fbpx Alt for en "naturlig" kropp Hopp til hovedinnhold

Kosmetisk behandling: Alt for en "naturlig" kropp

De fleste ønsker ikke noe ekstremt. De vil se mest mulig naturlige ut, sier Lise Tobiassen.

Det er ingen impulshandling å bestemme seg for kosmetisk operasjon, mener sykepleier Lise Tobiassen. Men det har blitt mer akseptert. Og i kjølvannet kommer klagesakene.

Det er ingenting som tyder på at frasen «Skjønnheten kommer innenfra», vinner terreng. Bransjen som kan hjelpe deg med plagsomme rynker og arr, skjeve neser, tamme lepper, utstående ører og hengemager er i vekst.

Sykepleier Lise Tobiassen ved det private sykehuset Aleris i Oslo merker det godt. Kundene kommer fra alle samfunnslag og i alle fasonger.

– Det er ikke noen spesielle typer som kommer hit. Pasientene gjenspeiler hele samfunnet, sier hun.

Men hun innrømmer at kvinner er i flertall. Gjerne de som har passert 40 år.

– Men de fleste ønsker ikke noe ekstremt. De vil se mest mulig naturlige ut, sier hun.

– Men har etterspørselen økt?

– Det er vel en bransje i vekst. Men det jeg har hørt er at Norge ligger etter andre land. Kosmetisk kirurgi er mer vanlig i land som for eksempel USA og latinamerikanske land.


Bransje i vekst

Til Aleris er flertallet av pasientene henvist direkte, eller de oppsøker sykehuset via ordningen om fritt sykehusvalg. Disse blir registrert. Den andre gruppen er dem som betaler selv for kosmetisk behandling og kirurgi som ikke er definert som medisinsk påkrevet.

Denne gruppen pasienten blir ikke nødvendigvis registrert. Dermed finnes det ingen nasjonal oversikt over hvor mange behandlinger og operasjoner av denne typen som foretas hvert år. Men et visst bilde er det mulig å danne seg.

I en kartlegging av estetisk plastikkirurgi utført av Helsetilsynet i 2003 er konklusjonen at det da ble utført 8000–9000 plastiske operasjoner i Norge årlig. Basert på bransjens vekstsiffer i resten av Norden bør dette tallet nå nærme seg 15 000 plastiske operasjoner i året, ifølge plastikkkirurgi.no

Den samme kartleggingen viste at det i 2003 var 49 private institusjoner som utførte kosmetisk kirurgi. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det antallet i 2011 økt til 76.

Antallet leger som har spesialisert seg innen plastisk kirurgi har også økt. I 2003 var det 73 spesialister. I 2009 var tallet økt til 120 spesialister, en økning på mer enn 60 prosent.


– Ikke impulshandling

Statistisk sentralbyrå (SSB) har kommet frem til at 5 prosent av oss en eller flere ganger har lagt oss under kniven for skjønnhetens skyld. Det er over dobbelt så mange kvinner enn menn som får utført en kosmetisk operasjon: 7 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene. Rundt 10 prosent av dem som har gjort kirurgisk inngrep, har gjort det mer enn en gang.

Sykepleier Lise Tobiassen tror de fleste har tenkt seg godt om før de lar seg operere. Pasienter Tobiassen snakker med har kanskje ikke turt å vise seg i badetøy på mange år, eller har store komplekser som de har slitt med lenge.

– Det er en risiko ved alle operasjoner. Og dette er i utgangspunktet friske folk. Når de har bestemt seg, er det etter nøye vurdering.

Tobiassen styrer skiftestuen. Det har hun gjort de siste to årene. Alle som er operert, enten etter kosmetisk inngrep eller andre operasjoner, kommer innom henne.

Hun merker at mange i utgangspunktet har et fordomsfullt syn på kosmetisk kirurgi. Reality-programmer med unge jenter som har forstørret bryster og sprøytet Botox i leppene er det mest synlige tegnet på at bransjen er i vekst.

– Vi ser ikke de unge jentene med altfor store silikonbryster og oppblåste lepper hos oss. Kirurgene gjør en nøye vurdering av pasientene før de utfører inngrep, sier Lise Tobiassen.

– En av grunnene til at folk forbinder kosmetiske operasjoner med disse unge guttene og jentene er at de blir så tydelige. De blir «utstillingsvindu» for kosmetiske operasjoner. Faktum er at de fleste som har fått fikset på ting, vil du ikke kunne se det på. De ønsker også å holde det hemmelig. Det kan være kvinner som vil fjerne hud etter slanking, har hengemage etter fødsler, ønsker brystoppstramming, fjerning av løs hud på øyelokk og så videre. Det er slike pasienter som dominerer, sier hun.

– Går det rykter i bransjen om hvem som er useriøse aktører?

– Det vet jeg ingenting om. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe, sier hun.

Tobiassen vet ikke hvor unge jenter og gutter går for å få utført det som kan kalles ekstreme inngrep.

– Kirurgene hos oss har klare etiske og medisinske retningslinjer å forholde seg til. Pasientene de opererer blir på en måte deres signatur. De ønsker ikke dårlig publisitet på det arbeidet de gjør. Hvor man får gjort ekstreme inngrep, aner jeg ikke. Ettersom de betaler selv, kan de for eksempel få det gjort i utlandet. Det er vel nesten umulig å vite ettersom det ikke finnes oversikt, sier hun.


Koster «flesk»

Å forbedre utseendet betyr ikke alltid at man legger seg på operasjonsbordet. Det finnes heller ingen oversikt over omfanget av ikke-kirurgiske behandlinger. SSB har derfor valgt å se på salget av Botox. Det gir en pekepinn på hvor stort markedet er.

Salget har økt kraftig. Tall fra Apotekerforeningen viser at det på fire år ble rekvirert dobbelt så mange pakninger med Botox av leger ved private helseinstitusjoner eller privatpersoner i 2010 sammenliknet med 2006.

Hos Aleris koster små operasjoner som øyelokk rundt 12 500 kroner. Større operasjoner som ansiktsløftninger koster rundt 40–50 000 kroner.

– Det koster litt, sier Tobiassen.

Når det gjelder skjønnhetsbehandling som Botox og lignende, ligger det på et par tusenlapper per gang.

– Det er billigere, men det er behandlinger som må følges opp. Effekten forsvinner etter en tid. Begynner man tidlig er det klart at det blir dyrt dersom man skal fortsette med det livet ut. Og det er vel det man bør tenke litt på. Han man først begynt, er det vanskelig å ikke fortsette.


Pasientklage eller reklamasjon?

Økt aktivitet i skjønnhetsbransjen reiser spørsmålene om hva som skjer når noe går galt. Ifølge levekårsundersøkelsen i 2008 sa seks prosent at de hadde opplevd alvorlige ettervirkninger etter inngrepet. For eksempel smerter eller store ubehag. De fleste er knyttet til brystkirurgi eller fjerning av overflødig hud.

Tidligere var pasientskadeerstatning noe som var forbeholdt feil og skader etter behandling utført på offentlige sykehus. Men etter hvert begynte private klinikker å utføre større inngrep. Dette er en av årsakene til at private klinikker i 2009 ble innlemmet i ordningen med Norsk Pasientskadeerstatning (NPE).

NPE fikk i løpet av 2009 og 2010 inn 638 klagesaker etter selvfinansiert kosmetisk behandling. 87 av saken gjelder kirurgi. Sakene handler i stor grad om nordmenn som er misfornøyde etter skjønnhetsbehandling. Å behandle slike saker er altså en forholdsvis ny geskjeft for NPE.

Det at nordmenn «shopper» behandling uten medisinsk begrunnelse, har ført forbrukerbegrepet inn på NPEs saksbehandlingskontorer.

– I mange tilfeller kan det være vanskelig å skille hva som er pasientskadesaker og hva som er reklamasjon. Når pasienter klager på skjønnhetsbehandlinger, er det etter å ha kjøpt en tjeneste som skal gi forbedret utseende. Det er som regel ikke medisinske vurderinger som ligger til grunn for behandlingen, sier seniorrådgiver ved juridisk stab i NPE, Tore Grøtholm.

Les også: Pasientklager


Mangelfull journal

I sakene NPE behandler er det gjennomgående dårlig journalføring og mangelfull informasjon om risiko for varig skade.

– Vi ser det er dårligere journalføring i det private enn i det offentlige. Det kan skyldes at det offentlige har lengre erfaring med oss. Alt var ikke like bra der heller for 20 år siden. Innen kosmetisk behandling og tannlegebehandling er det generelt dårligst journalføring, sier Tore Grøtholm.

Han oppfordrer sterkt alt helsepersonell til å bli gode på kommunikasjon til pasienter.

– At pasientene er innforstått med risikofaktorer er viktig. En del av sakene vi får kunne vært unngått. Det viser seg at det er mange misforståelser som oppstår når informasjon gis. God informasjon er spesielt viktig i forhold til denne typen inngrep, ettersom det ikke er noen medisinsk indikasjon på hvorfor inngrepet skal gjøres.

For at pasienten skal kunne ta en veloverveid beslutning må hun eller han være godt innforstått med eventuelle komplikasjoner som kan oppstå.

– Det er vel begrenset hva folk er villig til å risikere når det ikke er medisinsk nødvendig, tror han.


Mørketall

– Får dere inn alle pasientskadene som skjer?

– Det gjør vi ikke. Vi vet ikke hvor store mørketallene er, men det er vel rimelig å anta at det vil være større mørketall i det private en det offentlige. I det offentlige har vi jobbet med informasjonsarbeid i mange år, mens det private er en ny aktør, sier Grøtholm.

Han tror internett har ført til at pasienter er bedre informert om rettighetene sine uansett hva helseinstitusjonen informerer om.

– Vi ser at folk henter ut informasjon fra våre nettsider.


Vanskelige saker

Noen behandlinger ligger i gråsonen mellom helsehjelp og skjønnhetsbehandling. For

 eksempel er laserbehandling å betrakte som helsehjelp når det gjelder de sterkeste laserne.

– De svakeste laserbehandlingene er det verre å bedømme. Der er heller ikke Helsedirektoratet helt tydelig på hva som er helsehjelp og ikke, derfor er slike saker vanskelige å behandle. Botox er helsehjelp ettersom skadepotensialet er stort. Det samme gjelder kjemisk peeling. Vanlig peelingkremer er ikke å regne som behandling, sier han.

Noen saker kommer ikke inn under NPEs saksområde. Det gjelder blant annet alternativ behandling og skjønnhetspleie med kremer.


Offentlige retter bare store feil

– Dersom en pasient får medhold etter en svikt etter skjønnhetsoperasjon, hvem retter opp feilen?

– Feilene rettes stort sett opp der feilen er gjort. Det som går til det offentlige er større skader. For eksempel ved nerveskader, stygge arr eller store infeksjoner. Dersom det offentlige har kjøpt tjenester av en privatpraktiserende kirurg, rettes det som regel opp i det private, sier Grøtholm.

– Har du vært borti saker som du har reagert på hva folk utsetter seg for frivillig?

– Det er vel klart at man stusser av og til. Men så lenge folk ønsker seg noe og det er liten risiko og de selv betaler for det, så må de jo få lov til det, sier han.

Grøtholm bekrefter at noen pasienter går igjen i klagesakene.

– Noen gjennomfører mange operasjoner. Da er det betimelig å spørre seg om problemet kanskje ikke er fysisk, men mer på det psykiske plan. Det er kanskje mer riktig å tilby psykisk hjelp til slike pasienter fremfor å gjennomføre flere operasjoner, sier han.


Ønsker godt rykte

NPE behandler alle klagesaker så lenge det er autorisert helsepersonell som yter helsehjelp, selv om saken er en ren reklamasjon.

– Vi anbefaler at pasienten tar kontakt med behandlingsstedet. De fleste er opptatt av å ha et godt rykte. De vil ikke at det går misfornøyde «reklameplakater» rundt. Mitt inntrykk er at de private aktører retter opp skader eller gir reduksjon i pris uten særlig krøll. Det kan godt være man kan få rettet opp en skade, selv om det ikke har skjedd det vi kaller en «svikt». At en person ikke fornøyd med resultatet oppfyller ikke kravene om erstatning så lenge resultatet er innen for det man kan forvente, sier han og tilføyer:

NPE må vurdere om det er blitt utført behandling på personer som man burde sagt nei til. Utgangspunktet til NPE når de behandler en klage er om behandlingen er gjort i tråd med vanlig god praksis. Hvis svaret er nei, blir neste skritt å vurdere hvilke konsekvenser dette har hatt.

– Hvis du har tatt for eksempel en neseplastikk som ikke ble så bra som du ønsket, er ikke det grunnlag for erstatning. Du er ikke blitt noe styggere enn du var fra før, sier han.

Dersom det blir avdekket svikt, vurderes det om feilen kan rettes opp. Kan den rettes opp, blir det utfallet av saken. Dersom svikten eller feilen ikke kan rettes opp, vurderer vi om pasienten får noen utgifter.

– Det som er vanskelig å vurdere er det psykiske. Det kan for eksempel være reelt i ansiktsskader hos unge mennesker. Da kan erstatningen for eksempel bli behandling hos psykiater over en tid, sier han.

NPE henter inn vurderinger fra sakkyndige i så å si alle saker. Spesialistene hentes fra samme fagområdet som klagen gjelder, men fra et annet behandlingssted.

 

Ønsker tydeligere regler

En ny europeisk standard for kosmetisk behandling og kosmetisk kirurgi kan gi tryggere forhold for forbrukerne, mener plastikkirurg Helge Einar Roald.

Den østerrikske foreningen for kosmetisk kirurgi har nå tatt initiativet til å opprette en europeisk standard på kosmetisk behandling og kosmetisk kirurgi. En standard kan blant annet sette opp retningslinjer for hvem som skal gjøre hva, prosedyrer og hvordan operasjonsstuene skal se ut.

Plastikkirurg Helge Einar Roald ønsker initiativet velkommen og håper at en europeisk standard på sikt kan munne ut i nasjonale retningslinjer.

– Dersom vi får på plass en slik standard, kan den få stor betydning for pasientenes rettigheter, sier han.

– Da vet de helt klart hva de kan forvente og hvilke krav som stilles til aktører i bransjen. I dag er det vanskelig å få oversikt.

– Legger vi terskelen for høyt i Norge, risikerer vi bare at flere drar utenlands for å få fikset på ting. Det er ikke ønskelig. Hvis noe går galt etter en operasjon i for eksempel Asia, kan man ikke regne med å få fikset på det hvor som helst i Norge. Vi er livredde for å få MRSA inn på operasjonsstuene. Dette aspektet er viktig å ta med. Jeg skjønner det kan være fristende å dra til Tyrkia og ta en laseroperasjon på øynene til halve prisen, men man bør tenke seg nøye om, råder han.

Helge Einar Roald er plastisk kirurg ved Colosseumklinikken i Oslo og leder i Norsk Forening for Estetisk Plastikkirurgi.

– Bør det være klarere retningslinjer for hvem som skal få lov til å utføre kosmetisk kirurgi og ikke-kirurgiske kosmetiske behandlinger?

– Det er et interessant spørsmål av flere grunner. Hva er kosmetikk? Hva er ikke-kirurgisk kosmetisk behandling? Og hva er kosmetisk kirurgi? Ren kosmetikk kan for eksempel være kremer og krembehandling med effektive tilsetninger som medikamenter eller etsende stoffer. Men som Puls og Forbrukerrådet har satt fokus på den siste tiden, trenger ikke selv tilsynelatende ufarlig kosmetikk å være så ufarlig som det høres ut, sier Roald.


Hvor går grensen?

Roald referer til Forbrukerrådets rapport som kom ut for noen uker siden og avslørte at kremer og sjampoer som vi ukritisk bruker, også kan gjøre noe med kroppens indre balanse.

– De kan inneholde stoffer som kan påvirke hormonproduksjonen i kroppen. Dette er det laveste nivået innen kosmetisk behandling, og her er det liten kontroll med hvem som gjør hva. Eksemplet er skjønnhetssalonger og frisørsalonger som tilbyr kosmetiske produkter som virker i mer eller mindre grad. Her kan i prinsippet hvem som helst jobbe, og ingen tenker over det, sier han.

Neste trinn er ikke-kirurgisk kosmetisk behandling a là typen Botox og Restylane.

– Her stikkes det hull på huden. Er dette medisinsk behandling? Kan dette fortsatt gjøres i frisørsalongen? Hvem skal kunne gjøre dette? Må man være sykepleier? Hva slags kompetanse trengs egentlig? spør han retorisk og fortsetter:

– Når det gjelder kosmetisk kirurgiske inngrep er det forholdsvis greit å forstå at det er leger som skal utføre inngrepet. Men hvilken spesialitet skal legen ha? Skal det være plastikkirurger, øre-, nese-, halsspesialister eller ortopeder? Helsedirektoratet har sammen med legeforeningen laget kompetansekravene for kirurgene. Når det gjelder ikke-kirurgisk kosmetisk behandling, bør man få på plass klarere kjøreregler. Dette vil både være til det beste for pasientene og behandlerne, sier Roald.


Selger en tjeneste, ikke vare

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). er en instans som objektivt skal vurdere klager. Det er imidlertid ikke alltid like lett når det gjelder kosmetisk kirurgi.

– Ved en brystproteseinnleggelse eller øyelokksoperasjon, hvor resultatet ikke blir akkurat slik klienten ønsket, er det vanskeligere å anskueliggjøre pasientens ulemper enn for eksempel etter et mislykket ortopedisk inngrep. Ved kosmetisk kirurgi er det klientens egen opplevelse og forventning som er utgangspunktet for klagen. Det er også oftere vanskeligere for pasienten å dokumentere sin sak, sier han.

– Er de som får utført kosmetisk kirurgi og behandling kunder eller pasienter?

Roald er ikke glad i kundebegrepet, men han innrømmer at i hans bransje dreier det seg om kjøp og salg.

– Dersom du har lyst på brystproteser, og det ikke er medisinske kontraindikasjoner, kan du få det mot at du betaler. Det ligger dog en grundig medisinsk vurdering av pasienten til grunn før man aksepterer å operere. Det er viktig også å understreke at vi som kosmetiske kirurger leverer en tjeneste, ikke et produkt. Klienter kan ikke kjøpe et resultat. Det er mange faktorer som kan virke inn på sluttresultatet. Pasienten kan få en komplikasjon, blødning eller infeksjon, som kan forringe det postoperative resultat, sier han.

Når Roald har inngått en avtale med en klient om et inngrep, går klienten fra å være kunde til å bli pasient. Og med det får også pasienten rettigheter.

– Vi gir garantier. For eksempel på brystimplantater gis det kapselsdannelsesgaranti på fem år, sier han.


Bedre enn naboen

I mange av dagens reality-show er det oppsiktsvekkende mange med store brystimplantater og leppeinjeksjoner. Har du gjort deg noen tanker rundt dette?

– Media foretar et utvalg av hvilke personer de vil ha med. Da er det ofte ikke den søte, naturlige nabojenta med små bryster som oftest blir valgt. De har muligens sine motiver for denne seleksjonen, men jeg tror ikke vi som kosmetiske kirurger skal påta oss noe ansvar i den utvelgelsen. De overdimensjonerte brystene er dessuten helt ut. Nå er trenden at folk vil se mest mulig normale ut. Gjerne friske og sunne uten at noen ser at de har gjort noe inngrep. De fleste vil ikke at naboen skal vite at de er operert, men vil gjerne se bedre ut enn naboen. De vil også se bra ut både i svigermors middagsselskap uten å provosere, samtidig som de skal se strålende ut i stroppeløs kjole på fest, sier Roald.


Fjerner fettskjørt

– Jeg skal gå med på at vi i bransjen er med på å forskyve virkelighetsbegrepet om hva som er perfekt. Men det blir på samme måte som media, eller en kjent blogger viser frem et fint belte, så er det utsolgt to dager etterpå. Utseende og stil til folk som profileres høyt, påvirker andre til å søke samme utseende, sier han.

– For oss er ikke poenget å lage folk unaturlige. Vi hjelper med å redusere på det som gjør at de føler at de faller utenfor. Vi fjerner fettskjørt etter graviditeter og får folk til å føle seg attraktive igjen. De føler seg fine når de sprader på badestranda i bikini og leker med barna. Når pasientene sier at «de har fått livet tilbake», føler jeg at jeg har gjort noe bra, sier han.


Kroppsdysmorfisk lidelse

Noe av det viktigste Roald gjør, er å identifisere de pasientene som ikke skal ha kosmetisk behandling eller kirurgi.

– Det dreier seg som om pasienter som gjerne vil ha operasjoner, men hvor det ligger sykdom eller lidelse bak som en operasjon ikke kan fikse på, sier han.

– Er det mange av disse?

– Det er gjort en tysk populasjonsundersøkelse i 2010. Der ble folk spurt om de hadde en eller flere skavanker ved utseendet som de ikke var fornøyd med. Selv om folk rundt dem ikke delte deres oppfatning og syns de overdriver skavankene. De ble i tillegg spurt om de brukte mer enn en time hver dag på å tenke på disse skavankene. Hele 15,8 prosent av kvinnene og 5, 3 prosent av mennene svarte ja på dette spørsmålet. For å identifisere kroppsdysmorfisk lidelse, altså de som ikke bør opereres, er det mange liknende spørsmål som må stilles. I den tyske undersøkelsen kom man frem til at det i befolkningen generelt er rundt 2 prosent av kvinner og 1,5 prosent menn som faller inn i denne gruppen. Men av dem som oppsøker oss, er nok prosenten høyere. Vi regner med at i hver fall mellom 8–15 prosent av de som kommer til oss, ikke bør opereres på grunn av kroppsdysmorfisk lidelse, sier han.


Brystproteseregister

Alle private klinikker fører selv statistikk over hva de driver med. Men det finnes ikke noe nasjonalt register. I dag er det ingen plikt å melde inn hvilke inngrep som gjøres så lenge folk betaler for det selv. Ifølge Roald er det i dag rundt 55 kirurger i Norsk Forening for Estetisk Plastikkirurgi som utfører kosmetiske inngrep. Det er rundt 120 godkjente spesialister i plastikkirurgi i Norge. Roald skulle gjerne sett at det fantes offisielle registre for ulike inngrep.

– I foreningen er dette en debatt vi har hatt lenge. Vi prøver blant annet å få på plass et brystproteseregister, på lik linje med hofteproteseregistret som finnes. Men slikt arbeid er tidkrevende og koster penger å drifte. Da blir fort spørsmålet; Hvem skal betale? spør han.

– Bransjen er ikke så interessert i å sitte med regningen. Danskene har kommet lengst med et slikt brystproteseregister, men det har noen svakheter. Blant annet at mange av de private aktørene ikke leverer sine tall til registeret. Dette er et problem; for hvor er det de fleste brystproteseoperasjonene utføres? Jo, hos de private, sier han.


Kulturelle forskjeller

Kosmetisk kirurgi er mer alminneliggjort de siste ti årene.

– Hvordan reagerer folk når du sier hva du driver med?

– Det voldsomme fokuset på kosmetisk kirurgi de siste ti årene har alminneliggjort bransjen. Det er flere som søker hjelp. Du vil ikke tro hvor mange det er som for eksempel får fjernet «sinnarynker» med Botox. Det er mye vanligere enn du skulle tro, sier han.

Når det gjelder fordommer og myter han vil avlive om bransjen sier han følgende:

– Vi skal være forsiktige med å dømme. Det er ingen andre enn den som har en sko på, som vet hvor den trykker, sier Roald.

Det er et paradoks som han synes er tydelig.

– Jo mer penger folk bruker på å operere seg, jo mer fornøyde er de. Det kan kanskje sammenliknes med dem som bruker utrolig mye penger på en ny bil. De våger ikke innrømme at de ikke er fornøyd med den etterpå, sier han og ler.

Noe han selv synes er interessant er de kulturelle forskjellene som finnes.

– I Norge vil vi ha utført operasjoner og behandling som ikke synes, og vi vil ikke at venner skal vite om det. Iranske kvinner har derimot gjerne med seg to venninner under konsultasjon, og skryter av hva de har fått gjort. Det er status. Brasilianerne er utrolig opptatt av rumper, mens amerikanerne er brystfiksert.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.