Artikkelen presenterer en evaluering av den såkalte tospannsmodellen: En praksisordning hvor to og to studenter deler veileder og går sammen til pasienter i hjemmesykepleien.

Kritisk tenkning er nødvendig for å vurdere pasientsituasjoner og foreta velbegrunnete kliniske beslutninger.

Ny leiingsstruktur og meir fokus på organisasjon kan føra til at sjukepleieleiarane sitt profejonsfaglege fokus blir svekka.

Artikkelen viser at veiledere ofte føler seg usikre i veilederrollen og at det å veilede krever mye tid og innebærer et stort ansvar.

Operasjonsavdelinger og utdanningsinstitusjoner mangler en organisatorisk struktur og kultur som støtter opp om kunnskapsbasert praksis. Det kan påvirke pasientsikkerheten.

Farsrollen har endret seg, og fedrene har blitt mer aktive i barneomsorgen. Likevel kan de føle seg ekskludert under graviditeten, fødselen og oppfølgingen på helsestasjonen.

Praksisveilederne ser på akademisering av spesialutdanningene som en naturlig følge av samfunnsutviklingen.