Er søte piker farlig for diabetes?

Hjemmesykepleien ligger mitt hjerte nærmest, og etter 11 års erfaring, har jeg vært borte i mange kollegaer som har kommet og gått.

Mitt inntrykk er at hjemmesykepleien er et sted man enten liker eller ikke. Mange får sjokk av hva som finnes der, og hvordan folk har det. Men de fleste pasientene jeg har vært borti har gitt meg positive opplevelser. Noen lever langt inne i skogen på en ”plass man ikke skulle tro at noken kunne bu. ”Man må passe beina, og se seg for slik at man ikke slår seg halvt i hjel når man kommer inn døren. Hjemmene er ofte fylt med duppeditter og duppedatter. Det er ikke alle som har det som alle andre hjemme.

En pasient er død. Det setter spor i meg som sykepleier og menneske. Det virket så ”stusselig” i hjemmet i tillegg til at pasienten var alene da det skjedde. Pasienten har endelig fått fred og hadde i utgangspunktet ikke et godt liv sier de andre av personalet rundt bordet.

Hva er det egentlig som får dem til å si dette? Kan vi som helsepersonell vurdere dette? Pasienten døde i sitt hjem i sine omgivelser, og levde kanskje det livet som vedkommende synes var greit. Det er kanskje bare vi som kom utenfra og vurderte at det ikke var verdig, men vi har ingen rett til å legge verdi i andres liv.

Noen av pasientene er ofte de mest interessante personene jeg noensinne har truffet. De har reist i mange land og forteller mange historier som er utenom det vanlige. En dag jeg kommer hjem til en pasient, måler jeg blodsukkeret som er litt høyt. Jeg sier at pasienten må være forsiktig med å spise så mye søtt. Pasienten ser undrene på meg og spør” hvordan er det med søte piker søster, er det farlig for blodsukkeret også?”

For mange år tilbake får en kollega seg en stor overraskelse, som jeg tror aldri går i glemmeboken. Knutsen og Ludvigsen synger om en grevling i taket, men det er vel ingen som har en orm i stua? Jo faktisk er det slik at hjemmesykepleien har opplevd at noen har hatt orm i stua. Så egentlig vil jeg si at vi i hjemmesykepleien bør være akkurat som speideren: ALLTID BEREDT!

Det er mange slike henvendelser jeg opplever i min jobb hverdag, og som krydrer min dag. Og som fører til at jeg ikke har en arbeidshverdag som alle andre, og samtidig så tror jeg at jeg har den beste jobben i hele verden.

Når jeg tenker meg om kommer jeg nærmere pasienten på en måte man ikke kommer på en institusjon, samtidig som pasientene ofte er mer bestemte på hvordan de skal ha det.

En av mine viktigste tanker jeg er alltid bærer med meg er min ydmykhet for hver enkelt jeg besøker og at jeg er på hjemmebane til pasienten. Der jeg ALLTID banker på døren før jeg går inn i en annens territorium, og selv om jeg mener at pasientene ha det aldri så stusselig og merkelig så glemmer jeg aldri at det er opp til pasienten å bestemme hvordan vedkommende har det i livet. Så kanskje ikke søte piker er så farlig for diabetes allikevel?