fbpx Hopper over til sykepleie Hopp til hovedinnhold

Hopper over til sykepleie

Bildet viser Anette Sagen i sykepleieruniform.
GÅR IKKE PÅ RØD LØPER: Anette Sagen sier hun alltid har sett for seg at hun skal ha en vanlig jobb. Foto: Erik M. Sundt

Hun har hoppet nesten to hundre meter, men besvimer av et sprøytestikk. Nå skal Anette Sagen bli sykepleier.

Anette Sagen

Hvorfor: Fordi hun studerer sykepleie etter en karriere som toppidrettsutøver. Anette Sagen er verdensstjerne i hopp for kvinner og har mye av æren for at kvinner i dag får konkurrere på nesten lik linje med menn.
Født: 10. januar 1985
Utdanning: Har studert tysk og er utdannet som trener for toppidrettsutøvere. 

Før pleide hun å fly. Ta sats fra toppen og sveve­ nedover mot det hvite. 174,5 meter på det lengste.
Hun sier det er en helt fantastisk følelse, ­verdens beste. At det ikke fins nok adjektiver til å beskrive den ordentlig.
– Den må oppleves, konkluderer hun.
Men selv har Anette Sagen hoppet fra seg.

«Viste segat forelesningen varte enda en time, men går sikkert bra», står det i sms-en. På Høgskolen i Buskerud og Vestfold, rett ved elvebredden i sentrum av ­Drammen, er det travel aktivitet. Anette Sagen står i inngangsområdet, omkranset av tre mannlige medstudenter. Med kjappe­ skritt leder hun vei til preklinikken og skifter fra grått skjørt til hvit uniform. Smiler medievant inn i kamera. Å håndtere journalister kan hun.
– Det går rykter om at du må øve mer på å ta på sterile hansker?
Ansiktet sprekker opp i latter.
– Ja, der stresset jeg fælt. Plutselig er det noen som sier «nå er du ikke steril lenger», sier hun og sperrer opp øynene.
– Jeg har mye å lære.

Bildet viser Anette Sagen som liten som hopper på ski.
BEGYNTE TIDLIG: Anette Sagen tror hun var fire år første gang hun fløy. Foto: Privat

Selv desom ikke bryr seg om hopp, har hørt om Anette Sagen. Det udiskutable hopptalentet som ikke fikk konkurrere fordi hun er jente. Med kulerunde øyne og musefletter snakket hun den aldrende toppidrettsledelsen midt imot. Hun kunne ikke forstå hvorfor hun ikke fikk de samme­ mulighetene som guttene. 
Det toppet seg i 2004.
Det året vant Anette Sagen jenteklassen i junior-VM i Stryn, men fikk verken medalje eller nasjonalsang fordi jenteklassen ikke hadde offisiell status. I protest mot friidrettstoppene dro tilskuerne i gang allsang av «Ja, vi elsker».
«Det var flaks at ikke tyskeren vant, da kunne det blitt ­verre å synge», sa den da 19 år gamle Anette Sagen spøkefullt til Dagbladet. 
Men hun la ikke skjul på at hun var utrolig irritert. «I bunn og grunn føles dette bare håpløst», sa hun også. Etter å ha sett på guttenes medaljeseremoni feiret hun seg selv med middag på hotellrommet. Alene.

Jeg har sagt min hjertens mening.

Anette Sagen

En måned senereble hun nektet å prøvehoppe i Vikersundbakken, Nordens eneste skiflygingsbakke. Fra denne tiden er det en mengde avisoppslag om Anette ­Sagen og Torbjørn Yggeseth, den personifiserte bremseklossen for kvinners muligheter til å fly på ski. 
Yggeseth var en populær skihopper på 1950- og 60-tallet og skal ha vært den første til å bruke uttrykket «å hoppe etter ­Wirkola» da han kommenterte NM i hopp i 1964. Men fra 1982 til 2004 ledet han hoppseksjonen i Det internasjonale skiforbundet og ble omtalt som Norges mest uglesette mann for sitt ­steile nei til at kvinner skulle få konkurrere i skiflyging. Han mente risikoen var for stor.
Yggeseth og hoppseksjonen lot seg likevel rokke, og Anette Sagen gjorde alle bekymringer til skamme, selv om hun tok seg i å tenke «hva faen har jeg gjort» da hun endelig satt på bommen 225 meter over bakken. 
Derfra fløy hun 174,5 lange metre. Dette er fremdeles det nest lengste en kvinne har hoppet. 

Bildet viser Anette Sagen i hoppdrakt etter å ha hoppet i skiflygningsbakken i Vikersund.
FIKK HOPPE I VIKERSUND: Året er 2004 og en 19 år gammel Anette Sagen har fått hoppe i skiflygningsbakken i Vikersund. Foto: Terje Bendiksby/NTBScanpix

I et intervjumed Hans Olav Lahlum i fjor høst sa Anette Sagen at hun opplevde personen Torbjørn Yggeseth verken som arrogant eller usympatisk, men som en veldig konservativ og ekstremt sta idrettsleder. Torbjørn Yggeseth døde i 2010, men i et intervju med NRK tilbake i 2004 sa han at han ville vært ekstremt forbannet om han hadde vært i Sagens situasjon. Han kalte henne en pioner og sa hun til sjuende og sist ville lykkes. 
– Det kommer til å stå om deg i historiebøkene?
– Det klarer jeg ikke å forholde meg til, sier hun og blir alvorlig. 
– Jeg er klar over at mange vet hvem jeg er og hva jeg har gjort, men tenker ikke så mye på det utover det. Jeg har svart på spørsmål og stått på mitt. Sagt min hjertens mening.
– Har det kostet?
– Det har kostet energi, meg jeg ville gjort det igjen. 


Jeg har aldri følt meg som en stjerne.

Anette Sagen

På preklinikkensuser det svakt i ventilasjonsanlegget. Sirlig oppredde senger står på rekke og rad. Bare en løsrevet arm i nesten naturtro plast, halvveis tullet inn i en fille, indikerer at det ikke er en ekte sykehusavdeling. Anette Sagen har snakket seg varm. Avvist at hun ville bli journalist, som hun en gang sa til Se og Hør.
– Etter å ha vært så mange år på den ene siden kunne jeg ­aldri jobbet for en tabloidavis og overtalt folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil, sier hun og blåser.
– Synes du dette er ubehagelig?
– Nei, dette er nytt for meg, å snakke om å bli sykepleier.
Tanken dukket opp i 2014, da hun begynte å ta vakter i et ­bofellesskap for personer med demens.
– Jeg skulle gjerne hjulpet dem mer. Jeg merket at det var kunnskap jeg ikke hadde.
For selv om Anette Sagen er den mest meritterte kvinnelige skihopperen i verden og nettopp har underholdt vinterfrosne nordmenn i Mesternes mesterfra den franske riviera, har hun ingen gullpensjon å lene seg tilbake på. 
På spørsmål om hun i dag mener jenter og gutter har like muligheter innenfor hopp, sier hun det kommer an på hva som menes med muligheter.
– Å bli rik? Nei! Fortsatt er konkurransene til guttene bedre betalt i form av premiepenger. De har flere konkurranser med høyere prestisje som jentene ennå ikke har. Utviklingen går jevnt og trutt fremover, om ti år håper jeg vi kan si at mulighetene er like på alle plan. 

Nok en historiefra 2004 kan brukes som illustrasjon. Dag­bladet rapporterte hjem fra Hoppuka i Østerrike, der Sigurd Pettersen vant en million. Anette Sagen fikk en pokal og tolv flasker slovensk cola. «Og jeg som ikke liker cola en gang», sa ­Sagen til avisen og innrømmet at hun hadde helt den ut.
– Føles det urettferdig at akkurat din sport ikke gir mer penger?
– Jeg valgte sporten selv, og ble etter hvert kjent med rammene. Det kunne ikke bli noe annet enn hopp. Og det nytter ikke å tenke så mye på det, ingen har ennå funnet opp en tidsmaskin.


Bildet viser Anette Sagen som sitter ved et bord i kantinen og snakker med to medstudenter som står.
PLANLEGGER JOBBING: Anette Sagen med Christian Aalerud Lie og Janka Markhus fra kollokviegruppen. Foto: Erik M. Sundt

Så da hunfor ett år siden bestemte­ seg for å legge opp, måtte hun finne et yrke å leve av. Sykepleie var kanskje ikke helt selvsagt. «Hun ringte og spurte om jeg trodde hun ville passe til å jobbe i det bofellesskapet», forteller mamma Bjørg Sagen på telefon fra Mosjøen. «Nei, det tror jeg ikke, svarte jeg». Moren sier datteren aldri har vært opptatt av ting som forbindes med sykepleie. Og da hun i oppveksten trengte jevnlige injeksjoner med B-vitamin, pleide hun å svime av. Hver gang. 
«Synd», svarte datteren. «For jeg har allerede meldt meg som tilkallingsvikar.»
– Hun fortalte kanskje også om fårikålen, spør Sagen og ler. 
Da hun var 22, var hun hos fetteren og fikk servert fårikål. Anette ble veldig usikker og ringte til mamma for å spørre om dette var noe hun spiste. Bjørg svarte tvert «nei, det tror jeg ikke». Anette endte med å spise likevel.
– Hun er en grei person å ringe, sier datteren og smiler igjen. 
– Og jeg har absolutt ingen erfaring med sykepleie. Ingen småsøsken, ingen besteforeldre. 
I stedet har hun nesten halve livet drevet med toppidrett.
– Det er en jobb der man må tenke på seg selv, man må ­være egoistisk, sier hun.
– Å gå over i et yrke som handler om å ta vare på andre, er en overgang.
Men en som studerer sammen med henne, sier hun aldri har sett Sagen sette seg selv foran andre.
– Hun mener masse og snakker høyt, men det er rettferdighet hun kjemper for. Anette er jordnær og til stede. Hun jobber hardt, men er også kreativ. Spør henne hva en emulgator er.
– Åh nei, sier Anette Sagen og stirrer i taket. Det er fra anatomien. Emulgator? Jeg hadde virkelig ikke peiling, så jeg sa «nei, en krysning av elefant og alligator?».

Hans Olav Lahlum skriverat etter at applausen har stilnet, er det mange idrettshelter som har tatt sin plass som et av de lite synlige og likevel uvurderlige tannhjulene i det store samfunnsmaskineriet. Og de som klarer den overgangen blir for ham større, ikke mindre helter. 
– Hva tenker du om det?
– Jeg skjønner hva han mener, men jeg har ikke tatt helt skrittet inn i A4-livet ennå, sier hun og tenker litt.
– Og jeg har aldri følt meg som en stjerne.
Når hun ser seg selv slite i Mesternes mesterer det med ­pute foran ansiktet.

Bildet viser Anette Sagen sammen med flere av de andre som konkurrerer i Mesternes mester.
BLANT GAMLE MESTERE: Anette Sagen har i vinter konkurrert med blant andre Jan Åge Fjørtoft på tv. Foto: Jan Kvalheim

Om Anette Sagenhadde fått konkurrere som guttene da hun var på sitt beste, kunne kanskje premiehyllen vært enda fullere. 
Til gjengjeld er hun behørig hyllet for sitt engasjement. Hun har fått Holmenkollmedaljen, YS´ likestillingspris og er kåret til Årets trollkjerring. «Sær, vrang, hissig og trollete, men har et godt hjerte innerst inne», var dommernes begrunnelse. Prisen ble delt ut av Bjørn Wirkola. «Ja, ja», sa han ifølge VG og humret. «Hun hoppet i hvert fall 12 meter lenger enn meg i Vikersund.»
Hun lover å si fra også som sykepleier. 
– Jeg er ikke helt der at jeg går i fakkeltog, men for all del, jeg leser og følger med. Ser jeg noe er urettferdig, så reagerer jeg. 
 – Er det noe du har sett til nå?
 – Jeg er selvfølgelig enig i at vi må heve kompetansen i helsevesenet, men jeg synes det også skulle involvere et par ekstra hender. Min erfaring så langt er fra eldreomsorgen, og jeg ser at vi er for få. Skal vi stimulere dem ordentlig, trenger vi flere mennesker. Det er stor forskjell på å være en på åtte og to på åtte.
 – Ser vi deg snart som tillitsvalgt?
– Jeg kunne tenke meg en sånn rolle, men vil jobbe og erfare­ yrket først. 
For den som skulle komme til å si at sykepleie er et lett studium, får en høne å plukke med Anette Sagen.
– Jeg tror ikke folk skjønner hvor omfattende dette faget er, sier hun og skyver brillene lenger opp på nesen, legger diskret en posesnus under leppen.
Innrømmer at hun har lurt på hvordan hun skal komme gjennom, men er ikke i tvil om at hun har valgt et yrke med mening.
– Sykepleiere har en av de viktigste jobbene, de holder liv i folk.

Sykepleierne har en av de viktigste jobbene, de holder liv i folk.

Anette Sagen

For som pasienthar hun erfaring. Selv om hopp ikke er farligere for jenter enn for gutter, har det blitt noen knall og fall. Skuldre ut av ledd. Hun har opplevd å ligge i sykesengen og ikke bli trodd på at hun har vondt. Og så har hun hatt uspesifikke smerter som ikke skyldes idrett, men sannsynligvis arv. Hun har fått påvist leddgikt, men sier diagnosen egentlig kom som en lettelse. 
– Den forklarer så mye. Jeg gikk med vondt i hoften, skulderen, tærne. Nå tar jeg medisiner og har ikke vondt i hver­dagen lenger. Dessuten var jeg klar over at jeg var disponert fordi ­faren min har det. 
Hun har fått spørsmål om hun ikke vet at sykepleie er et hardt yrke.
 – Faren min jobber som lærer, det går helt fint. Jeg er ikke ­bekymret for at det skal ha noe å si. Det er en mild form for psoriasisartritt vi har, ikke en alvorlig sykdom.

Bildet viser Anette Sagen med medaljen i munnen.
HISTORISK VM-MEDALJE: Anette Sagen med bronsen fra verdens første VM i hopp for kvinner i Tsjekkia i 2009. Foto: Lise Åserud/NTBScanpix

Ved siden avskolen trener hun unge topptalenter i Vikersund, av begge kjønn. 
– Det blir i hvert fall en gang i uken, sier hun og teller etter på fingrene.
– Eller, denne uken blir det fire. 
Selv har hun ikke hoppet siden mars, da hun satte utfor Holmenkollen for siste gang. Hun har ikke kjent på lysten én gang.
– Jeg er ferdig, sier hun.
– Hadde jeg gitt meg før, hadde jeg kanskje ikke vært lei nok. Det er deilig ikke å gå rundt og savne noe.
Et halvt år etter det siste hoppet, konkurrerte hun med andre og til dels betydelig eldre mestere i Mesternes mester. Hun gikk ut som nummer to, men fikk nesten tre uker strandferie. Som tilbake på skolen måtte kompenseres. Prosedyrer var gjennomgått, og Anette Sagen måtte dokumentere at hun kunne­ dem. Så hun har tilbrakt en del tid her på preklinikken alene. Øvd og filmet seg selv. Blodtrykk måtte hun filme tre ganger før det ble godkjent
– Jeg filmet først at jeg mestret det tekniske. Men jeg skulle­ jo demonstrere hvordan jeg hilste på pasienten og forklarte hva jeg gjorde. Hele jævla greia. Det var litt mer omfattende enn jeg hadde forstått. 
Nå gleder hun seg til å lære mest mulig. I hvilken retning hun går som ferdig sykepleier, vet hun ikke. Kanskje vil hun reise ut med Leger uten grenser. Først skal hun igjennom. 
– Og nå skal vi starte med perifer venekanyle og sånn, det blir gøy. Da får vi stikke hverandre.


Bildet viser Anette Sagen utenfor studiestedet.
STUDENT OG HOPPTRENER: Anette Sagen har flere eksamener i vente. Foto: Erik M. Sundt