Det er 13 år siden irske Siobhan Brazill kom til Norge. Hun hadde erfaring fra intensivavdeling og hadde jobbet i Irland, USA og Saudi-Arabia. Her i landet fikk hun først jobb i hjemmesykepleien, så på Svelvik sykehjem i Vestfold.

Hun opplevde etter hvert at kollegene var utrygge i akuttsituasjoner. De kliniske vurderingene ble ikke gjort systematisk. Med sin
intensivbakgrunn var Brazill vant til å vurdere slike pasienter, blant annet ved å bruke stetoskop.

Frustrerte

Temaet har hun forfulgt i sin masteroppgave «Hva kjennetegner kliniske vurderinger i sykehjem?». Mastergraden har hun tatt i
klinisk sykepleie ved Høgskolen i Buskerud. Blant annet har hun intervjuet fire sykepleiere og hjelpepleiere på et sykehjem om hvordan de takler akuttpasienter.

– Jeg fikk bekreftet at de mangler nødvendig kunnskap for å ta medisinske vurderinger i akutte situasjoner. Dette gjør det vanskelig for sykepleierne å gi nøyaktig og relevant informasjon når de kontakter legevakt og sykehus. Derfor blir de frustrerte, sier Brazill.

Kaos

Pasienter på sykehjem får stadig mer komplekse sykdommer.

– Antallet akutte og subakutte situasjoner øker. Dette utfordrer sykepleiernes tradisjonelle metoder. Pasientene får for eksempel lungeødem, infarkt og slag.

– Sykepleierne opplever situasjonen som kaotisk. De sier at rutinene ikke blir fulgt på grunn av manglende opplæring. De finner ikke papirene. De lytter ikke på hjerte og lunger. Som studenter har de lært mange typer teknikker. Men ute i sykehjemmene bruker de ikke denne kunnskapen.

Brazill snakker om å bruke stetoskopet. Lytte til tarmlyder. Palpere.

– Mange sier at det er tidskrevende og stressende. Jeg tror det er fordi de mangler systematikk, opplæring og erfaring.

Utvannet språk

Sykepleierne har lite tillit til egne evner. Frustrasjonen skyldes blant annet at de har utvannet fagspråket sitt.

– Det har de blitt nødt til fordi de over mange år har snakket så mye med ufaglærte. De har brukt et enklere språk og er ikke lenger vant til å bruke faguttrykk, sier Brazill. Da kan de ikke bruke ord som «lungeødem».

– De jeg har intervjuet, sier at de ikke får opplæring i å vurdere akuttpasienter.

– Er det slik over alt?

– Ja, jeg antar dette er overførbart til sykehjem i hele landet.

– Hva kan gjøres?

– Sykepleiernes daglige vurderinger er basert på erfaring og at de kjenner pasientene. De ser de små variasjonene som skjer over tid. Utfordringen er mangelen på medisinsk kunnskap når pasientene får stadig mer komplekse sykdommer. Ifølge våre etiske retningslinjer har sykepleierne et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert. Jeg mener at avdelings- og institusjonslederne må dele på dette ansvaret.

– Må definere ansvar

Brazill anbefaler at autorisasjonen som sykepleier er basert på kontinuerlig kompetanseheving innen geriatrisk sykepleie, gjerne
i nasjonal regi. Dette krever et bedre samarbeid mellom sykehjem og høyskoler.

– Et sykehjem er ikke lenger bare et sted å bo, men også et behandlingssted. Vi må redefinere hvilken kompetanse sykepleierne
trenger for både å gi omsorgsfull pleie og gjøre gode kliniske vurderinger. Vårt ansvar må tydeligere defineres.

I flere europeiske land må sykepleierne jevnlig vise til at de deltar i nasjonale utdanningsprogram for å beholde autorisasjonen. Noe tilsvarende kunne Brazill ønske seg i Norge.

– Hva gjør dere med dette der du jobber?

– Vi skal lage et kursprogram neste år om geriatriske vurderinger. Da vil vi bruke evidensbasert forskning.

Unødvendig til sykehus

– Går liv tapt fordi sykepleierne mangler akuttkunnskap?

– Det tror jeg ikke, men det fører til unødvendige innleggelser, som er en påkjenning for pasienten. Brazill mener at slike innleggelser lett kan unngås. For eksempel kan en sykepleier godt skifte en peg på en pasient på sykehjemmet eller gi intravenøs behandling i en kort periode.

– Det er ikke nødvendig å sende en pasient akutt til sykehus når pegen detter ut. Når pasienten blir sendt fra sykehuset, må de ansatte på sykehjemmet få opplæring i å bruke utstyr de ikke kjenner. Sykepleierne må også definere mer nøyaktig hva som krever innleggelse.

– Nå opplever de ofte ikke å bli hørt. Notatene deres blir ikke lest av legene. På sykehuset gjøres nye vurderinger. Og sykepleierne
forstår ikke hvorfor pasienten sendes så fort tilbake til sykehjemmet. For fort, etter deres mening, sier Brazill

– Ute av trening

– Det stemmer med våre opplysninger at sykepleiere på sykehjem har for lite kunnskap om akuttsituasjoner. De sier de er ute av trening. Det sier Hilde Fryberg Eilertsen, leder i Norsk Sykepleierforbunds faggruppe av sykepleiere i geriatri og demens.

Hun viser til at gjennomsnittspasienten på sykehjem er gammel og har kroniske lidelser.

– Det blir en utfordring når pasientene har kortere liggetid og skrives raskere ut fra sykehuset. De har mange sammensatte
sykdommer, og sykehjemmet fungerer som et mini-sykehus.

– Vi ser en økning i avansert behandling i sykehjemmet, og risikoen for akuttsituasjoner blir mye større. Sykepleierne er ofte
alene med ansvaret på kveld og natt. De føler seg usikre på egne evner når de må ta akuttmedisinske avgjørelser. Dette kan føre
til unødvendige innleggelser for lidelser som kunne vært behandlet i sykehjemmet.

– Hva kan man gjøre?

– Øke opplæringen om akuttmedisin. Sørge for flere øvelser og drilling i akuttsituasjoner. Sykepleierne kan hospitere på sykehus for å bli tryggere i aktuelle prosedyrer og behandlingsalternativer.
.