Se kraterne på månen!

For noen uker siden var jeg på en utstilling om Galileo Galilei. Denne vitenskapsmannen (1564-1642) var frontfigur i en vitenskapelig revolusjon. I stedet for å «tenke seg fram» til løsninger på livets mysterier, slik man tidligere hadde gjort, baserte Galilei sin forskning på observasjon. Blant flere bragder utviklet han et teleskop som gjorde ham i stand til å observere hva som egentlig foregikk langt der ute i universet.

Mens man før hadde hatt et noenlunde abstrakt og optimistisk forhold til himmellegemene, oppdaget Galilei at månen ikke var en opplyst skive, men en steinrøys med høye fjell og dype kratre. Hans nye kunnskap om planeter og stjerner ga oss et helt nytt ståsted. Troen vaklet. Kirken ble rystet av hans oppdagelser.

Nå har helsedirektør Bjørn-Inge Larsen fått hjelp fra stjernetitterne i Statistisk sentralbyrå (SSB). Ved hjelp av observasjon og innfløkte framskrivninger har byrået kommet fram til at Norge om kort tid vil mangle nok kompetente mennesker til å ta seg av alle de som blir syke og gamle. Fra før ante vi konturene av en begynnende katastrofe i helsetjenesten. At vi blir stadig eldre er godt kjent. Men bildet som vi nå får servert av SSB, viser tydelig et gedigent hull i det universet som vi fram til nå har ansett som trygt. Fortsetter vi slik vi gjør i dag vil Norge mangle 13 000 sykepleiere i 2030. Også helsefagarbeidere vil det bli altfor få av.

Selv helsedirektøren ble blek om nebbet da de nye tallene kom på bordet. Med god grunn. Men det er ikke først og fremst logistikken som er hans største utfordring. Etter min mening er det først og fremst det etiske aspektet ved et stort underskudd på helsepersonell som gir grunn til alvorlig bekymring. For hvor i all verden skal vi finne alle de menneskene som trengs? Regnestykket går bare ikke opp. Alle våre barn kan ikke bli sykepleiere, leger eller hjelpepleiere. Det vil de ikke, og dessuten har samfunnet mange andre yrker som trenger å bli bemannet.

Å «kjøpe» sykepleiere i utlandet kan være en fristende tanke. Etisk er det helt uakseptabelt. Andre vestlige land har akkurat de samme utfordringer som vi - og ingen sykepleiere til overs. Det er ikke lenge siden SVeren Erik Solheim foreslo at Norge kunne klekke ut afrikanske sykepleiere på sitt eget kontinent, for så å importere dem hit. Forslaget strandet fort, men sier litt om hvor lett det er å komme på etisk forkastelige snarveier. Å rekruttere fra fattige land som selv trenger sitt helsepersonell, er absolutt fy.

Så da har vi et stort problem. Skulle jeg sett på framtiden gjennom Galileis kikkert, ser jeg for meg et goldt kraterlandskap. For alle skjønner jo at hvis vi ikke har nok kompetente hender til å ta oss av våre gamle - ja, så må folk bare gjøre det selv. Folk skal selv stelle sine gamle og syke så lenge de kan røre på seg - og kanskje utover det. Den såkalte familieomsorgen vil være en sentral brikke i framtidens helsetjeneste. Slik er allerede vanlig i mange vestlige land. Men til forskjell fra Tyskland og Frankrike har Norge ingen som er hjemme om dagen. Alle er jo allerede i arbeid! Hva det vil gjøre med kvaliteten på eldreomsorgen, kan du selv tenke deg. Skal vi bare koble mor til en maskin og dra på jobben? Det vil gi den såkalte arbeidslinje en helt ny dimensjon.

SSBs framskrivninger vil trolig sette fart i KS sine gamle drømmer om økt bruk av roboter og ny teknologi for å få jobben gjort. Det reiser mange nye spørsmål. Teknologi vil alltid være fristende å ty til når alternativet er å lete etter arbeidskraft som ikke finnes. Nye maskiner vil kanskje holde flere eldre unna sykehjemmet. Men livskvalitet kan de neppe gi. Tvert om, vil jeg si.

Vi skal ellers ikke utelukke at den offentlige helsetjenesten i framtiden vil bli nødt til å foreta så beinharde prioriteringer som følge av ressurssvikten, at det vil åpne markedet for private aktører. Stakkars de som ikke vil ha råd til å betale for dem!

Eller kommer vi kanskje dit hen at levealderen rett og slett vil gå ned igjen fordi samfunnet ikke har råd til å ha for mange 90-åringer på budsjettet? Ingen kurver kan som kjent vokse helt inn i himmelen. Et sted må tyngdekraften ta over. Viktig er i hvert fall å ta virkeligheten inn over seg. Ikke gjøre som den katolske kirke, som først i 1992 innrømmet at Galileo hadde rett i at jorda ikke er universets sentrum.