fbpx Topp ti-modellen Hopp til hovedinnhold

Topp ti-modellen

Madhu Sharma (47) er blitt internasjonal rollemodell. Det har hun papirer på.

Da hun kom til Norge, var hun 21 år, sykepleier og nygift. Fire år senere var hun alenemor til to. Da bestemte hun seg: Hennes prosjekt skulle bli barna og jobben. 

Nå er barna voksne og Madhu Sharma er blitt kåret av nettverksorganisasjonen Leadership Women som én av ”Top 10” i 2007. Fem kvinner og fem menn – kommet til Norge etter fylte 16 år – er utpekt som internasjonale rollemodeller for deres «fremragende innsats i norsk arbeids- og kulturliv». Prisen støttes av Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet. 

Sharma er blitt belønnet for å være nyskapende med sitt mestringsprosjekt om psykisk helse for flerkulturelle i Bærum kommune. Der hjelper hun nyankomne flyktninger å tilpasse seg Norge.

– Jeg har fått fri av sjefen, sier hun hjemme i villaen på Blommenholm utenfor Oslo. 

Smijernsporten utenfor er prydet med elger. Det er dagen før landets første statsråd med innvandrerbakgrunn må forlate posten sin. 

– Hva synes du om å få en sånn pris?

– Ordet pris minner meg om lotto. På engelsk heter det «award». Men det er veldig hyggelig, sier hun mens hun serverer Yogi Tea med kryddersmak. 

Sønnen tok imot prisen for henne, for hun var i India under seansen. Han måtte holde tale for 200 mennesker. Mor har sett på video at han klarte det fint. Unge menn som ham har hele livet hørt at det er omtrent umulig for førstegenerasjonsinnvandrere å lykkes. Det fører både til dårlig selvbilde og foreldrebilde. 

– Har han fått mer respekt for deg nå?

– Han har hatt respekt for meg som alenemor. Men at jeg gjør det godt på jobben, visste han sikkert ikke. 

Sharma har hatt mange jobber både i eldreomsorg, psykiatri og høyskole, og hun har flust med videreutdanning. Bachelorgraden i sykepleie hadde hun med fra India, siden har det blitt både geriatri, psykiatri, flerkulturelt helsearbeid, pedagogikk og sykepleievitenskap. Masteroppgaven er snart ferdig.

Å bytte miljø har hun i blodet. Sammen med ingeniørfaren, lærermoren, broren og søsteren flyttet hun fra sted til sted i nord-India på grunn av farens prosjektjobber. 

Ulempen med stadig å måtte forlate venner snudde hun til troen på at hun alltid klarer å skaffe nye. Kombinasjonen trygg kjernefamilie og stadig nye mennesker i et sekulært land med mange religioner har gitt henne en nyttig holdning, mener hun. 

Hun hutrer litt i sofaen og slenger et sjal over skuldrene.

«Særdeles modig. Lett lynne. Fryktløs. Hun er som en sommerfugl; søker en jobb, skaper noe nytt og rusler videre.» Slik beskriver en tidligere kollega henne. 

Top 10-prisen har gjort Sharma enda mer bevisst sine egne rollemodeller. Hun forteller om en uvanlig omsorgsfull far og en veiledende og kreativ mor som komponerte på kjøkkenet og tryllet med stoffer og søm. 

Moren sendte henne på sykurs da hun var 15. Madhu hadde ikke lyst. Men noe skjedde på det kurset. Hun ble besatt og endte opp med å lage bluser til mors venninner. I de varme nettene satt hun utenfor huset og sveivet på Singer-maskinen, med litt gatelys til hjelp. 

– Det var da jeg fant den. Kreativiteten, analyserer hun i vinter-Norge. 

– Mor og jeg fikk noe felles. Vi skapte ting sammen, det brakte oss tettere hverandre. 

Å være flerspråklig i India er en naturlig sak. Moren underviste henne både i hindi og engelsk. Sharma var flink, også i punjabi, som hun fikk en utmerkelse for. Hun likte å lese. 

– Særlig poesi og litteratur om mennesker, når noe skjer mellom linjene. Nå skjønner jeg at det handler om min interesse for relasjoner.

I åttende klasse var det atter en ny skole for Madhu. Hun sto bakerst i den store salen full av elever da hun intetanende ble ropt fram. Folk klappet, men hun var redd. Det viste seg at hun hadde fått stipend for sin dyktighet. 

– Slik har ting kommet overraskende til meg. For eksempel da jeg ble sykepleier i 1981 og ble best i flere fag. 

Sykepleiefaget var så interessant at når hun kjedet seg, tok hun fram en bok. 

– Hjernen var sugen og klar til å kose seg. Egentlig ville jeg bli lege, men jeg kom ikke inn på studiet. Alle i India vil enten bli lege eller ingeniør. 

Faren så en annonse i avisen og tok henne med til College of Nursing. Men hun var ikke helt fornøyd med sykepleiestudiet.
– Kvaliteten var god, men jeg følte jeg ikke fikk brukt min kapasitet.

I en knall blå sari er Sharma i det indiske tempelet i Røyken. Hun ler og danser sammen med andre kvinner i fargesterke klær.
Scenen er hentet fra tv-programmet Migrapolis, sendt sist november. Temaet er nettverk. I en ny scene viser hun hvordan hun bruker egne erfaringer i jobben sin med flyktningene. Den første tiden i et nytt land har brent seg inn, og hun snakker om å finne ny balanse i livet. 

Da hun var ferdig sykepleier, lurte foreldrene på om hun kunne tenke seg å gifte seg. «Jo, det kan vel passe, det», tenkte hun. Hun hadde lyst til å reise til Europa eller USA. Etter at foreldrene hadde vist fram seks-sju gutter for henne, slo hun til. Han var pen og bodde i Norge. 14 dager etter vielsen dro hun glad til Norge. 

– Vi hadde ikke snakket sammen mer enn én gang før vi giftet oss. Det burde vi ha gjort. 

Sharma forklarer hvorfor familiene bør passe sammen. Det har med verdier å gjøre, tanker om barneoppdragelse, økonomi. Og arvelige sykdommer. 

– Hinduer gifter seg ikke med kusiner og fettere. Det må gå minst åtte ledd, da regner vi med at eventuelle arvelige sykdommer blir utvannet. 

Hun fant fort ut at hun følte seg mer moden enn mannen sin. 

– Jeg har alltid vært litt dyp, sier hun og holder blikket fast. 

Øynene er ualminnelig mørke. 

Hun tok norskkurs på rekordtid, ble kjapt autorisert og fikk seg jobb som ledende sykepleier på Ammerudhjemmet før et år var gått. Datteren og sønnen ble født. Hennes planer om videreutdanning fikk ingen støtte i svigerfamilien, og hun følte seg kvalt i ekteskapet. 

– Livslærdommen kom tidlig. Jeg gikk inn i meg selv: «Hvem er jeg? Hva klarer jeg? Hva orker jeg?» 

De ble skilt ved dom. 

På peishyllen troner en dansende Shiva. Spisebordet er stuet inn til veggen, til fordel for god gulvplass. Fest hos Madhu betyr dans. 

– Med skuldrene. Sånn. 

Armene opp, skuldre og hode gynger grasiøst. 

– Dansen heter bhangra, jeg bare må danse. Det sprer glede.

«Du store min, hvor mye de klarer», tenkte hun om norske kvinner. «Ingen grunn til å sørge fordi jeg er blitt alenemor.» Men det ble fem tøffe år. 

– Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte ta ansvar og passe på min psykiske helse. Siden jeg ikke hadde familie her, fikk jeg fort norske venner. 

Hun trengte større plass og søkte en ny jobb. Den fikk hun. Med jobben fulgte leilighet og barnehageplass. Alt lå innenfor en radius på 500 meter. 

– Jeg jublet. Det betydde alfa og omega for meg og var veldig trygt for barna. 

Sharma kommer stadig tilbake til sine rollemodeller. 

– Jeg blir imponert, helt spontant. I rettssalen, under skilsmisseprosessen, satte en kvinnelig dommer advokatene på plass. Slik handling gjør inntrykk, og inntrykkene blir sittende i hodet. 

Et annet forbilde er Prathiba Jensen, indisksvensk sykepleier og psykolog, nå enke etter forfatteren Axel Jensen. 

– Jeg møtte henne i skilsmissefasen. Jeg var så knytt, og hun løftet meg opp. «Slipp tanken på framtiden, ikke la den kontrollere deg, åpne opp mot det norske samfunnet.» Hun lærte meg å tåle smerte. 

– Hjalp det at hun var indisk?

– Ja, når man bearbeider sorg, er det godt å snakke med en som har samme språk og kultur. Det har jeg tatt inn i egen profesjonsutøvelse. Derfor må behandlere som jobber med innvandrere bestå av tverrkulturelle team.
Flyktningene hun treffer er ofte forvirret, slitne og har smerter kroppslig og psykisk. 

– Jeg ser det med en gang. Det gir tillit. 

Psykiatri og innvandrere er et forsømt område, mener Sharma. 

– Det blir så mye ad hoc og så lite systematikk. Man blir ofte alene i jobben. Hennes engasjement har også en personlig grunn. 

Hun har møtt apparatet i psykiatrien som pårørende. 

– Jeg møtte mye arroganse, både som pårørende og fagperson. Å oppleve fordommene mot meg som innvandrer var veldig frustrerende. Jeg skulle ikke tro jeg var noe. 

Brått reiser hun seg, sier hun må ha en liten pause, og forsvinner ut på kjøkkenet. I stuen er det helt stille. Så kommer hun tilbake med snop av sesamfrø og brunt sukker. 

Sharma tar vare på indiske skikker og feirer høytidsdager. Det er viktig for den psykiske helsen. 

– Egenverdien er truet når man flytter til Norge. Du må jobbe hardt for å gjøre deg forstått, selv om du har topp karakterer. 

Det man har lært før i livet, skal man ikke bare kaste, er hennes råd til andre innvandrere. 

– Men vi har bare en viss kapasitet. Det nye må erstatte det vi ikke har bruk for av det gamle. 

– Hva har du forkastet?  

– Jeg er ikke veldig religiøs. Jeg faster ikke.

Selv om hun har fått mye bekreftelse, har hun også følt seg diskriminert på jobb.

– Hjelpepleiere og pleieassistenter respekterte meg ikke som sykepleier i min første jobb fordi jeg ikke snakket perfekt norsk. Men da de prøvde å nedgradere meg, fikk jeg større trang til å overbevise og ta igjen. 

Det stadiet er forbi. Hvis ikke folk skjønner at hun er kyndig, kan det være det samme. Sharma har en appell til sykepleiernes tillitsvalgte. 

– Gjør en grundigere jobb for innvandrersykepleierne så de ikke blir trakassert eller misforstått. Se menneskene bak saken. Lag strategier for å beholde innvandrere også, ikke bare rekruttere.

Leder av norskindisk forening og Kvinnefronten, Venstre-politikk i kommunestyret – vervene har vært mange. I kontaktutvalget for innvandrere traff hun Manuela Ramin-Osmundsen, som altså er hardt presset denne dagen. 

– En veldig klok dame, men hun bør ha mer kontakt med grasrota, er Sharmas knappe kommentar, før hun understreker at det er vanskelig å være både politiker og innvandrer. 

– Skal man være politiker for innvandrerne? Eller for den generelle befolkningen? Begge deler blir du dømt for.
Hun føyer til at Ramin-Osmundsen fikk Top 10-prisen for noen år siden. 

– Å ja? Du fortjener den kanskje bedre?  

– De fleste kvinner fortjener en pris.

De fleste kvinner fortjener en pris.