Brenner for praksis

– Å være sykepleier er som å lese briljant litteratur. Bare bedre, mener professor Patricia Benner.

Det er tredje gang jeg sitter og venter på Patricia Benner, sykepleier, professor emeritus, og forfatter av flere fagbøker om sykepleie.

Mange vil nikke gjenkjennende når de hører tittelen «Fra novise til ekspert», som utkom i USA i 1984. Boka har vært en faglig døråpner for sykepleiere over hele verden.

Men vil jeg noen gang treffe henne? To dager på rad har jeg troppet opp på kontoret hennes ved University of California, San Francisco (UCSF), som hun fremdeles disponerer. Selv om hun formelt sett er gått av med pensjon.

Hver gang har jeg sittet og ventet en time etter avtalt tid, og hver gang har Benner vært like beklagende på telefon i etterkant. Hun har rett og slett glemt meg.

Kanskje hun ikke finnes? Har suksessen gått til hodet på henne, slik at hun ikke bryr seg om å bli intervjuet i et fagblad fra lille Norge? Eller er hun i ferd med å bli gammel og glemsk?

I dag har jeg tatt toget til Berkeley for å møte henne der hun bor. Og kort tid etter er alle mine bange anelser avkreftet. Jeg sitter i Benners bil og den store, blide damen er åpenbart innstilt på å gjøre opp for sin glemsomhet. Og vel så det.

Da jeg etter to timer synker ned i hennes storblomstrede, altfor myke sofa, har jeg blitt vist rundt på universitetet, sett redwood-trær, Indianerklippen, Rosehagen, spist pizza og hørt på livemusikk.

Benner vokste opp i Hampton Roads i Virginia under krigen. Foreldrene kom opprinnelig fra North Carolina, men reiste til Hampton Roads for å jobbe i skipsindustrien. Allerede på skolen var Benner fascinert av forskning og drømte om et liv på laboratoriet. Men hun ville også jobbe med mennesker.

– Valget falt på sykepleie, og det har jeg aldri angret på. Jeg har virkelig elsket faget fra første stund, forteller hun.

Benner jobbet fulltid som sykepleier i sju år før hun tok videreutdanning. Hun jobbet deltid i klinikken mens hun tok master og ved siden av doktorgradsstudiene. I 1982 begynte hun på UCSF som assisterende professor. Fra da av var hun forsker på heltid

– Den første problemstillingen som opptok meg var hvor vanskelig overgangen fra studier til jobb er for sykepleiere. Jeg ønsket å finne ut hvordan man kunne gjøre denne overgangen smidigere.

I flere år forsket Benner på hvordan man skulle trene opp sykepleiestudenter i praksis slik at overgangen til arbeidslivet skulle bli mindre. Hun fant ut at problemene hovedsakelig skyldes avstanden mellom utdanningen og praksis.

– De naturvitenskapelige og humanistiske fagene det undervises i på utdanningen er ikke tilpasset den kompleksiteten som finnes i praksis. Det er for stor avstand mellom det som blir fortalt i klasserommet og det som erfares i praksis.

Her har det ifølge Benner skjedde en endring. Mens tidligere studier viste at praksisfeltet slet med å innarbeide teorien på utdanningen, er problemet nå blitt det omvendte: Utdanningen sliter med å holde tritt med det teoretiske nivået i praksis.

Men avstanden mellom utdanning og praksis skyldes også den spesifikke kunnskapen som er knyttet til den enkelte arbeidsplassen og pasientpopulasjonen. Slik lokal kunnskap er vanskelig å innlemme i undervisningen.

– Hva er løsningen på dette?

– Det teoretiske nivået i utdanningen må oppgraderes, slik at det faglige gapet mellom praksis og utdanningen ikke blir så stort som det er i dag. Det er også viktig at klasseromsundervisningen integreres i klinikken og omvendt. Teoriundervisningen og praksis må ikke være så atskilte som de er i dag. I tillegg må vi etablere gode, lokale overgangssystemer som kan gjøre det lettere for sykepleiere å gå ut i jobb etter endt utdanning, mener Benner.

Vi nipper til kaffen som serveres av mannen hennes i små orientalske kopper. Stuen er for øvrig full av japanske suvenirer, et land hun og mannen stadig vender tilbake til. Og hvor hun tydeligvis har mange beundrere: «They just love Patricia!» kan hennes mann fortelle.

En av bøkene hennes er til og med bare gitt ut på japansk.

Den bereiste damen har vært i mer enn 40 land og presentert forskningen sin. Norge er blant favorittreisemålene. Hun har vært i Oslo, Trondheim og Tromsø og planlegger en Bergenstur. Men det ultimate reisemålet i Norge er Molde, som ifølge Benner er «adorable», med sine snødekte fjell.

– Hva liker du best ved å forske?

– Jeg har konsentrert meg mye om den kunnskapen som finnes blant sykepleiere i praksis, om å formulere denne, gi den et språk. Og jeg har opplevd det som svært tilfredsstillende å beskrive kunnskap som faktisk ikkehar vært beskrevet før jeg gjorde det. Det har vært veldig spennende på den måten gjøre den tilgjengelig utenfor praksis.

Benner har fått masse ros for arbeidet sitt som forsker.

– «Du har greid å sette ord på ting jeg alltid har visst, men aldri har greid å beskrive», sier sykepleiere til meg. Det er den største komplimenten jeg kan få.

Men til tross for suksessen savner hun pasientene.

– Jeg har alltid savnet den sterke følelsen av mening pasientkontakten medfører, innrømmer hun.

– Jeg tror ikke jeg har opplevd å gjøre noe viktigere enn å gi intelligent og empatisk pleie til mennesker som trenger det. Selv om forskningen gir meg tett kontakt med praksis, blir det ikke det samme som kontakten med pasienter. Den er unik. Du kan ikke være sykepleier lenge før du konfronteres med din egen menneskelighet. Og andres. Det eneste man kan sammenligne det med er å lese briljant litteratur. Bare enda bedre.

– Hva er den viktigste egenskapen man må ha som sykepleier?

– Å være sykepleier er svært sammensatt. Man må være faglig oppdatert, intelligent og empatisk. Den høyteknologiske virkeligheten sykepleiere jobber innenfor gjør det stadig både farligere og lettere å begå feil. Samtidig som du må være der for pasienten. Sykepleieren er pasientens siste forsvarer.

Patricia mener at en sykepleier ikke har valget mellom hånd, hjerte og hjerne. Man trenger alle egenskapene.

– Det hjelper ikke å være empatisk hvis du ikke har tilstrekkelig med kunnskap til å gjøre det som kreves av deg i den aktuelle situasjonen. Man må kunne bruke kunnskapen sin til å treffe de rette beslutningene i rette øyeblikk.

Det er sykepleieren som får med seg de endringene som skjer i pasientens tilstand over tid. Og som derfor står i en særstilling når det gjelder å tolke disse endringene, mener Benner.

– For å forstå pasientene må du være i stand til å kommunisere og bygge relasjoner til andre mennesker. Det er sykepleierens ansvar å legge til rette for kommunikasjonen mellom henne og pasienten.

I «Fra novise til ekspert» beskriver Benner hvordan den nyutdannede sykepleieren trinnvis opparbeider seg ekspertkompetanse. Fra å være nyutdannet sykepleier proppet med teoretisk kunnskap til, gjennom erfaringene i praksis, å oppnå et stadig høyere kompetansenivå og til slutt bli ekspert.

Men ikke alle sykepleiere kan bli eksperter, ifølge Benner.

– Vi har intervjuet sykepleiere som har jobbet i mange år, ti–femten, og som likevel ikke har utviklet seg til å bli kompetente sykepleiere. De var uengasjerte og de hadde problemer mer å ha en relasjon til pasientene sine. En uengasjert sykepleier har store problemer med å lære av sine erfaringer, mener Benner.

– Føler du deg mest som en sykepleier eller mest som forsker?

– Jeg ser på meg selv som sykepleieforsker. Jeg er dypt engasjert i den kunnskapen som er selve utgangspunktet for sykepleiepraksisen. Jeg har brukt mye tid på å undersøke og beskrive praksis om og for sykepleiere.

Benner har rundt 15 fagbøker på samvittigheten, alene eller som medforfatter. Til høsten kommer hennes siste bok ut på Akribe forlag, oversatt til norsk av Kristin Heggen. Selv er hun mest stolt av «Fra novise til ekspert».

– Jeg er mest stolt av den boken fordi den ga en helt ny og tidligere ubeskrevet forståelse av sykepleiepraksis.

– En annen ting som har opptatt meg sterkt er hvordan man skal undervise i en så kompleks praksis som sykepleie. Hvordan kan man oversette den kunnskapen sykepleiere utøver i praksis til teori, slik at den kan videreformidles?

Benner har deltatt i en omfattende evaluering av sykepleierutdanningen i USA, finansiert av Carnegiefondet. Studien konkluderer blant annet med at kun et fåtall lærere er i stand til å formidle sykepleiefaget fra kateteret.

– Det å formidle teoretisk kunnskap om sykepleie til studentene på en måte som gjør dem i stand til å forstå den og omsette den til handling i praksis, har vist seg å være svært vanskelig. Og bare noen få, helt eksepsjonelle lærere mestrer denne oppgaven. De fleste lærere på sykepleieutdanningen greier bare å formidle den teoretiske kunnskapen.

En annen viktig årsak til dette er ifølge Benner lengden på utdanningen.

– 60 prosent av sykepleierne i USA har bare to års utdanning fra videregående skole. Dette er et problem. I Carnegie-studien anbefaler vi at alle sykepleiere skal ha masterutdanning om tjue år, for å holde tritt med kunnskapsnivået i praksis.

Benner ser uforstående på meg når jeg spør hvordan hun ser for seg livet som pensjonist. Hun er i gang med et nytt forskningsprosjekt der hun ser på sykepleie under militære operasjoner. Å forske er tydeligvis noe mer enn en jobb. Det er en livsstil.

Klokken nærmer seg fire og Benner ser ut som om hun er klar for en liten ettermiddagslur. Dette som i utgangspunktet var ment som en times samtale på universitetskontoret utviklet seg til sightseeing, lunsj og et to timers besøk hjemme i hennes egen stue.

Ikke så galt at hun glemte meg i første omgang, tenker jeg på toget tilbake.