– Jeg går til rett tid
Når hun endelig er blitt varm i ledertrøyen, gir Lisbeth Normann seg.
November 2007: Med hamrende hjerte venter Lisbeth Normann på valgresultatet. Pulsen daler raskt når tallene er klare: Tre motkandidater er utkonkurrert. Hun hadde satset på ett kort – toppleder eller ingenting – og vant.
Landsmøtet ga henne tillit som leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF). I november hadde hun blitt valgt igjen. Hvis hun ville.
Men hun vil ikke.
Sa overraskende nei
En infomedarbeider stikker hodet inn og vil
ha en prat. Normann ber henne vente. – Dette intervjuet tar ikke lang tid,
fastslår hun. Hun mener hun har sagt det som er å si om
sin avgang. Det føles helt riktig å ta valget nå, sa
hun i pressemeldingen 22. august. "Elleve år i NSF", sa hun. "Det
har vært morsomt." Og ikke minst: "Jeg er 51 år." På møtebordet ligger en bærepose med mange
fargerike ruller gavepapir innkjøpt på Norway Designs. – Fint å ha et lager hjemme, kommenterer
hun. Tidspunktet føles altså rett. Likevel spør
mange seg: Hva er den
egentlige grunnen? Har hun fått et jobbtilbud hun ikke kan
si nei til? Og hvorfor sa hun ikke fra før? At hun nå
er 51, kan ikke ha kommet som en bombe. 24. august sier også nestleder Unni Hembre
nei til gjenvalg. Andre nestleder Jan-Erik Nilsen ga samme beskjed
før sommeren. Det snakkes. Summes. Fylkeslederne er
skuffet. De synes det er uheldig. –
Fire år er ganske lenge
–
Hvor var du da du bestemte deg? – Jeg kan ikke stadfeste akkurat når det
skjedde. Jeg har tenkt på det en stund. Jeg sa ifra i god tid. Det vil si et par uker før fristen gikk ut
for å foreslå kandidater. Nyheten medførte hektisk aktivitet blant
fylkes- og faggruppelederne. Mange ble spurt. Gamle travere ble
kostet støv av. Arbeidslivet ble saumfart for sykepleiere i alskens
lederroller. Noen meldte seg selv. Mange sa nei. To sa ja. –
Noe var vel avgjørende da du sa nei? – Man må vurdere totalbildet. Reflektere
over det. –
Hvor lenge reflekterte du? – Jeg kan ikke svare konkret. Det er ikke
viktig heller, sier hun og gjentar omtrent ordrett det hun har sagt
før: – Det viktige er at hvis jeg skal bruke
kompetansen på en annen måte, er dette tidspunktet riktig. Jeg har
vært heltidssysselsatt i elleve år i NSF: Som hovedtillitsvalgt,
fagsjef og forbundsleder. Normann synes fire år er "ganske lenge".
Med lave skuldre gir hun seg selv gode skussmål: – Jeg syns vi har fått til mye. –
Har du fått noen reaksjoner? – Jada. Hun tar en slurk kaffe. – Jeg har fått mail fra medlemmer som sier
at det var leit. De syns jeg har gjort en god jobb og at NSF har
posisjonert seg. Det er kjempeallright for den nye ledelsen. –
Ikke oppsiktsvekkende – Det er kinkig at alle tre går? – Det har skjedd før. –
Kjenner du likevel ansvaret på kroppen? – At det skjer med alle oss tre samtidig,
skyldes tre individuelle beslutninger. Det er stor kompetanse i
hovedkontoret og blant fylkeslederne, og det er gode
kandidater. Normann synes ikke det er oppsiktsvekkende
at fire år er nok. – Jeg tror det er en automatisk forventning
om at man sier ja til mer enn en periode. Jeg synes ikke man skal
henge seg opp i perioder. Det ble ikke likelønn
Jo da, hun husker det hun sa i Sykepleien
den gangen. – Ikke verst da! konkluderer hun nå. – Å? – Vi har klart å endre arbeidsmiljøloven og
implementert likestilling av skift og turnus i arbeidsavtalene. Men mange ble skuffet over hvor lite
uttelling i penger likestillingen faktisk ga. – NSF må likevel være strålende fornøyd.
Men det er klart man kunne jobbet videre. Nattevaktene ble jo ikke
omfattet. Hun går over til ufrivillig deltid: – At statsråden instruerer arbeidsgiver om
å prioritere heltid, er en kjempeseier. Hun lovet likelønn. Slik ble det ikke. –
Er det grunnen til at du går? – Nei. I en lederposisjon må man kunne ta
både seire og tap, og jobbe videre. –
Trodde du virkelig i 2007 at du skulle få det til? – Klart det. Det var tydelige politiske
signaler om ekstra pott. Normann har til det kjedsommelige krevd
likelønn. På trykk, på tv, i bartekampanjer, i lønnsoppgjør. Som et
mantra gjentar hun nå reglen om at det er politikernes ansvar å
tette lønnsgapet. –
Krevende
– Både ja og nei. Det er veldig krevende at
politiske beslutninger tar så lang tid. Men det er ikke rart, det
dreier seg ofte om lovverk og forskrifter. Jeg er utålmodig, så det
har vært krevende. Men ikke for krevende. Hun eksemplifiserer med likelønnen: – Å jobbe med sånt krever tålmodighet og
veldig langsiktig og strategisk arbeid. –
Og det ligger ikke for deg? – Jooo – for underveis er man avhengig av å
sette delmål. Her er NSF heldig som har avdelinger og tillitsvalgte
med lang erfaring. De har lært å leve med at ting tar tid. –
Noe du synes du ikke har fått til? – Det er veldig viktig nå å fokusere på det
vi har klart. Hun trekker fram Adecco-saken, at NSF blir
spurt om råd og et stadig bedre samarbeid med faggruppene. Forgjenger Bente Slaatten var leder i ni
år. Laila Dåvøy før der igjen i seks. –
Er det ikke nå du virkelig kunne hatt slagkraft? – Man kan alltid vurdere om fire år er kort
eller lang tid. Hvis jeg var leder i Legeforeningen, ville jeg nå
ha sittet i to perioder. Jeg er nesten 56 år om fire år. Bakset med fylkeslederne
–
Er et svært fylkesapparat en hemsko? – Absolutt ikke. Det er viktig å ha kontakt
med medlemmene. –
Har du hatt nok handlingsrom? – Ja. Men det vil alltid være uenighet om
hvordan ressursene skal fordeles for å få til en dynamisk
organisasjon. –
Men du blir vel skikkelig irritert på bakstreverske
fylkesledere til tider? – Nei. Nei. Jeg er aldri langt unna dialog
med dem. Normann vil heller snakke om de
tillitsvalgte i store kommuner og helseforetak. De møter høye
forventninger – Det er ikke en jobb for pyser. De er
stadig utsatt for omorganiseringer og svære reformer – uten støtte
fra arbeidsgiver. Ut av helsevesenet? –
Hva nå? – Ha- ha, jeg vet ikke. Jeg må tenke litt.
Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1985 i ganske krevende
posisjoner. –
Du vil ut av helsevesenet? – Det er ikke en fremmed tanke. –
Lage smykker, kanskje? – Det skal jeg ikke! Ikke på full tid. Det
er fortsatt bare en hobby. Fordelen er at det går fort å få
resultater. –
Sykehusdirektør? – Niks. Ingen planer. Det er en utrolig
krevende posisjon. Det står respekt av dem som påtar seg det. Tøffe tak i 2009
NSF vant, Brandvold anket, og saken endte i
forlik. –
Slitsomt? – Ja, for energien går ikke til det man
egentlig skal holde på med. Saken med mannens avgang var derimot ikke
vanskelig. – Nei, privat var ikke det belastende. Det
var Eriks fortjeneste. Han var så åpen om prosessen. Taler til sine egne
– Dere kommer til å være livredde. Slapp
av, det er helt naturlig. Og det går over. Dere kommer til å føle
dere maktesløse. Men dere er ikke det. Slik oppildnet hun jubilerende
Oslo-studenter for et år siden. Når hun taler til sine egne, er
Normann best. Her er rådene de vordende sykepleierne
fikk: – Still krav. Til utdanningen, lærerne og
til praksisfeltet. Heng på de gode rollemodellene. Vær med dem på
nattevakt om nødvendig. Og til slutt: – Sykepleierne er den største profesjonen i
helsevesenet. Samfunnsmandatet deres er å synes. Ikke bli redd for
at arbeidsgiverne skal bli sure. Det går over det og. Verst å forhandle
– Der føler jeg alvoret tynge. – Du kan mest om fag? – Metodikken er ganske lik om man
forhandler om lønn eller fag. NSF møter kompetente motparter. Man
må vite hva man vil og ta beslutninger veldig fort. Fire streiker har det blitt. Konflikten med
NHO som ikke ville ha tariffavtaler, endte i arbeidsretten. – En viktig seier, selv om den omfattet få
medlemmer. –
Hva har gjort deg mest glad? – De dedikerte flinke folka jeg møter, som
brenner for det samme som meg. Det gode samarbeidet med Unni og
Jan-Erik. Og det har vært mange artige medlemsmøter. Hun føyer til: – Vi har mange flinke studentpolitikere,
talenter som NSF må holde varme. Normann er ikke lei av helsevesenet. Men
kunne blitt det. Det er presset på økonomien hun engster seg
for: – Det ødelegger entusiasmen og
kreativiteten. Når Helse Sør-Øst er 1, 4 milliarder i minus, er det
bare sparing de kan holde på med. En svær reform er også på
trappene. Jeg er lei av at politikerne ikke motiverer folk når de
innfører radikale endringer. Det skjer gang på gang. Det smitter
over på fagorganisasjonene som skal levere gode løsninger. Jubileum i operaen
–
Litt sårt å droppe det prosjektet? – Jeg skulle likt å høre jubelbruset i
operaen. Men jeg blir vel invitert. Da tar jeg på bunaden og
kommer. Millionbruken forsvarer hun med nytteverdi
i lang tid etterpå. – Vi ser at når vi gratulerer sykepleierne
med dagen 12. mai med annonser i avisene, så blir de glade og
stolte. Slikt er viktig. Huset skjelver mens trikken dundrer forbi.
Hun setter seg ved pc-en igjen. På bordet ligger Ukeavisen Ledelse.
Den handler mest om menn. I november skal en annen sitte i stolen
hennes. Valget står mellom en kvinne og en mann. –
Det bør vel bli en kvinne? – NSF har jo 93 prosent kvinner, sier
hun. –
Da skriver jeg det. – Nei, nei. Landsmøtet bestemmer.
Kvalifikasjonene er viktigst. (
Etter dette intervjuet trakk den mannlige kandidaten – Kjell
Erik Ullmann Øie – seg fra sitt kandidatur som forbundsleder. Red.
anm.)
Det er gått noen uker siden hun overraskende sa nei til
gjenvalg. Klokken er to, men det er allerede stille fredagsstemning
på hjørnekontoret i sjuende etasje. Normann pusler fredelig ved
pc-en. Et mildt lys fra store vinduer gir håp om en fin helg.
Normann tar med seg kjøpekaffen og setter seg til rette i
sofaen.
Med en gang Normann ble NSF-leder, lovet hun: Likelønn,
skift/turnus-saken og retten til heltid skal være i boks til neste
landsmøte.
Kan det ha vært vanskeligere å være NSF-leder enn hun trodde?
Forbundslederen har hatt 19 fylkesledere å bakse med. Det er en
evig dragkamp. Hvor mye skal deres mening telle når toppledelsen
sentralt får en god idé de vil sette ut i livet? Fylkeslederne
maser om mer ressurser. Siste krav er lønnete nestledere. Ledelsen
er uenig. Flere tror at denne maktkampen har gjort at Normann har
gått lei.
10. september 2009 gikk legemannen Erik Normann av på dagen som
direktør på Ahus etter interne konflikter. Samme dag var fru
Normann på plass i Oslo tingrett. Da startet en opprivende rettssak
om usaklig oppsigelse, der NSF var saksøkt. Ellen Beccer Brandvold
gikk til sak, da hun fikk sparken som generalsekretær. Ansettelsen
var en feilvurdering, sa Normann da hun vitnet.
Fra talerstolen kan Normann si sånt som:
Det verste har vært å sitte i forhandlinger på vegne av 92 000
sykepleiere.
Neste år feirer NSF hundreårsjubileum med et tosifret antall
millioner. Normann er begeistret.
0 Kommentarer