I endring

Før i tiden het dette «Kameratheimen», og var et sted for slitne og ensomme alkoholikere. Nå er navnet A-senteret, og a-en har gått fra å stå for alkohol til avhengighet.

De som kommer hit kan være nedbrutte, fortvilte og kjenne på håpløshet, men jeg ser at det er mulighet for endring. Jeg leder behandlingsavdelingen. Vi har femten pasienter og bare elleve og en halv stilling.

«Dette kan ikke gå bra», tenkte jeg da jeg begynte. Men det går faktisk veldig bra. Pasientene må ha ganske høyt funksjonsnivå. De kan for eksempel ikke være psykotiske eller for styrt av impulser. Alle er her frivillig. Pasientene kan være alt fra dem som har misbrukt alkohol gjennom et langt liv og mistet det meste, som ektefelle og jobb, til dem som er i arbeid og i ferd med å miste grepet.

Målet vårt er å få fatt i dem så tidlig som mulig. Særlig kvinnene. Vi vet det er mange som sliter med alkohol, også karrierekvinner. Tidligere var tilnærmingen moralsk. Nå er den mer helsefremmende. Vi underviser om kosthold og trening. Hver mandag har vi langtur. Da kan vi gå opp til Prekestolen eller langs Jær-strendene. Pasientene trener også gratis i helsestudio så lenge de er her. Det er stas når en 60 år gammel dame bruker skattepengene til å kjøpe årskort på treningssenteret når hun skrives ut.

Men den moralske tilnærmingen er nok ikke helt borte. Da jeg begynte i rusfeltet, fikk jeg ikke bare positive reaksjoner fra mine medsøstre. «Vil du jobbe med dem», var det noen som sa. Min erfaring er at det er meningsfullt å være psykiatrisk sykepleier i rusbehandling. Jeg har mye kontorarbeid, men møter pasientene i miljøet. I tillegg leder jeg en kvinnegruppe og er behandler.

Mange føler skyld og skam når de kommer. Det beste med jobben er å se dem reise rake i ryggen. 70–80 prosent gjennomfører oppholdet. Når de skrives ut, feirer vi med kaffe og kake, gave og tale. Talen blir veldig personlig.

Fra psykiatrien er jeg ikke vant til å være så personlig i et så stort fellesskap. Jeg blir veldig rørt. Når noen må avbryte forholdet, kan det være forferdelig trist. Jeg kan kjenne på behovet for å gjøre unntak. Men har en pasient ruset seg på huset eller eksponert andre for rus, er det veldig alvorlig. Har de derimot sprukket i en frihelg, og ringer oss og forteller om det, er saken en annen.

At jeg gikk fra psykiatri til rus, var litt tilfeldig. Men jeg har alltid likt å jobbe med kvinner som strever med destruktive mestringsstrategier. Skulle noe vært annerledes, ønsker jeg meg mer ressurser til ettervern. Det er utrolig mange som er ensomme og sprekker på grunn av det.

Historien har stått på trykk i Sykepleien i 2010.