En farmasøytisk røverhistorie

I 2001 kom ny apoteklov. Over natten gikk apotekene fra å være eid av farmasøyter til å kunne bli eid av nesten hvem som helst. Der man før måtte søke om bevilling for å åpne et nytt apotek, ble det fritt fram å etablere flere. 

På kort tid var apotekene eid av kjeder som igjen er kontrollert av internasjonal legemiddelindustri.

Et lukket system

Da Dagfinn Høybråten som helseminister la fram forslaget til den nye loven, sa han at den ville bidra til å åpne en bransje som hadde vært lukket i 400 år. Det synet delte ikke alle apotekerne.

– Det var strategisk sagt, sier historiker Olav Hamran, som har skrevet boken Riktig medisin, en historie om apotekvesenet. Det er en historie om lange tradisjoner og plutselig omveltning.

– En sentral del av boken min leder fram til loven trer i kraft. Den viser et privat vesen som var under offentlig kontroll. Det ble planlagt og sentralt styrt av Helsedirektoratet, på en skikkelig komplisert måte.

Kritikerne karakteriserte etter hvert vesenet som ineffektivt og korrupt, og mente i tillegg det var gammeldags og utdatert. Hamran peker på det ble styrt etter den historiske Evang-modellen, der fagekspertene ledet forvaltningen. Han mener systemet nok kan kalles for lukket.

– Men det var først og fremst annerledes enn det nye regimet etter 2001. Vesenet var gjennomregulert og fungerte. Det uttalte målet var å sikre alle mennesker god tilgang til gode medisiner.

Mistet et levebrød

Han viser til at apotekvesenet var produkt av en lang historie.

– Historien før og etter 2001 er skrekkelig dramatisk. Den angikk ikke så mange, men for farmasøytene som eide apotek, falt et levebrød plutselig bort. Det levebrødet var riktignok tildelt dem av staten, men de eide og drev det selv.

Kjedene som raskt dukket opp, ble et nytt nivå og et mellomledd mellom apotekene og myndighetene.

– Nesten alle de eldre apotekerne var skeptiske til kjedene, men mange opplever dem i dag som god hjelp, erfarer Hamran.

For kundene har loven og omleggingene den førte til, gjort apotekene mer tilgjengelige. Det er blitt mange flere apotek, de er åpne lenger, ekspederingen går raskere og det er større grad av selvbetjening. Men Hamran mener alt dette også kunne skjedd uten den nye loven. Boken viser på en måte at ingenting av det som har skjedd apotekene måtte skje.

– Det er lett å si at ny apoteklov måtte komme, ikke minst ved å vise til EU-tilpasning, Høyre-bølge, New Public Management og omlegging av offentlig sektor. Men denne boken er en studie i akkurat hvordan omleggingen skjedde ut fra en forståelse om at den ikke måtte skje. Andre argumenter kunne blitt brukt og ville ha ledet til andre motargumenter. Apotekvesenet reagerte i noen sammenhenger med å bli snurt. Hadde tonen vært mildere, kunne resultatet blitt et annet.

Ville spare penger

På 1600-tallet inngikk kongen kontrakt med den enkelte apoteker. Apotekene var strengt regulert og apotekeren respektert. I samfunnet rådet en tanke om at en velstående apoteker var en slags garanti for at innbyggerne fikk tilgang på gode legemidler. Frem til midten av forrige århundre foregikk det meste av legemiddelproduksjonen på det enkelte apotek. Det ble trillet piller, presset tabletter og fremstilt kremer og salver. Over salgsdisken ble det ekspedert, på bakrommene produsert.

– Var det morsommere å være farmasøyt før?

– For de eldre farmasøytene er nok mye gått tapt. De var utdannet til å produsere legemidler og savner nok det. Men yngre farmasøyter tenker nok ikke nødvendigvis sånn. På 1970-tallet kom lovverk og forskrifter med krav om bedre kontroll av produksjonen.

– En resept betyr egentlig en oppskrift. I riktig gamle dager komponerte legen innholdet i medisinen pasienten skulle ha, og apotekeren laget den. Det var liten mulighet for kontroll. I løpet av 1960- og 1970-tallet kom skjerpede regler for hvordan kontrollen av legemidler skulle utføres.

Et mål med den nye loven var å spare penger. Fra 1980-tallet økte statens utgifter til legemidler år for år. Prisene og forbruket økte. Tanken var at fri konkurranse skulle føre til billigere legemidler. Oppmerksomheten ble flyttet fra gode legemidler til billige. Men om loven har ført til at staten sparer penger, er umulig å si, mener Hamran.

Har blitt omstridt

Internasjonale legemiddelfirmaer har tatt over nesten all omsetning av legemidler i Norge. Men Hamran mener det ikke nødvendigvis er et problem i forhold til lovens intensjoner.

– Debatten har ikke handlet om at ”vi har solgt ut apotekene”, sier han.

– Det er interessant at apotekbransjen har blitt så omstridt. Fra å bli beskyldt for å være lukket, har vi fått en langt mer åpen og støyende apotekforvaltning. Etter 2001 har flere forhold innenfor legemiddelomsetningen vært på avisenes forsider og blitt undersøkt av blant annet Konkurransetilsynet og Økokrim. Vi har antakelig fått et system som er tilpasset vår tid, hva nå enn det vil si.

At Olav Hamran som historiker har skrevet om apotek, er tilfeldig.

– Men det er en linje til øl, vin og brennevin som jeg tidligere har skrevet om. På lik linje med legemidler er det varer som samfunnet mener ikke kan selges fritt over disk.