- Kreftpasienter får tilfeldig kvalmebehandling

– De som har hatt omgangssyke vet jo hvor syk man føler seg. Hvis vi skulle oppleve det hver uke i seks uker eller hver andre eller tredje uke i flere måneder, bør etter min mening bare den beste behandlingen være god nok. Sykepleiernes oppgave er å innse problemets betydning og omfang. Vi må motivere til å gjennomføre og ta kvalmen på alvor. 

Anita Gjerdingen er kreftsykepleier ved infusjonsenheten på Radiumhospitalet. Dit kommer mest polikliniske pasienter og enheten behandler 25-30 personer hver dag. Gjerdingen leder den såkalte «kvalmegruppen» og holder foredrag for andre sykepleiere om kvalmebehandling.

– Det viktigste er å forebygge og gi god kvalmebehandling fra første dag, for å unngå betinget kvalme. Det vil si at de kanskje blir kvalme bare av å se huset her, kjenne pølselukten fra Narvesen ved hovedinngangen, se helsepersonell i hvitt eller lignende. Det er også viktig for de polikliniske pasientene at behandlingen varer de neste dagene når de er kommet hjem, sier hun.

Dyrt for sykehusene
Aldri har mulighetene til å gi god kvalmebehandling til kreftpasienter
som får stråle- og kjemoterapi vært bedre. Likevel er det ikke sikkert alle pasientene får den beste behandlingen. Et todelt finansieringssystem har noe av skylden, ifølge Gjerdingen:

• Sykehuset skal dekke alt som gis mens pasienten er på sykehuset
• Folketrygden skal dekke det som gis når pasienten er skrevet ut fra sykehuset.

Aloxi (palonosetron) er et av de nyere og dyrere midlene som tas intravenøst. Middelet varer lengst av alle kvalmestillende midler. Tre til fem dager, er Gjerdingens erfaring. Ulempen er at siden middelet bare gis én gang på sykehuset, blir det veldig fordyrende for sykehuset.

– Det blir da opp til legen om det er det faglige eller økonomien som skal avgjøre. Helseforetakenes pressede økonomi kan også avgjøre valg av kvalmestillende middel, tror Gjerdingen.

Mer papirarbeid
Et annet middel som også er forholdsvis nytt, er Emend (aprepitant). Det er et tilleggsmedikament som gis dem som ikke har god nok effekt av de eldre midlene. Både dette og Navoban (tropisetron) må legen fylle ut søknad til Nav om bruken på, etter nye regler som kom i 2008.

– Bare det er en faktor som gjør at legen kan vanskeliggjøre bruken. Det blir bare en masse papirarbeid for oss og Nav, mener Gjerdingen.

Hun skulle ønske at betalingen av medisiner fulgte kuren som en del av behandlingen.

– Det er det samme for oss hvem som betaler, bare vi får gi det som er best i forhold til pasienten, diagnosen og hvilken kur som bli gitt, sier sykepleieren.

Lettere for pasienten
Anita Gjerdingen ønsker at man skal se utgiftene i et helhetsperspektiv. En dose som varer lenge, er kanskje dyr, men den sparer sykehuset og samfunnet for mange andre utgifter. At pasienten går poliklinisk og kan beholde livskvaliteten hjemme, sparer samfunnet for mange liggedøgn og pasienten og pårørende for stor lidelse, hevder hun.

– På posten sparer man dessuten på utstyr til intravenøs behandling og sykepleieren som skal administrere kvalmemiddelet. De andre midlene må gis to ganger i døgnet i tre til fem dager, legger hun til.

Begynner med det billigste
Gustav Lehne er seksjonsoverlege på Radiumhospitalet og behandler pasienter som ligger på sykehuset. Han kjenner seg ikke igjen i hverdagen som Gjerdingen beskriver fra den polikliniske behandlingen.

– Det er ikke finansieringsordningen som styrer medisinske beslutninger hos oss. Legene skal opptre på vegne av pasienten og gi best mulig behandling. Anser vi alternativene for likeverdige, velger vi først det billigste. Men hvis det noen steder er slik at finansieringsordningen fører til ulik behandling, er det bekymringsfullt, sier han.

Lehne sitter i fagrådet til LIS (legemiddelinnkjøpssamarbeidet mellom helseregionene). LIS sikrer rimelig og lik pris på legemidlene for alle helseforetak som er tilsluttet avtalen, og Lehne kjenner ikke til noen som har gått utenom LIS-systemet. De har forhandlet seg fram til priser på legemidlene som vil gi anslagsvis 600 millioner kroner i besparelser for 2009. Allikevel er det stor prisforskjell på gammel og ny kvalmebehandling. Fem dagers intravenøs behandling med Zofran koster sykehuset cirka 300 kroner, mens to doser Aloxi for fem dager koster sykehuset cirka 1400 kroner.

– Vi begynner alltid med det billigste, men nøler ikke med å gi det dyreste hvis vi ikke kommer i mål, sier han.

Lehne har heller ingen problemer med å fylle ut søknadsskjemaet til Nav som må til for noen av de kvalmestillende midlene.

– Det tar meg kun noen få minutter, sier han.

Cytostatikaboken kommer
Anita Gjerdingen sier de ofte får telefoner fra kolleger fra andre sykehus som ønsker råd om oppdatert kvalmebehandling. Det finnes ingen nasjonale retningslinjer på området, får vi vite fra Legemiddelverket og Sosial- og helsedirektoratet.

– Vet helsepersonell hvor de skal finne den riktige konsensusen om god kvalmebehandling?

– Nei, jeg tror ikke det, sier Lehne.

Han anbefaler enten MASC eller ASCO sin guide som ligger på nettet. Den siste er tydeligst og lettest å finne fram i fordi den har oppsummeringer. Ellers anbefaler han «Cytostatikaboken» som Helsebiblioteket kommer med nå i februar, etter at boken har lagt nede i ni år. Den vil få regelmessige oppdateringer, sannsynligvis annethvert år, og vil også finnes på nettet.