Ikke perfekt - men profesjonell

En profesjonell yrkesutøver kan også bli frustrert. Men hvordan håndterer man frustrasjonen? Hvem går den ut over? Og hvordan framstår man overfor pasient og pårørende? Hilde Larsen Damsgaard mener refleksjon rundt disse spørsmålene er en del av det å være en profesjonell sykepleier.

Damsgaard har tidligere skrevet om den profesjonelle lærer og den profesjonelle sosialarbeider. Nå kommer hun med en bok om den profesjonelle sykepleier. Til sammen utgjør bøkene serien «Profesjonalitetens mange ansikter ».

– Det spesielle med sykepleieryrket er at det er bygd på en altruistisk ideologi og preges av nestekjærlighet. Men også for sykepleiere kan det være vanskelig å handle i tråd med sine idealer.

Det å være profesjonell er å anvende og beherske teoretisk og praktisk kunnskap, og å ha en væremåte som ivaretar den andre. Men det handler også om etisk bevissthet og refleksjon.

– Man må tørre å se at man har tråkket feil. Det er ikke et nederlag. Men man må reflektere over de feilene man gjør, både underveis og i etterkant. Bare slik kan man lære noe av dem.

– Hvordan er det for deg som er utdannet lærer, å rette et kritisk søkelys på sykepleiernes yrkesrolle?

– Det krever ydmykhet. Det kan være en ulempe at jeg selv ikke har klinisk erfaring som sykepleier, men samtidig gjør det at jeg kan se yrket med et utenfra-blikk.

– Er det vanskelig for sykepleierne å være kritiske til hverandre?

– Flere av sykepleierne i boka forteller at det kan være vanskelig å gi tilbakemelding til hverandre om væremåte, fordi det går på hvordan man er som person. Det kan også være vanskelig å komme med kritiske tilbakemeldinger til kollegaer uten sykepleierutdanning.

Trenger en utblåsning

Damsgaard skriver om flere av dilemmaene disse ferske yrkesutøverne møter på sine arbeidsplasser i kommunehelsetjenesten. Blant annet om hvordan pasientene omtales.

– Det er flere som understreker at i et krevende yrke som sykepleie er det behov for galgenhumor. Det kan hjelpe å få ut frustrasjonen, og å le litt av det som er vanskelig. Men det er en hårfin balanse mellom humor og krenking.

Noen av de unge sykepleierne stusset over måten kollegaer snakket om pasienter og pårørende på. De opplevde deler av omtalen som lite respektfull. Men de fortalte også at det var lett for dem å falle inn i den samme sjargongen.

– Det viser hvor viktig det er medfaglige samtaler, slik at det blir rom for å snakke om de krevende situasjonene og å få hjelp til å håndtere det man opplever er vanskelig. Samtidig er det viktig i en arbeidskultur å være bevisst det språket man bruker. Det er en del av profesjonaliteten.

På med plastsokkene

Men vanskeligst er mangelen på tid og ressurser. En av sykepleierne Damsgaard intervjuet jobbet i hjemmesykepleien og var frustrert over de lange arbeidslistene.

– Hun måtte ta på seg de blå plastsokkene, skyndte seg inn med jakken på, dryppe øynene til pasienten, og haste ut igjen. Samtidig visste hun at pasienten hadde ventet hele dagen på dette besøket.

Denne sykepleieren så seg ofte nødt til å bruke en time ekstra på jobb for å komme seg gjennom lista på en forsvarlig måte. Når lederen hennes fikk vite det, fikk hun beskjed om at slik kunne man ikke holde på. Den ferske sykepleieren skjønte selv at dette ikke var en god måte å løse problemet på, men fant heller ingen annen løsning på dilemmaet.

– Det som slår meg er at de unge opplever en form for sorg fordi de ikke får gjort det de føler de burde gjøre for pasientene sine. De har et stort ansvar, men mangler ofte muligheten til å forvalte det slik de ønsker.

Privat nederlag

For Damsgaard er det viktig at nyutdannede sykepleiere vet om disse utfordringene. Slik håper hun å forhindre at de unge går rundt alene med den dårlige samvittigheten når de møter en virkelighet som mange steder kan være langt fra intensjonen.

– De ser at det er for mange oppgaver og for lite tid som er problemet, men de har en opplevelse av privat nederlag. Når de taper kampen mot klokka føler de at de ikke strekker til.

– Er det en bok bare for studenter?

– Opprinnelig var det en bok for sykepleierstudenter. Jeg ville konkretisere profesjonalitetsbegrepet og gjennom andre sykepleieres erfaringer forberede dem på de dilemmaene som de kan komme til å møte i praksis, slik de ikke blir slått over ende av dem. Men på de andre bøkene i bokserien har jeg også fått tilbakemelding fra mine kollegaer om at de hadde lest om dilemmaene da de selv var nye i sitt yrke. Slik kunne de blitt mer bevisste på de kravene og utfordringene velferdsstatens yrker byr på, uten å måtte bære ansvaret for gapet mellom intensjon og virkelighet på sine egne skuldre.