutdanningen gir en entydig måte å tenke helse, sykdom og behandling på, med et vestlig, biomedisinsk perspektiv. I møte med pasienter med minoritetsbakgrunn kan andre kulturelle sykdomsuttrykk og forventninger om hvordan disse kommuniseres, komme til syne. Dersom sykepleierne ikke har kompetanse til å reflektere eller fortolke disse forventningene, byr det på utfordringer i praksis.

Sagt på fagspråket, savner hun større evne til "metodisk relativisme" hos sykepleierne.

– Dette betyr ikke at sykepleieren overtar, eller aksepterer pasientens forståelse, men i stedet viser evne og vilje til å se forbi egne verdier for å forstå pasientens ståsted.

– Ta andre ståsteder

– Hvilke konkrete strategier skal sykepleierne bruke for å klare det i praksis?

– Man må se individet og ikke omskrive minoritetspasienten til den store kategorien "de". En god innfallsvinkel kan være å spørre: "Hva er du vant til fra hjemlandet og hva ønsker du at vi kan gjøre for deg?" Om pasienten ikke har noe svar å gi til dette, kan det skyldes at pasienten er vant til at det er legen eller sykepleieren som diagnostiserer og finner frem til behandling. En oppmuntring videre kan være å si til pasienten at "det er nyttig for oss at du sier noe om hva du tenker, slik at vi bedre kan forstå og gi den hjelpen du trenger."

I alle kulturer "sluses" både helsepersonell og pasienter inn i en felles forståelse av hvordan begge parter skal opptre og samhandle. Daae-Qvale er opptatt av at helsepersonell har kunnskap om at det finnes flere virkelighetsforståelser, og at alle virkelighetene har sin egen logikk.

– Kommer en pasient med mange pårørende, kan en forklaring være at i deres kultur blir den som er syk ivaretatt av hele familien. Dette er et kulturelt uttrykk for omsorg og handler ikke om at folk ikke vil høre etter. Skriker en fødende kvinne ekstra høyt, er det kanskje fordi jo høyere hun skriker, jo mer blir hun tatt på alvor, sier hun.

Snakk forsiktig

Daae-Qvale mener helsepersonell må vite at det ikke alltid er god terapi å snakke om vanskelige ting.

– I vår kultur er vi så vant til å sette ord på alt. Men taushet og glemsel er i mange andre samfunn en måte å bearbeide traumer på. Ord befester vonde erfaringer snarere enn å forløse dem. Det kan føles angstfremkallende dersom helsepersonell stadig skal snakke om det vanskelige.

– Men hva skal de gjøre da?

– Man må gå forsiktig frem og tenke over hvem man står overfor. Man kan si at "nå har du kommet hit – og her tror vi på å snakke om ting. Hvordan er du vant til å gjøre det i hjemlandet?"

Daae-Qvale legger til at hun også har sett mange eksempler på at pasienter faktisk syntes det var godt å få åpnet seg om problemene sine til slutt.

Frykten for "det onde øyet"

"Det onde øyet" er en forklaringsmåte over store deler av verden på hvorfor og hvordan sykdom og uhell rammer. Det er en skadelig kraft i mennesker som virker gjennom blikk, ofte kvinners blikk. Misunnelse er gjerne hevdet å være den bakenforliggende årsak.

– Særlig i Midtøsten er det en vanlig oppfatning at man kan bli utsatt for det onde øyet, sier Daae-Qvale.

Hos nasjonal digital læringsarena for videregående opplæring, står det om muslimske kvinner i Oslo som har fortalt at de gjennom svangerskapet og i barseltiden frykter det onde øyet fra kvinner som ikke kan få barn eller kvinner som har abortert ufrivillig. Derfor forsøker de å begrense kontakten med andre mennesker i denne tiden og beskytter seg med amuletter og forskjellige ritualer. Mange liker ikke at helsesøster eller andre roser de nyfødte barna deres, da det kan føre til at noen vil kaste det onde øyet på dem.

– NSF kan bidra

– Hva kan Norsk Sykepleierforbund gjøre for å styrke den profesjonelle selvrefleksjonen du etterlyser?

– Forbundet kan stimulere til debatter om uenighet uten at det dermed ses som et angrep på det bestående. Tone Danielsen viste i 2001 at det foregår diskriminering innad i sykepleiermiljøet mot kolleger med minoritetsbakgrunn. Enkelte grupper kan skape et kulturelt hegemoni som kan utgjøre uformelle negative stemmer i miljøet. Disse gruppene kaller jeg portvoktere. De har ofte stor makt til å bestemme hvilke syn som får gjelde innad i faggruppen.

– Hvordan stille opp mot dem?

– Det er mye god støtte i forbundets etiske retningslinjer. Bevisstgjør disse ved å stimulere til diskusjoner om hvordan de faktisk forplikter sykepleiernes profesjonsutøvelse.

Daae-Qvale har tro på at Norge kan få til et helsevesen med mer likeverdige helsetjenester for alle etniske grupper.

– Men likeverdige helsetjenester er ikke nødvendigvis lik behandling. Skal vi få lik mulighet til samme goder, må vi tilrettelegge tjenester i forhold til behov, slik vi også gjør med norske pasienter, påpeker hun.