Sykepleierflyet fra Balkan

6. juni 1967 klokken 13 lander et helt spesielt SAS-fly på Fornebu.

Ut stiger 46 unge kvinner med en svært ettertraktet kompetanse.

– De var eventyrlystne og ville reise ut.

Slik beskriver historiker Marina Durovic-Andic noe av motivasjonen som gjorde at disse kvinnene for snart 60 år siden valgte å gå om bord på et fly i Beograd med destinasjon Norge.

Det var også andre grunner.

Vesten kunne virke forlokkende midt i den kalde krigen. Noen så frem til å lære et nytt språk. Enkelte, kanskje særlig de fra landsbygda, ønsket seg vekk fra et patriarkalsk samfunn.

– Også spilte selvsagt det økonomiske inn, påpeker Durovic-Andic.

Ettertraktet kompetanse

Kvinnene, som den gang var mellom 19 og 27 år, var alle utdannet sykepleiere og skulle jobbe som dette i det fremmede landet langt mot nord.

– Da jeg fortalte mine foreldre at jeg skulle til Norge, kunne jeg like gjerne ha fortalt at jeg skulle til månen, reaksjonen ville blitt den samme, uttalte én av dem, Ankica Krekling, til Sykepleien i et intervju i 1997. 

Sykepleierne fra Jugoslavia var hjertelig velkomne arbeidsinnvandrere. Faktisk hadde norske myndigheter kjørt lokale kampanjer på Balkan for å lokke til seg deres ettertraktede kompetanse. 

– De jugoslaviske sykepleiere skulle avhjelpe mangelen på arbeidskraft ved Rikshospitalet og Ullevål, forteller Marina Durovic-Andic, som er ansatt ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo. 

Hun er interessert i kvinnehistorie og presenterte nylig sine funn i artikkelen «De jugoslaviske helsearbeiderne i Norge 1967–1990: En historie nedenfra», publisert i tidsskriftet Arbeiderhistorie.

I etterkrigstiden var det nemlig, som i dag, sykepleiermangel i Norge. 

Utdanningene her hjemme klarte ikke å holde tritt med utviklingen i helsevesenet. Babyboom ga befolkningsvekst og økt behov for helsetjenester. Dessuten var nye yrkesmuligheter i ferd med å åpne seg for kvinner på denne tiden, noe som også bidro til at sykepleieryrket slet med rekrutteringen.

Ifølge Durovic-Andic forlot også en del norske sykepleiere på denne tiden yrket på grunn av lav lønn og mangel på barnehageplasser.

I Jugoslavia var situasjonen annerledes. Der gikk flere sykepleiere arbeidsledige. Landet hadde masseutdannet helsepersonell etter krigen, og nå fantes det ikke jobber nok. 

Fryktet verving

Norske myndigheter hentet inspirasjon fra Sverige, som året før hadde importert sykepleiere fra Jugoslavia med hell.

Uproblematisk var det ikke. Norge hadde ingen avtale om utveksling av arbeidskraft med Jugoslavia. Den kalde krigen var på sitt kjøligste.

Durovic-Andic beskriver i sin artikkel hvordan mannlig arbeidsmigrasjon ble vurdert som en sikkerhetsrisiko for Jugoslavia. Man fryktet verving til det som ble betraktet som ekstremistiske, jugoslaviske emigrantorganisasjoner.

Migrasjon av kvalifisert, kvinnelig arbeidskraft ble derimot sett på med mildere øyne.

Men også fra norsk side ble det uttrykt en viss skepsis. Noen mente slik import var feil fremgangsmåte for å løse en bemanningskrise. Andre var skeptiske til de jugoslaviske sykepleiernes kvalifikasjoner.

Likevel: Tidlig våren 1967 tok Utenriksdepartementet og Arbeidsdirektoratet kontakt med jugoslaviske myndigheter for å få på plass en avtale.

I mai samme år reiste så to forstanderinner fra henholdsvis Rikshospitalet og Ullevål sykehus, Augusta Seweriin og Else Marit Larsen, til Jugoslavia.

De lot seg imponere over det de så og kom hjem igjen med signerte kontrakter for 46 sykepleiere, som altså få uker senere satt på et fly i retning Norge.

Blomster og taler

Ved ankomst Fornebu ble sykepleierne møtt med blomster og taler av en velkomstkomité. 

NRK var på plass, og samme kveld hadde Dagsrevyen et innslag om ankomsten. «Det hersker ingen tvil om at vi har god bruk for dem», konstaterte reporteren.

Artikkelen til Durovic-Andic er basert på blant annet intervjuer med enkelte av kvinnene, materiale fra Norsk Sykepleierforbunds arkiver, arkiver i Beograd og artikler i Sykepleien.

– I utgangspunktet hadde de kontrakt for ett år, men mange av dem trivdes så godt at de ble karrieren ut, forteller Durovic-Andic til Sykepleien.

22 av kvinnene, som i dag er mellom 77 og 84 år gamle, bor fremdeles i Norge.

Tidlig arbeidsinnvandring

Starten for den moderne arbeidsinnvandringen til Norge dateres gjerne til 1967, og sykepleierne fra Balkan var med andre ord, svært tidlig ute.

Frem til da hadde innvandringen til Norge vært beskjeden og relativt kortreist. De fleste kom fra andre nordiske land eller Tyskland. Nå økte tilstrømmingen fra land lenger sør i Europa og også fra enda fjernere himmelstrøk, som Asia og Afrika.

Frem til innvandringsstopp ble innført i 1975, kom det i overkant av 5000 såkalte fremmedarbeidere hit til landet, ifølge tall fra SSB.

Sykepleierne fra Balkan skilte seg derimot ut på flere måter. For det første var de kvinner. For det andre var de faglærte med fireårig sykepleierutdanning fra hjemlandet. For det tredje ble det lagt godt til rette for at de raskt lærte seg språket og kom i arbeid.

De snakket allerede engelsk og startet oppholdet med seks ukers intensivkurs i norsk på Universitetet i Oslo. 

Under denne sommerskolens avslutning fremførte de «Ja, vi elsker», mens norske studenter sang den jugoslaviske nasjonalsangen.

Så bar det ut i det norske arbeidslivet, først som hjelpepleiere fra august, men allerede fra oktober som fullverdige sykepleiere.

Skitur og barnebursdag

Det var lange arbeidsdager og lite tid til sosialisering. Likevel besto tilværelsen ikke av bare jobb. Flere av sykepleierne fikk seg norske kjærester, giftet seg og fikk barn. Det som var tenkt å være et midlertidig utenlandsopphold, ble for mange til selve livet.

Kvinnene har jobbet som hjelpepleiere, sykepleiere, oversykepleiere og avdelingssykepleiere på forskjellige avdelinger innenfor kirurgi, indremedisin og røntgen, først og fremst på Rikshospitalet og Ullevål sykehus. Én spesialiserte seg innen psykisk helsearbeid, én ble etter hvert lærer og senere rektor. Flere fikk verv som tillitsvalgte.

Durovic-Andic forteller at de jugoslaviske kvinnene fikk hjelp både av NSF, myndigheter, sykepleierkolleger og leger med å finne seg til rette.

I sin artikkel skriver hun blant annet følgende:

«Miljøet på sykehusene var åpent, og de jugoslaviske helsearbeiderne følte seg inkludert på arbeidsplassene. De deltok i praten i pausene med både leger, sykepleiere og hjelpepleiere. […] De opplevde ikke rasisme, kjønnsrelaterte konflikter, mobbing eller seksuell trakassering på arbeidsplassene. Jugoslavene opplevde at deres arbeid og deres innsats for å integreres ble verdsatt.»

Hun beskriver videre hvordan det utviklet seg tette relasjoner på arbeidsplassene, både internt blant jugoslavene og med norske kolleger. Hun skriver om hvordan norske og jugoslaviske sykepleiere dro på sommerferie sammen til Jugoslavia eller på nordmennenes hytter. Man møttes til juleselskap, i barnebursdager, dro på skiturer og konserter. 

Røkelaks som favoritt

Noen utfordringer var det riktignok, da særlig språklig i starten. Man oppdaget også at det var en del kulturelle ulikheter i arbeidskultur og oppgavefordeling. 

De fleste sykepleierne som kom til Norge, hadde betydelig erfaring med oppgaver som i Norge var forbeholdt leger. På de norske sykehusene kunne de bli satt til enklere ting som å skifte sengetøy eller få ansvar for skyllerom, noe som ifølge Durovic-Andic bidro til at enkelte valgte å returnere til hjemlandet.

Et noe mindre utfordring, var maten, som kunne være uvant for mange.

– De ble for eksempel overrasket over at det ikke var brød til hvert måltid, men ble ordnet, forteller Durovic-Andic.

– Favoritten for mange, ble norsk røkelaks.

– Unge, arbeidsføre og fagutdannede

Mye av det som er skrevet om arbeidsinnvandring, har handlet om utenforskap og ufaglærte menn i dårlig betalte lavstatusyrker. Historiker Marina Durovic-Andic mener de jugoslaviske sykepleierne bidrar til å nyansere historien.

– Disse kvinnene hadde fireårig fagutdannelse og ble raskt integrert både sosialt, politisk og kulturelt, sier hun.

Hun advarer mot å trekke direkte paralleller til dagens innvandring. Likevel mener hun historien har noe å lære oss når det gjelder å legge til rette for integrering, ikke minst med tanke den siste tidens flyktningstrøm fra Ukraina.

Durovic-Andic trekker frem sider både ved sykepleierne selv og ved vertslandet som bidro til suksessen.

– For det første var de unge, arbeidsføre og fagutdannede, sier hun.

Ifølge historikeren bidro også tilhørigheten til sykepleierprofesjonen til at de ble godt inkludert på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Også den intensive språkopplæringen hadde stor betydning.

– Kort fortalt var disse kvinnene ønsket, og de ble tatt godt imot.