fbpx - Her er det trygt og godt. Det blir mindre drikking Hopp til hovedinnhold

Rusomsorg: - Her er det trygt og godt. Det blir mindre drikking

FRITT: Ove (foran) og Jan Egil Jansen slipper å smugdrikke på Stokka sykehjem (Foto: Marit Fonn) Foto: sykepleien

Ove Hagen og medpasientene har vært på den ukentlige handleturen. Nå skal alle posene med øl og rød mix fraktes inn på sykehjemmet.

«Antabussen», rusavdelingens egen minibuss, har akkurat parkert utenfor Stokka sykehjem i Stavanger. Ut kommer pasienter, noen i rullestol, andre med rullator. Rimiposene blir lastet på en blå tralle, og Ove Hagen tar seg av transporten. Inn i heisen, opp i avdelingen, gjennomkorridoren og inn på lageret. Der får fire flasker Koskenkorva og en sekspakning øl selskap av de nye forsyningene. Hyllekantene er merket med navn på pasientene, så alle vet hva som tilhører hvem. Bare personalet har nøkkel til lageret.

Sykehjemmet har åtte senger øremerket for ruspasienter. Nå er det 13 ruspasienter her, to er kvinner. På rusavdelingen er det for tiden også fire somatiske pasienter. To av de ansatte i avdelingen er sykepleiere, i tillegg til avdelingslederen. Kathrine Løvneseth og Son Tran har todelte vakter.

Les også: «Allsang, bingo og gudstjeneste passer ikke for våre beboere»

Dør i kø
Det er fritt sykehjemsvalg i kommunen, og det går opp og ned med etterspørselen etter rusplassene. Disse pasientene kommer ikke foran andre i køen. Noen dør mens de venter på plass, andre trekker seg. Erfaringen med helsevesenet er dårlig, så mange vegrer seg for å komme på sykehjem.

- Derfor er det viktig å informere på forhånd, påpeker Løvneseth.

De som får tilbud om plass får komme på besøk før de bestemmer seg. Flere som flytter inn, tenker at de ikke skal bli særlig lenge. Det står ikke så dårlig til, synes de selv. Men de blir. Mange har heller ikke noe alternativ. Siden avdelingen ble opprettet i 2006 har bare to pasienter dratt herfra. Den ene sluttet å ruse seg, den andre døde etter han dro.

Nevrolog Corinna Vossius og de to sykepleierne forteller at de har blitt konfrontert med egne holdninger på denne avdelingen, og diskutert mye etikk.

- Siden vi startet har vi forandret måten vi jobber på. Vårt fokus er ikke rus. De ruser seg som før, og vi må respektere pasientens autonomi, sier Løvneseth

Vossius viser til en etisk diskusjon de har hatt på avdelingen:

- Kan vi nekte pasientene å forlate avdelingen når de er ruset?

De spurte fylkeslegen. Som svarte nei, personalet bør ikke holde pasientene tilbake.

- Frykten er jo at de kan skade seg selv eller andre. Vi stopper dem ikke, men vi prøver å overtale dem til ikke å dra.

Vossius påpeker at hvis det var mulig, ville de heller hatt et eget hjem for rusmisbrukere.

- Disse pasientene har ingen fordeler av å være på et sykehjem. Budskapet er heller at det lar seg gjøre, sier hun.

Pasientene deres stjeler ikke, bråker ikke og driver ikke med narkohandel.

- Det var tilløp til det med bilder som kom hit. Men det fikk vi stoppet.

De synes de samarbeider godt med både politi og legevakt, som stadig tar seg av deres pasienter.
 
En annen hygienestandard
Noen av pasientene har ikke vasketseg på årevis når de kommer til avdelingen.

- Vi legger listen lavt og har enannen standard enn på andre avdelinger.Men hvis lukten sjenererandre, prøver vi å motivere dem til å dusje. Vi har faste dusjedager, forteller Løvneseth.

Sykehjemmet har også spa.

- Pasientene elsker det. De får gode fysiske opplevelser. De harjo lite kroppskontakt ellers, sier ran.

- Vi har det fritt og godt
Ove Hagen har satt seg i den store stuen i grått, hvitt og svart. På den ene veggen er en storskjerm. På bordet har han en grønn ølboks, en rød pakke tobakk og en lighter. Han forteller at tirsdagsturen alltid går til Rimi.

- Alle vil kjøpe øl, vet du. Og tobakk, snop og pølser.

I dag var det for kaldt, men ofte kjører de en tur til sjøen også. Der finner de noen benker og slår seg ned en stund. Hagen, som er 49 år, har bodd på sykehjemmet et knapt år.

- Greit her, sier han. - Fritt og odt.

Borti gangen har han et lite verksted. Der reparerer han rullestoler og rammer inn bilder. Men dt blir ikke noe av det i dag. Han ser ut av vinduet. Nedi hagen ligger en bunke materialer. Det skal bli til hønsehus, og Ove Hagen skal være med å bygge.

- Kjekt personale. Vi får lov å sitte her i stuen og ta en øl og røyke. Trivelig miljø. Fredelig,ikke noe munnhuggeri. agen synes det er bedre her enn å bo for seg selv.

- Her er trygt og godt. Det blir mindre drikking. Jeg sitter mye her i stuen. Det er mer sosialt, og vi slipper smugdrikking. Vi tar det med ro og snakker med de andre. Men det hender det blir bråk.

Da må bråkmakerne på rommet og slappe av litt, forklarer Hagen.

Ransaker ikke
Personalet aksepterer ikke illegale rusmidler, men leter heller ikke etter det.

- Finner vi noe, må vi destruere det. Men vi kan ikke ransake rommene, og det er vi glade for, sier Løvneseth.

Hasj, amfetamin og sniffing er vanligst. Vil pasientene bruke slike stoffer, må de gjøre det utenfor huset. Personalet vet at de gjør det, men verken spør eller sjekker.

- Hva er vanskeligst i jobben her?

- Å få dem i aktivitet. Vi mener det øker livskvaliteten og selvfølelsen, sier Tran.

Da noen av dem arbeidet i hagen, var de fornøyde med seg selv etterpå. Men det som klaffer en dag, klaffer ikke nødvendigvis en annen dag.

- Før var det vanskelig å få dem ut fra rommet. Nå er det lettere. Mye takket være storskjermen om er særlig populær når Viking spiller fotballkamp. Og personalet har slakket på retningslinjene. Pasientene viste seg svært kreative i å tøye regler.

- Vi fant ut at jo flere regler, desto mer stress, utagering og konflikter. Vi ser tydelig at de reduserer alkoholinntaket når de tar en øl sammen, i stedet for å drikke alene på rommet, slik de måtte før, forteller Tran.

- Vi foretrekker at de kjøper øl framfor vodka, sier Vossius.

Personalet følger ikke pasientene til polet. Noen av pasientene bestiller polvarer og får dem levert på døren. Romantikk kan også oppstå her på avdelingen.

- Da respekterer vi at de låser døren for å være alene.

Ville minnes med en dram
Tan synes de er flinke til å ivareta pasientenes ønsker. En tidligere pasient ønsket ikke å ha bibelen på et bord utenfor rommet, som er vanlig når noen dør. Han ville heller ha en flaske vodka. Så kunne han bli husket med en dram. Slik ble det. På beboermøtet ble det bestemt at e ikke ville ha middag klokken ett. Nå får avdelingen middagen klokken 16.30.

Personalet ved andre sykehjem ber om veiledning her. Mange har holdninger om at rusbruken er selvforskyldt. Slik moralisme må man fort legge av seg her. Tran setter det på spissen:

- Her følger vi dem når de kjøper alkoholen, de drikker den, spyr den, og vi skifter sengetøyet.

- Vi steller dem selv om de drikker for mye. Vi skal gi dem verdighet de siste årene, sier Løvneseth.

- Vi fokuserer på det lille ekstra.

I helgen var pasientene på uterestaurant som vanlige folk. De ble fotografert med pils i hånden.

Drakk sprit med sugerør
En terminal pasient klarte ikke lenger å drikke på egen hånd.

- Det er første gangen jeg hjalp en pasient å drikke sprit med sugerør, ler Tran.

Poenget var å unngå abstinens. Og å respektere hans ønske.

- Han ba oss om alkohol, det var et psykisk behov, og sikkert litt trass. Han ville ikke slutte å drikke. De blandet alkoholen mer og mer ut. Siste fase drakk han mest øl. Etter ni uker døde han av leversvikt.

- Andre pasienter får vanedannende midler på dødsleiet. Da er det ingen som reagerer. Men er målet å dempe abstinens i en terminal fase, synes mange det høres rart ut, sier Løvneseth.

Det er ikke noe mål å ha en vtørkeperiode, for det blir pasientene sykere av.

- Det er bedre å drikke på det jevne for å slippe abstinens. Men får de abstinens, kan vi gi dem medisin.

Vil klare seg selv
«Tor» har trukket for gardinene på rommet. Han har ikke vært med på handletur. Han har ikke penger å handle for. Det er to uker til trygden kommer.

- Jeg liker meg ikke, sier han.

På tv-skjermen glir en hai forbi. Kanalen er National Geographic.

Tor skrur ned lyden.

- Jeg har mistrivdes fra dag én. Jeg hadde flyttet hvis jeg fikk anledning.

Tor har et kryssord i fanget. Han strever med det siste ordet. Alt er fylt ut bortsett fra «mager», som jo har to betydninger. Elleve bokstaver. Han har bodd her siden en uke før jul i 2007. Den svært slanke mannen har lagt på seg mellom 15 og 20 kilo siden den gangen.

- Jeg har aldri bedt om å komme hit.

Husleien til sykehjemmet blir først trukket fra trygden.

- Jeg har 2 400 igjen å leve for. Det skal dekke tobakk, litt drikkevarer, sprøyter og diverse.

- Hva gjør du når du ikke har mer igjen?

- Klarer meg uten.

Tor synes selv han kunne stått på mer.

- Jeg er ikke sosial i det hele tatt.

Men han kjenner de fleste av medpasientene.

- Dette er en bra plass for dem som liker det. Jeg skulle ønske jeg hadde klart meg selv. Jeg kan det.

Han håper på å flytte og venter på oppreisningspenger. Han skulle fått dem nå i mai. Tor funderer videre på synonymer til mager. Han er fristet til å gi opp. Men prøver litt til.

Gretten med abstinens
Løvneseth forteller at Tor er i det molefonkne hjørnet i dag.

- Når pasientene vet at de ikke har rusmidler, blir de i dårlig humør.

Har de fått en halv flaske, er dette verdens beste plass. Abstinensen kan vare et par dager.

Etter den tjuende, når trygden kommer, går det bedre med de fleste. Mens de ansatte får det travelt med å ta seg av sine berusete pasienter.

- De faller i et bankende kjør. Vi legger dem på madrasser for å forebygge nye fall. Vi sjekker pusten deres, sier Løvneseth.

- Jobben vår er å finne løsninger der og da, sier Tran.

Grunnleggende observasjoner kan være vanskelig. Mange er deprimerte. De somatiserer og sier de har vondt i magen. En pasient ble sendt til lege etter mye klaging.

- Det viste seg at han hadde 3,5 i promille. Vi hadde ikke sett at han var beruset. Det var flaut å lese epikrisen etterpå, sier Løvneseth.

Rusen kan kamuflere fysiske skader, for eksempel etter et fall.

- Er han trøtt fordi han har fått hjernerystelse, eller skyldes det rusen? Slikt kan være vanskelig å skille, sier Løvneseth.

Typiske følgesykdommer for alkoholikere er svekket gangfunksjon, på grunn av polynevropati. Mange har leversvikt. Stadig får de kutt og brudd. Angst og depresjon er vanlig. Løvneseth synes helsevesenet gir opp ruspasientene altfor lett.

- Jeg blir sint og opprørt på deres vegne. De er ofte lite utredet av helsevesenet når de kommer hit med to poser - den ene full av inkassoregninger. Pasientene har ofte sterke personligheter.

En eldre sjømann som bodde her var en slik type. Hans store stolthet var et enormt skjegg.

Han måtte på sykehus, og kom tilbake - uten skjegg.

- Ingen kjente ham igjen. De begrunnet det med hygienehensyn.Det var uverdig at de fjernet det som var en så stor del av ham, synes Løvneseth.

Sjømannen døde uten skjegg.

Mange barnebarn
Verken Tran eller Løvneseth hadde planlagt at de skulle jobbe med disse pasientene. Nå kan de ikketenke seg noe annet.

Tran liker godt å prate med pasientene. Jan Egil Jansen setter pris på det. På rommet hans kvitrer to lyseblå undulater. Sengen er oppredd, veggen er fylt av bilder av barn i alle aldre.

- Jeg stortrives. Her er det fritt og godt og betjeningen er hyggelig. Jeg kan ta en øl når jeg vil. Og det er lov å røyke på rommet.

Jansen påstår han røyker hele tiden. Rød mix.

- Men det er ikke lov å røyke på sengen. Det gjør jeg aldri.

Han sitter mest på rommet sitt, men er i fellesstuen av og til. «Norge rundt» er på tv. Den slår han aldri av, heller ikke om natten. Jansen er med på nesten alle turer.

- Et par ganger var jeg ikke med.

- Men da var du dårlig, sier Tran.

Jansen, som snart blir 66 år, besøker sin mor på et annet sykehjem hver onsdag. Og selv får han ofte besøk av barn, barnebarn, tidligere arbeidskolleger - og av mor.

Han har vært gift to ganger og har to barn fra hver ekteskap. Han snakker med begge sine ekskoner og deres nye menn. Jansen synes de er hyggelige, alle sammen. Han har kommet ut av tellingen over hvor mange barnebarn han har.

Samling i stuen
Inne fra stuen høres muntre rop. Pasienter og personal ser bilder fra sist helgetur på storskjermen.

Ove Hagen har tødd enda mer opp siden sist.

- Se, jeg drikker sjokolade, hoier en kvinnelig pasient som ser seg selv på skjermen.

Så er det ikke flere bilder. Klokken er ennå ikke tre, men Tran sier til damen:

- Finn en øl og sett deg her. Han vet jo at det er best å holde henne her i stuen sammen med de andre.

Der kommer også Jan Egil med rullatoren sin. Og i sofaen sitter jammen usosiale Tor. Han konsentrerer seg om å lese avisen.