Hjem til kreftpasienten

Veien er glatt. Men Kari Smeby Lium holder høyt tempo med firehjulstrekkeren.

Grantrærne står mørke langs Randsfjorden. I de slake bakkene ligger hvite hus og røde låver. I førti minutter kjører hun. Sakker farten bare i de krappeste svingene. Så svinger hun av, kommer seg fint opp bakken. Parkerer. I huset uten synlige naboer bor Gunvor Solli (72) sammen med mannen Olav.

Lium banker på døren. Hun venter ikke, men går rett inn. Hun har vært her før. I stuen venter ekteparet, som har bodd i trehuset i over femti år.

– Du har vel tid til kaffe? lurer fru Solli.

Bordet er ferdig dekket.

Kreft i alle faser
Søndre Land i Oppland har 6 000 sykepleien 50 15 | 2010 innbyggere. Stadig flere av dem får kreft. I hvert fall møter Lium et økende antall pasienter.

Siden 2003 har hun jobbet som fristilt kreftsykepleier her i kommunen.

80 prosent av tiden styrer hun selv. Hun har bare én fast vakt i hjemmesykepleien; hver mandag ettermiddag.

Lium har til enhver tid 25-30 pasienter. De har alle typer kreft, i alle faser. Flesteparten er over 60 år. Blant eldre menn er prostatakreft utbredt.

Men Liums pasienter blir yngre og yngre, særlig kvinner med lungekreft. Blant kvinner med brystkreft er også stadig flere i 40-50-årene.

Barn og ungdom treffer hun når de er pårørende. Er de pasienter, er det Radiumhospitalet som følger dem opp.

Underviser kollegene
Dagen startet som vanlig klokken halv åtte med rapport hos hjemmesykepleien i tettstedet Hov. Fra åtte til halv ni var det møte med en av fastlegene.

Et par timer senere tar hun imot Sykepleien i hjemmesykepleiens lokaler. Hun har eget kontor, men det er på sykehjemmet, nedi bakken. Her er det ikke plass.

Forlengst har hun innsett at hun ikke kan stå for kreftsykepleien alene.

Det går nesten ikke en uke uten en ny kreftpasient. En vesentlig bit av jobben er derfor

å undervise både i hjemmesykepleien, på sykehjemmet og eldresenteret.

Det kan for eksempel være om stell av vap-nål, bruk av smertepumper eller seinvirkninger av stråle- og cellegiftbehandling.

Hjemmesykepleiens leder, Marianne Ege Lundberg, ser hun gjerne flere ganger daglig.

– Men sjelden på «eftan», sier Lium.

Mange sykepleiere
Hjemmesykepleien er godt bemannet og mange av sykepleierne har videreutdanning.

– Kreft, palliasjon, veiledning og jus, ramser Lundberg opp.

Selv videreutdanner hun seg i verdibasert ledelse.

– Vi har minst sykefravær i kommunen, sier hun og plukker fram et ukes gammelt klipp fra Oppland Arbeiderblad.

«Godt å bli gammel i Søndre Land» er tittelen.

Lium skulle ønske at stillingen hennes var hjemlet som kreftsykepleier. Hun liker ikke at kompetanse skal være personavhengig.

– Men hvis du slutter, vil stillingen bli utlyst som kreftsykepleier, forsikrer Lundberg.

Lium vet om kreftsykepleiere i andre kommuner som ikke bruker sin kompetanse.

– Synd at de ikke får brukt faget sitt, slik at de kreftsyke får nytte av dem.

Blir briefet av fastlegen
På legesenteret i underetasjen forteller helsesekretæren at det er mistanke om kreft i spiserøret hos en av pasientene. Pasienten trenger veiledning om ernæring. Lium har fått en ny oppgave.

Noen kontorer bortenfor sitter administrativ leder som har oversikt over de sju fastlegenes timelister. Lium sikrer seg plass i god tid: En halv time annen hver uke med hver lege er passe. Slik får kreftsykepleieren briefing om pasientene før hun treffer dem.

«Vi har funnet en kul på pasienten og sendt henne til CT», kan fastlegen si på et møte. «Ja, de fant kreft,» kan beskjeden være neste gang.

– Da vurderer jeg om jeg skal ha første møte hjemme hos pasienten eller på mitt kontor.

Det er ikke alltid lett for pasientene å snakke direkte til legen.

– Mange spør meg: «Kan ikke du ta det opp med legen?»

Må jobbe sammen
Allerede da hun videreutdannet seg i Bergen la hun en plan og skrev om kreftsykepleie og tverrfaglighet.

– Man kan ikke jobbe alene. Da blir man utslitt og utbrent.

Flere felles møter kunne hun ønske seg.

– Folk sier de ikke har tid. Men jeg tror planleggingsmøter er tidsbesparende.

Hun liker kombinasjonen av å jobbe klinisk og koordinerende.

– Jeg kan jo ikke selv reise til alle. Jeg er bindeleddet.

Som ansatt i hjemmesykepleien kan hun lett skrive inn oppdrag, så også andre hjemmesykepleiere kan ta seg av kreftpasientene. Hun dokumenterer i mange journaler. Denne informasjonen kan også legene lese.

– Det kan være tøft med så mye sorg og død. I denne jobben må man kunne stenge kranen og ta vare på seg selv.

Hun spiller golf og jogger.

– Og så har jeg tre voksne barn, mann og hus. Jeg har evne til å være 100 prosent til stede på jobben og så koble ut hjemme. Men det har vært en prosess å lære det. Noen ganger har jeg tenkt. «Har jeg valgt feil bransje?»

Må få ro til å dø
Det synes ikke Renate Carita Nordh, leder på eldresenteret. Det består av omsorgsboliger med heldøgnsbemanning og plasser for korttidsopphold.

Nordh mener Kari Smeby Lium har beroligende effekt på personalet. Når det dukker opp etiske dilemma, konfererer de ofte med henne.

Som da en døende dame med hudkreft hadde tatt biopsi. Huden sprakk, og det veltet ut guffe. Risikoen for styrtblødning og død var stor.

– Rødt blod på hvite håndklær ser veldig skremmende ut. Kari sa: «Kjøp inn grønne, mørke håndklær.» Slik roet hun ned situasjonen.

– Det er et stykke arbeid for pasienten å dø – kreftsykepleier kan bidra til at han får ro til det, sier Lium.

Maskert infeksjon
Nordh opplyser at en av pasientene vil ha Lium med på legevisitten i morgen.

– Det blir så mange kokker for ham. Han kjenner Kari.

Nils Sporild er 85 år. For en uke siden kom han hit på kortidsopphold, mens konen Haldis er på rekreasjon. Lium har vært hjemme hos dem mange ganger.

Sporild fikk testikkelkreft i 1999 og residiv i 2009. Nylig fikk han metastaser i hjernen og begynte å fomle med ord. For å dempe presset fikk han strålebehandling og høye doser kortikosteroider og han fikk tilbake språket.

I dag har han mye slim i halsen og det gjør vondt i nakken når han svelger. Han klager ikke, men Lium ser at formen ikke er bra. Hun kjenner på nakken hans.

– Hører du har fått mye besøk her. Fint at Haldis får lade batteriene Hvordan går det med henne?

– Bra. Hun ringte i dag, men jeg var i dusjen, forteller Sporild.

Lium tror han kan ha lungebetennelse. Den betennelsesdempende medisinen han går på kan maskere infeksjoner. Hun synes det er for lenge å vente til legevisitten dagen etter. Derfor ringer hun tilsynslegen og forteller om sin mistanke. Klokken ett får Sporild 500 milligram bredspektret penicillin.

Smertefri
Lium hospiterer innimellom på Gjøvik sykehus. Og hun veileder selv studenter fra høyskolen på Elverum. Mye av kreftsykepleien dreier seg om lindring. Medisinblandingen til smertepumpene får de fra sykehushusapoteket på Gjøvik.

– Vi kan blande alt i smertepumpen: Kvalmestillende, beroligende, smertedempende. Kreftsyke behøver ikke ha det vondt i dag. Men ubehaget klarer vi ikke alltid å fjerne.

Lium tror at kreftgåten lar seg løse. Kanskje vil barnebarna hennes oppleve en felles vaksine mot all kreft?

Nå skriver Lium i journalen om sin mistanke om infeksjon og antibiotikakuren. Hun tar sekken på ryggen, og er klar for kjøretur langs Randsfjorden.

Skifter på katetrene
Over kaffekoppen forteller Gunvor Solli at hun er blitt bedre.

– Så lenge det er som nå, har jeg det godt, sier hun.

Formen er så bra at hun kan drive med det hun liker aller best; håndarbeid.

Før sommeren fikk hun blødninger og det ble konstatert utbredt livmorkreft. Cellegiftkuren ble stoppet fordi hun reagerte allergisk. Hun fikk operert inn pyolistomikatetre i begge nyrene. Nå tar hun en hormonhemmende tablett daglig - med foreløpig god effekt. Hun har lagt på seg de siste ukene, og er akkurat passe slank. Før hun ble syk veide hun 50 kilo mer.

En gang i uken kommer en sykepleier hjem til henne og skifter på katetrene. Solli forholder seg til tre sykehus: Hver annen måned må hun til Hamar sykehus for å skifte ut katetrene. Radiumhospitalet har ansvar for selve kreftbehandlingen. Skjer det noe akutt, er det Gjøviksykehuset hun skal dra til.

Det er travelt å være pasient. Både Hamar- og Oslo-tur står for døren.

– Reisingen er verre en behandlingen. Og ventingen er verre enn reisingen, mener Solli.

Mannen Olav er en god støtte når hun drar til Oslo. Da bor han på pasienthotellet.

Jobber i lampelys
Solli viser fram det runde merket hun har i huden på brystet. Hun er glad for vap-en sin.

– Jeg er så fryktelig vanskelig å stikke på. På sykehuset var de fire som stakk før de fikk det til.

I andre enden av stuen står en regulerbar seng. Nå legger Solli seg til rette og løsner på klærne. Lium hever sengen i god arbeidshøyde. Hun tar på seg forkle og hansker og finner fram utstyret som ligger klart i en skuff. Mens praten går om løst og fast skumres det utenfor. Inne sørger gult lampelys for at kreftsykepleieren kan gjøre jobben sin.

Solli er glad for at det var hun som slapp å dra ut i kulden denne gangen.

  Les om god kreftomsorg her

Les om kartlegging av kreftsykepleiere