Vil ha nasjonale prosedyrer

Elisabeth Jeppesen er sykepleier og forsker og ansatt i Kunnskapssenteret for helsetjenesten. Hun bekrefter at det stort sett tar lang tid før forskningsresultater fører til endringer i praksis.
– Hva er det som gjør at det tar så lang tid før forskning får konsekvenser i praksis?
– Jeg tror hovedårsaken er at implementering av forskning i praksis forutsetter endring og at endring tar tid. Det er svært vanskelig å endre menneskers vaner, sier Jeppesen.
Hun peker på at det i tillegg må skje endringer på mange plan før forskning får fotfeste i praksis. Og at barrierene er mange.
– Endringene må skje på individnivå, i yrkesgruppen og i organisasjonen. Det er ikke opp til den enkelte sykepleier å endre en prosedyre. Dette må komme ovenifra og implementeres på systemnivå.

Krever kunnskap
Jeppesen synes heller ikke at det skal være opp til den enkelte sykepleier å jobbe forskningsbasert. En sykepleier må kunne ha evne til å reflektere over egen praksis.
– Det må være lov å stille spørsmål og undre seg over om det man gjør er det beste for pasienten og om det er kunnskapsbasert. Men det ville være uheldig om sykepleiere må lete i forskningslitteratur på egen hånd uten den nødvendige kompetanse.
Hun mener det krever kunnskap å søke etter forskningsresultater og å vurdere forskning. – Ikke all forskning er god forskning. For å ta forskningen i bruk krevers kunnskap og kompetanse. Her har ledelsen et klart ansvar. Jeppesen understreker at sykepleierens viktigste oppgave er å være hos pasienten.
– Det er sykepleierens ansvar å følge avdelingens prosedyrer, men disse må til gjengjeld være forskningsbaserte.

Viktig å diskutere
Hun ser gjerne at sykepleier bidrar til diskusjoner om forskning på avdelingen og mener slike diskusjoner er et viktig bidrag når det gjelder å ta i bruk ny forskning. Også undervisning er viktig for å øke kunnskapen om forskning blant studenter og i praksis. Men her er man flinke i Norge, ifølge Jeppesen.
– Vi underviser studenter og sykepleiere, men vi ser at kunnskap om forskning som skjer innad i organisasjonen gjennom intern informasjon og diskusjon lettere tas i bruk enn kunnskap som kommer utenfra, sier hun.
– Når forskningen viser at praksis bør endres må dette legges inn i prosedyrene.

Barrierer
En annen barriere for at forskning kan implementeres i praksis er at sykepleiere heller spør en kollega til råds hvis han eller hun står overfor et problem, enn å lete i forskningslitteraturen. Lover og regelverk spiller også inn, og penger.
– Noen ganger kan det dessuten være viktigere å vurdere etiske hensyn kontra forskning. I møte med den enkelte pasient må både forskning, egne erfaringer, hensyn til pasientens ønsker og den kultur man er i spille sammen, sier Jeppesen.
– Forskningen alene gir sjelden et entydig svar, til det er situasjonen sykepleiere ofte står i for kompleks. Men forskningen skal bidra til å avgjøre hva som er god praksis og til det beste for pasienten. Spesielt når det hersker tvil om hva som er beste praksis, mener hun.

Vil ha nasjonale prosedyrer
– Hvis forskningen viser at for eksempel et medikament eller en ny medisinsk metode er noe bedre, men svært mye dyrere, kan det være at man unngår å endre dagens praksis fordi økonomiske hensyn spiller inn. Konsekvensene kan være svært små og ulønnsomme, og da kan det hende man velger å se bort fra disse forskningsresultatene. Elisabeth Jeppesen er svært engasjert i arbeidet for et nasjonalt prosedyrenettverk. – Jeg tror et slikt nettverk vil føre til bedre behandling og større trygghet for pasientene, sier hun.
– Disse prosedyrene må selvsagt være kvalitetssikret og basert på solid og etterprøvd forskning. Hvis to sykepleiere gir forskjellig sårstell eller stell av en CVK vil dette føre til utrygghet og usikkerhet hos pasienten.