Kunnskap gir god smertebehandling

 mot smertebehandling hos kreftpasienter er noe jeg som kliniker stadig støter på i praksis. Jeg bruker mye av tiden hos pasientene til å forklare, informere og undervise om smertebehandling. Artikkelen gir kunnskap om hvordan vi kan informere pasientene bedre. Jeg ser artikkelen til Valeberg m.fl. som nyttig for praksis i det den gir innblikk i hva slags barrierer hos pasienten som kan medvirke til en utilstrekkelig smertebehandling. Helsepersonelloven § 5 sier at «Legedelegert arbeid kan, etter relevant opplæring delegeres til sykepleiere». For å ivareta en slik oppgave må sykepleiere ha oppdaterte kunnskaper på fagområdet. Vi må også ha kunnskap om barrierer hos oss selv og pasientene som kan være til hinder for et godt resultat. Det er mange myter om opioider og opiatbehandling. Ikke bare pasientene, men også vi som helsepersonell er raske til først å tenke på opiatbivirkning. Symptomer som tretthet, kvalme og forvirring kan ha mange årsaker. Her bør vi tenke bredere og se på alle medikamenter pasienter får, samt endringer eller forverring i tilstanden. Smerte er et like stort hinder for sosialt samvær som døsighet. Derfor er det viktig at økning av smertestillende avgjøres i samforståelse med pasienten. Det er viktig å vite at også smerten har «bivirkninger». Smerte kan gi fortvilelse, depressive tanker, angst, søvnmangel, forvirring. mangel på energi og immobilitet, for å nevne noe. Smertelindring til kreftpasienten er i stor grad informasjon, undervisning og forhandling, i tillegg til medikamenter. Mange pasienter sier for sent fra når de har vondt slik at smerten «setter seg fast». Smerte som står over tid er vanskeligere å lindre. Langvarige eller gjentatte smerter kan føre til permanente forandringer i CNS (sensitivisering) slik at kroppens eget smerteforsvar blir dårlig. Smertefølelse kan øke og selv små stimuli kan bli smertefulle. Opiater har ikke skadelige bivirkninger på organer, slik som noen andre smertestillende medikamenter kan ha. Derfor kan opiatdosene mangedobles hvis pasienten ikke får uholdbare bivirkninger. Derfor er det ingen grunn til å spare medikamentet til «verre tider». Obstipasjonsproblemer var lavt gradert i undersøkelsen. Min erfaring er at obstipasjon ofte er et stort problem for pasienten. Obstipasjon kan man få selv ved lave doser opiater. Her kan vi bli bedre i kartlegging, forebygging og behandling. Det har kommet nye opiatantagonister som virker lokalt i tarmen. Disse bør brukes hvis tradisjonell forebygging ikke blir god nok.