- En feilansettelse
Forbundsleder Lisbeth Normann kjente Ellen Beccer Brandvold godt. Normann la sin prestisje i å få henne som generalsekretær i NSF. I retten i dag sa hun: - Det var en feilansettelse.
I åtte timer forklarte Ellen Beccer Brandvold og Lisbeth Normann seg i Oslo tingrett i dag. Brandvold har stevnet Norsk Sykepleierforbund (NSF) for retten for usaklig oppsigelse fra stillingen som generalsekretær.
Brandvold tiltrådte stillingen 25. mars 2008 og ble oppsagt 18. november samme år.
De to ga i retten detaljerte beskrivelser om hvem som sa hva, hva de følte og hva de trodde den andre følte i alle de mange enkelthendelsene som saken dreier seg om.
- Kraftfull
- Det vet alle. Det vet NSF. Derfor burde ikke lederstilen hennes være noen overraskelse. Hun
viste til at hun har kjent Lisbeth Normann siden 1999 da de ble
oversykepleiere på hver sin avdeling på Rikshospitalet. - Vi fant tonen umiddelbart. Begge var genuint opptatt av
sykepleietjenesten. Vi hadde store visjoner og ønsket å skrive
historie. Dessverre skriver vi nå en annen historie enn den vi
ønsket, sa Brandvold. Brukte sin prestisje
- Jeg brukte min tyngde og prestisje og sa jeg var overbevist om
at Ellen Beccer Brandvold ville lykkes, sa Normann. - Hva føler du i dag? spurte advokaten hennes. - Det var en feilansettelse. Jeg gjorde en feil, svarte
Normann. Stusset over pengebruken
- Jeg så mye jeg stusset over. Hun ønsket holdningsendringer og mer økonomisk bevissthet i
organisasjonen. Hun viste til dyre lunsjer og avdelinger på tur med
hurtigruten. En avdelingstur til Praha ble stoppet. Avdelingen dro
i stedet til Lom og fikk Arne Brimi-kurs og kokebok. - Jeg sa ingenting, men tenkte i hjertet mitt: Er det sånn
pengene brukes? - Nøkternt
- Brandvold kan godt harselere over at NSF har 30 millioner i
overskudd. Men det er viktig for NSF å ha penger på bok. Det gikk
med 11 millioner til streiken i fjor. NSF er en stabil og veldrevet
organisasjon. Det tror jeg medlemmene setter pris på. Brandvold skjønte at hun nok kunne bli oppfattet som
detaljstyrende siden hun var opptatt av regninger levert av de
ansatte, men viste til sitt ansvar som generalsekretær. Hun sa hun var en råtass på kommaregler. - Jeg jakter ikke på feil, men riktig kommeasetting øker
leservennligheten i viktige dokumenter. På sin plass å veilede?
- Jeg opplevde det som svært krenkende. Syntes det var både
utidig og unødvendig. Jeg ble stum, sa Normann. Hun sa til retten at generalsekretæren har ingen veiledende
rolle, men at en generalsekretær ofte blir bedt om å gi råd. Følte presset
- Jeg kjente henne, og visste at da ville konflikten bare
eskalere. Vi ønsket fortsatt at hun skulle lykkes som
generalsekretær, sa hun. Først på drøftelsesmøtet i slutten av oktober fikk Brandvold
konkret og skriftlig informasjon om episodene Normann hadde fått
meldinger om. Normann viste til at hun hadde tatt opp atferdsvanskene gang på
gang så godt hun kunne, og mente at Brandvold med sin ledererfaring
og sin stilling burde skjønne at dette var alvorlig. Normann sa at hun helt fram til drøftelsesmøtet hadde håpet på å
finne en løsning, men at det krevde en ydmyk holdning fra
Brandvold. Den oppdaget Normann aldri. Vitner på mandag
Brandvold sa at hun var kjent som en kraftfull og viljesterk
leder.
Lisbeth Normann bekreftet at hun ønsket Ellen Beccer Brandvold
som generalsekretær. Da noen i forbundsstyret tok opp Brandvolds
lederstil under diskusjonen om ansettelsen, fikk Brandvold støtte
av forbundslederen.
Brandvold oppfattet at forbundsledelsen ønsket en oppfriskning
av administrasjonen - ikke en opprydding. Da hun oppdaget at NSF
hadde 30 millioner i overskudd, syntes hun det var grunn til å
spørre om medlemmene betalte for høy kontingent.
Normann mente på sin side at organisasjonen har en nøktern
pengebruk.
Brandvold var forbauset over meldinger om at hun ikke forsto
sin rolle i organisasjonen. Hun mente en del av hennes jobb var å
veilede forbundsleder. Det gjorde hun i Brussel. Da de to var på
tomannhånd etter et møte med forbundsstyret, rådet Brandvold
Normann til å være mer formell i slike møter. Normann hadde
innledet møtet med en vits. Hun likte dårlig å bli irettesatt.
Etter hvert som Normann fikk bekymringsmeldinger fra
avdelingssjefer og andre, følte hun seg stadig mer presset til å
handle. Men hun vegret seg for å fortelle om de konkrete hendelsene
til Brandvold.
Rettssaken fortsetter mandag morgen. Da er ni vitner innkalt av
saksøker, altså Ellen Beccer Brandvold.
0 Kommentarer