Trenger ny skole for en ny tid

Kyrre Lekve, statssekretær i Kunnskapsdepartementet peker på det meterhøye- og brede lerretet bak seg.
– Akkurat denne har jeg vist mange ganger.
Statssekretær Lekve peker på tre sirkler som går inn i hverandre, snakker tydelig og setter ned tempoet litt:
– Vi har nå en historisk mulighet. Tre store reformer samtidig. Nav. Helse. Barnevern. Kan vi få disse feltene til å snakke sammen? spør han, før han med et klikk lanserer svaret: En fjerde sirkel. «Utdanning og forskning for velferdstjenestene,» står det der.
– Binde sammen, sier statssekretær Lekve.

32 måter
Lekve taler ikke til menigheten, han er klar over det. Tilhørerne er i overveiende grad studieprogramledere, instituttledere, dekaner fra landets sykepleierutdanninger, som har kommet for å diskutere fremtiden på NSFs dialogkonferanse om utdanning.
32 sykepleierutdanninger, og 32 måter å gjøre det på. Minst. Studentene klager. De ansatte klager. Praksisfeltet klager.
Bare i år er landets sykepleierutdanninger pålagt å produsere drøye 4000 splitter nye sykepleiere. Produksjonskravet kommer fra Helse- og omsorgsdepartementet, og er basert på forventet behov i helsevesenet framover. I dag må hver sjette student velge helseutdanning for å dekke det estimerte behovet. Om noen tiår er det regnet ut at hver tredje student må ønske en karriere innen helsefag – for eksempel sykepleie. For å møte fremtiden, går nå Kunnskapsdepartementet gjennom helse- og sosialutdanningene. I høst kommer stortingsmeldingen, og det er fremdeles tid til å komme med innspill.

Studentene misfornøyd
Men det er altså ikke bare de 32 sykepleierutdanningene Lekve snakker om å binde sammen. Det er alle utdanningene for velferdstjenestene, det vil si barnevern, sosionom – og sykepleie. Det er disse som skal veves tettere. En studie fra Høgskolen i Oslo viser at sykepleierstudentene er blant de studentgruppene som er minst fornøyd med utdanningen, og de gir uttrykk for at undervisningen virker dårlig planlagt. Bare mellom 20 og 30 prosent er sikre på at de ville valgt samme lærested hvis de skulle valgt på nytt. Men sykepleierstudentene angrer likevel ikke på yrkesvalget, over 80 prosent av de spurte sier at de ville valgt samme utdanning. En studie viser at sykepleierne opplever et betydelig større kunnskapsgap i forhold til praktiske former for kunnskap og kompetanse enn legene.

• Skoleslakten
  Mange er det som har hamret løs på landets sykepleierutdanninger de siste årene. Det gikk et skjelv gjennom skolebyggene da Nokut i 2005 kom med grundig slakt av nesten samtlige utdanninger. Ikke bare måtte de oppgradere kompetansen, slik at 20 prosent av personalet tilknyttet studiet hadde førstestillingskompetanse. Gjennomgangen varslet også svikt på flere andre områder. Dette var Nokut-dommen over skolene:
• Utdanningene har i noen tilfeller en uklar profil og framstår som lite helhetlige.
  ››FoU-arbeid er lite prioritert, og der det er det, har studentenesom regel lite kjennskap til lærernes forskning, eller forskningenhar liten relevans for utdanningen/praksis.
• Studieplanene er lite forskningsrelaterte, og pensumlitteratureni liten grad internasjonal eller preget av forskningsresultater; i tillegg er det for dårlige bibliotekressurser i noen tilfeller.
• Praksislærere er ikke alltid oppdatert, kontakten med praksisstedet kan være svak, og kliniske kunnskaper hos høyskolens fagpersonale kan være dårlige/utdaterte.
• Gjennomstrømningen er varierende.
• Karakterskalaens øvre del brukes litt for mye; i tillegg mangler flere høyskoler klart definerte krav for bestått i ulike emner.
• Undervisningen i medisinske og naturvitenskapelige emner, til dels også i sykepleiefaglige kjerneområder, er for svak i flere tilfeller, mens undervisning i etikk, filosofi og samfunnsfag i en del tilfeller ikke oppfattes som særlig relevant av studentene.

Flere høyskoler ble også bedt om å styrke og kvalitetssikre oppfølgingenav studentene. Skolene tok Nokut-kravene til seg, og alle skolene kom til slutt gjennom nåløyet. Likevel opplever studentkontoret til Sykepleierforbundet stor pågang av misfornøyde studenter.

Så galt kan det gå
Men først: En sak fra Statens helsetilsyn som viser hvor galt det kan gå, når utdanningen svikter. En sykepleier knuser en tablett antibiotika og gir den intravenøst til pasienten. Pasienten dør like etter. Obduksjonen viser ingen sikker sammenheng mellom hendelsen og dødsfallet, men Statens helsetilsyn, som får oversendt saken fra Fylkeslegen, reagerer likevel umiddelbart på sykepleierens handlemåte. I brevvekslingen mellom tilsynet og sykepleieren, hvor sykepleieren får mulighet til å forklare seg, kommer det blant annet fram at sykepleieren selv mener at vedkommende ikke har «hatt bruk for noe jeg lærte som student». Alarmen går hos tilsynet, som kontakter høyskolen som har uteksaminert sykepleieren. Det viser seg at vedkommende har brukt seks år på å fullføre utdanningen, har strøket på praksis flere ganger, og har karakteren 4 i flere fag. Den daværende studenten klagde på en av strykkarakterene til høyskolenemnda, og det endte med at faglærerens vurdering ble overprøvd av skolens klageorgan, og studenten fikk til slutt bestått vitnemål. Statens autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH), som utsteder autorisasjoner, hadde bare et fullført og bestått vitnemål å forholde seg til, og ga sykepleieren autorisasjon som sykepleier. Statens helsetilsyn tilbakekalte autorisasjonen. Det ble også en oppvask ved den aktuelle skolen etterpå.
– Det er viktig at utdanningene selv luker ut studenter som ikke er egnet til sykepleieryrket, sier fungerende fagsjef Bjørn Jamtli i Statens helsetilsyn.
– Vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket. Det innebærer at høyskoler og universiteter i tillegg til å vurdere faglige prestasjoner, også plikter å vurdere skikkethet til yrket.

Under lupen
For tiden debatteres sykepleierutdanningens fremtidige innhold heftig. Stortingsmeldingen som kommer til høsten har satt i gang diskusjonen om hva som egentlig må til for å dekke fremtidens behov. «Stortingsmeldingen skal presentere en samlet nasjonal kunnskapspolitikk for framtidas helse- og sosialutdanninger, » heter det. Alt fra helsefagutdanningen på videregående til forskerutdanningene i helse- og sosialfag skal under lupen.
«Målet er at utdanningene skal kvalifisere medarbeidere i velferdstjenestene til å utøve sitt yrke med grunnlag i helhetlig kunnskap basert på både forskning og praktisk erfaring. Hovedvekten skal være på de profesjonsrettede bachelorutdanningene,» heter det i departementets omtale.

Vil ha tilsynsorgan
For leder i NSF Student, Kristine Katrud, er Nokut-slakten ei kjent vise som synges like ofte i dag som i 2005. Daglig blir hun og de andre som jobber på Norsk Sykepleierforbunds (NSF) studentkontor kontaktet av fortvilte studenter. Morten Kristoffersen er studentrådgiver i NSF. Han har sett det meste når det gjelder skoler som ikke gjør det de skal. Både han og Katrud er bekymret over at det ikke finnes noen klagemuligheter for skoler som ikke oppfyller kravene i rammeplanen.
– Dersom en student har fått vitnemål, sjekker autorisasjonskontoret kun at vedkommende er under 75 år, og at de ikke har noen bekymringsmeldinger på personen, sier Kristoffersen. Han mener det største problemet ved dagens utdanninger ikke først og fremst er at for mange uskikkede studenter får gjennomføre – selv om det også er en utfordring. Det største problemet mener han er at godt skikkete, godt motiverte studenter ikke får den utdanningen de trenger for å gjøre en forsvarlig jobb etterpå.
– En stor del av sykepleierstudentene ser ut til å være overlatt mer eller mindre til seg selv, veiledet av en sykepleier som ikke har kompetanse til å veilede og evaluere innenfor høyere utdanning. Vi får svært ofte henvendelser fra studenter som ikke har fått reell veiledning eller evaluering fra skolens lektorer gjennom lange praksisperioder, sier han. Kristoffersen mener det undergraver innholdet i utdanningen.
– Praktiske studier blir i for stor grad redusert til å bli praktiske opplæringssituasjoner som mer ligner på hva som hører hjemme på lavere utdanningsnivåer. Han viser til rammeplanen. – Der står det at studenten skal ha handlingskompetanse på en rekke områder. Det fordrer gode og relevante praksisstudier.
– Vi har hatt studenter som har hatt psykiatripraksis ved barnevernsinstitusjoner – uten ansatte sykepleiere. Det er lovbrudd. Vi har hatt studenter som knapt har sett veilederen fra skolen utenom midt- og sluttevalueringen. Det er også lovbrudd, sier han.
Ifølge rammeplanen skal skolens veileder være jevnlig til stede.
– Det betyr minst en gang i uken, sier Kristoffersen. Kristoffersen sier at studentene som henvender seg til ham, ofte ser på rammeplanen som et rettighetsdokument.
– De ønsker ikke å være vanskelige, de ønsker å lære det de skal, sier han.
– Respekten for rammeplanen er for liten, og det finnes ingen sanksjonsmuligheter. Vi må ha en instans som kan ta imot klager, sier Katrud.
Studentlederen mener akkreditering av praksisplasser ville ført til en bedre utdanning.
– Men om alle bare hadde fulgt minimumskravene i rammeplanen hadde vi kommet langt. Vi er ikke for å jenke på kravene og gi skolene mer styring over innholdet i utdanningene – ikke når vi ser hvordan det lempes på kravene allerede i dag.

Tre problemer
Fra skolene pekes det gjerne på tre hovedforklaringer til at sykepleierutdanningen ikke er så god som den skal være: For mange elever, for få lærere og for strenge kvalitetskrav. Eli-Anne Skaug, leder i Sykepleierutdanningens faglige lederforum (SUFAL), peker på tre hovedutfordringer: Praksisstudier. Sammenheng mellom teoretiske og kliniske studier. Økonomi.
– Hva studentene skal lære må tydeliggjøres, mener hun. – Og det må stilles tydeligere krav til læringsmiljøet. Veileder må ha veilederkompetanse og det må settes av tid til å ivareta veiledning.
Skaug ønsker også en tydeligere ansvarsfordeling mellom høyskolene og praksisfeltet.
– For å få bedre sammenheng mellom teori og praksis må høyskole og praksisfelt også samarbeide enda bedre, sier hun. Og økonomien må styrkes.
– For eksempel er det utviklet mange læremidler som kan være med på å øke studentenes kliniske kompetanse betydelig, men høyskolene har ikke penger til å ta dem i bruk.

P rofesjonene
Tilbake på dialogkonferansen for utdanning:
– Kjenne hverandre. Forebygge, utdyper statssekretær Lekve fremme på podiet.
NSF-leder Lisbeth Normann sitter i salen. Hun liker ikke det hun hører. Eller, rettere sagt, hun liker ikke det hun ikke hører. For Lekve snakker om overgangsmuligheter mellom utdanningsnivåer. Om tilstrekkelige utdanninger med «relevant kompetanseprofil. Men hvor blir det av sykepleierutdanningen? Normann er helt imot at for eksempel sykepleie/sosionom/barnevern skal ha første året av utdanningen felles.
– Vi trenger tre år på å utdanne sykepleiere med sterk faglig identitet og kompetanse. Da er ikke et felles første år veien å gå. Samarbeide gjør vi gjerne, men sykepleie må være en egen profesjonsrettet utdanning, mener hun.

I prosess
På direkte spørsmål fra salen på om det blir et felles første utdanningsår, unnviker statssekretær Lekve. – Det er ikke snakk om et felles første år, men noen felles fag det første året. Hvordan utdanningene skal «bindes sammen», kan han ikke svare mer konkret på. Og henviser for øvrig til at alle innspill er velkomne. Normann er imidlertid klar. Hun frykter at det profesjonsspesifikke vannes ut.
– Blir det uklart hva som er sykepleiens profil, vil både kvalitet og rekruttering lide.

Les også intervjuet med NSF-leder Lisbeth Normann om utdanningen.