En sykepleier skal ikke jobbe med sitt hjerte!

Ofte får jeg spørsmålet om hvordan jeg klarer å være sykepleier. Tenke seg til sette sprøyter, vaske avføring og oppkast osv. ”Du må tåle alt, og jeg beundrer ditt yrkesvalg.”

Mang en gang har jeg tenkt at de har rett!

Åssen holder jeg ut? Ubekvem arbeidstid, dårlig med bemanning, dårlig betalt, mennesker som ikke får riktig hjelp, nedsatt faglig forsvarlighet osv, osv.

Men når jeg får tenkt meg om kommer jeg tilbake til den samme konklusjonen gang på gang: Jeg elsker å være sykepleier. De menneskene som beundrer meg i mitt valg, ser ikke det jeg ser. Nemlig personen som finnes bak disse ”drittjobbene”.

Bak handlingene vi gjør står et lite nakent menneske, og som fagpersoner tror jeg vi finner denne personen selv om arbeidet består av handlinger ikke alle kan takle.

Jeg kan gjøre jobber som andre ikke kunne tenkt seg å gjøre, og når jeg er ferdig så ser jeg ikke på meg selv som en helt men som et menneske som har gjort noe for et annet. Det er gjort en forandring for et menneske som ikke er i stand til å hjelpe seg selv. Et menneske som kanskje er avhenging av andre for å overleve.

En sykepleierkollega sa til meg : ”Inger en ting skal du vite, som sykepleier må du ikke jobbe med ditt hjerte”.

Sitatet fikk meg til å undres hva jeg egentlig skal gjøre som sykepleier, om vi ikke skal koble inn hjertet i det vi gjør. Man skal ikke la hjertet ta overhånd eller utslette seg selv som menneske, eller la den andre gå ut over ens hjerte.

Det er ikke slik at jeg vanligvis tar med meg hendelser hjem, og lar dette styre mitt liv, men jeg vet at hendelser i mitt arbeid er med på å forme meg til det mennesket jeg er. Og det er ofte i et møte med den andre at gode etiske refleksjoner blir dannet. Og ofte, blir deler av mitt hjerte lagt igjen i jobben jeg gjør fordi jeg er et menneske.

Vi kan ikke slå av følelsene, og det er våre verdier som vi som faktisk gjør at vi ser menneskene som ligger bak det andre ser på som ”drittjobber”.

En av de verste følelsene ved vårt yrke er den store hjelpeløsheten man til tider kan kjenne på når en ikke får hjulpet den andre godt nok. I mange tilfeller må man ofte sloss for å hjelpe den andre. Kanskje fordi man ikke klarer å overbevise systemet at pasienten trenger hjelp, eller at vi gang på gang må sloss oss gjennom systemer for å gi mennesker den verdighet og hjelp som trengs være seg det er å tilrettelegge for et videre liv eller tilettelegge for de som skal avslutte.

Det er derfor vi blir ved vår ”lest”. Det er den dagen vårt hjerte ikke blir blandet inn i vårt arbeid, jeg kan holde med de som beundrer meg for mitt yrkesvalg. Det er den dagen jeg ikke ser personen bak ”drittjobben”, og den dagen bør jeg finne et annet yrke!