Sykepleier Eva jobber med svenske barn som er tvunget til pleie: – Passer ikke for alle

HÄSSLEHOLM (Sykepleien): Sykepleier Eva Forslund-Bolin møter oss i entreen. Hun har jobbet på Statens institutionsstyrelse (SIS) siden 2016.

I dag sitter nesten 1000 ungdommer innelåst i institusjoner som denne i Sverige.

Sykepleien besøker et SIS ungdomshjem i byen Hässleholm i Skåne, sør i Sverige. 

Psykologen Henrik Sedvall er også med. Han har vært her lengre enn Eva. De jobber tett sammen om barna her inne. Kontorene deres ligger tvers overfor hverandre.

Vi går oppover en lang gang. Alt ser veldig nytt og rent ut. Eva viser oss de ulike rommene barna har undervisning i.

35–40 barn lever her

De har seks avdelinger, to akutt- og utredningsavdelinger for både gutter og jenter, og en behandlingsavdeling for begge kjønn.

Det er tre avstengte behandlingsavdelinger, en for gutter og en for jenter, og en for gutter med spesielle behandlingsbehov.

Totalt er det 35–40 plasser på hjemmet.

De har en fullt utbygd grunnskole for barna her inne.

Det er egen gymnastikksal, musikkrom, skolekjøkken og mange klasserom for vanlig undervisning.

Det er røykfritt og mobilfritt.

– De får bruke mobil en time hver dag. Men under overvåkning. De får spille dataspill, men alltid med en behandler til stede. De får ikke bruke skyte- eller voldsspill, forteller Eva.

I Hässleholm er barna plassert her etter vedtak fra sosialtjenesten og loven om omsorg for unge (LVU). Det er en tvangsavgjørelse, men ikke en straff.

Sverige har en egen lovgivning som kalles LSU. Det står for lukket ungdomsomsorg. Barna plasseres på en SIS-institusjon i minimum 14 dager eller opp til fire år. Antallet barn som dømmes til denne straffen, øker.

Ungdomshjemmene er fulle. 

I Hässleholm havner de som er for unge til å dømmes til LSU. Det er sosialtjenestene og domstolene som bestemmer at disse skal sendes til hjemmet i Hässleholm. 

Det betyr at barna som er her, kan ha begått alvorlige kriminelle handlinger som drap, men de er ikke dømt for det.

Holder til midt i byen

Ungdomshjemmet Sykepleien har besøkt, ligger midt i Hässleholm, en by med rundt 50 000 innbyggere. I nærheten av ungdomshjemmet ligger barnehager, skoler og villastrøk. Plasseringen er blitt kritisert, men kritikken har stilnet noe. Ungdomshjemmet sto ferdig i 2020 og åpnet rett før pandemien feide inn over Sverige.

– Det er så mye bedre å bo i en by enn midt ute i skogen med piggtråd og høye gjerder rundt, mener psykolog Henrik Sedvall.

Noen institusjoner har det. Men her er det «skalskydd». Det innebærer at det er tre sikkerhetsnivåer i bygget som er låst med ulike nøkler.

Ifølge SIS er institusjonen i Hässleholm den sikreste i sitt slag i Sverige. Det har ikke vært episoder der noen utenifra har forsøkt å hjelpe noen med å rømme, får Sykepleien opplyst. 

– Har dere barn fra gjengkriminelle miljøer her?

– Ja, og det har blitt flere, sier psykolog Henrik Sedvall.

– Noen er ikke så gamle og synes kriminalitet er fantastisk, sier Eva. 

– Vi har jo dem som er litt yngre, 13-, 14- og 15-åringene, som har gjort veldig alvorlige ting, drapsforsøk og til og med drap. Det er ikke vanlig, men de finnes, sier Henrik.

Han forteller at barna er preget av miljøet de vokser opp i. Det er normalt å selge dop eller utføre ulike typer «jobber». 

– De får bra betalt for det.

– De mener det er en fiende de skyter, forteller Henrik.

– Men de fleste som er her, er ikke fra gjengmiljøer, sier Eva.

– Kan man få dem ut av gjengmiljøet?

– Det er vårt utgangspunkt at det er mulig før det går for langt. Samtidig er det ungdommer her med dårlige prognoser. Mange fortsetter i det kriminelle miljøet. Man må ha realistiske mål. Vi forsøker å gi dem nye tanker som de kan bygge et nytt liv på, sier Henrik.

Går på skolen her

På SIS får barna hjelp til å gjøre ferdig grunnskolen og komme seg over til videregående skole.

– Gjør de ikke det, finnes det ikke så mange alternativer enn at de havner utenfor, sier Henrik.

– En viktig faktor er at de ikke kommer tilbake til den samme sosiale konteksten, sier Eva.

– Skal jeg være helt ærlig, så er det slik at de som havner i kriminelle miljøer, har et potensial til å havne rett, sier Eva.

Hun understreker at ungdommene ikke skal være ferdigbehandlet når de drar fra SIS. Målet er at de skal ha kommet så langt at de kan få hjelp utenfor ungdomshjemmet. De fleste flytter ikke hjem, men kanskje til et familiehjem og en ny behandlingsplan.

– Man løser ikke disse problemene på et halvt eller et helt år, sier begge to.

– Vi har familiebehandlere som jobber med familiene. Vi ser gjerne at foreldrene kommer hit og besøker dem her, forteller Eva.

Institusjonen har barn fra hele Sverige, først og fremst fra Skåne, Bleking, Småland og Halland. Men det kommer også barn fra Göteborg, Stockholm og av og til fra Norrland.

– Det er ikke så bra at det er barn fra nærområdet. Det beste er at de kommer fra andre steder enn her, synes Eva.

– Må skape tillit

– Hvor starter man når det kommer et barn som skal plasseres her?

– Vi må skape tillit oss imellom, sier Henrik.

– Hvordan gjør dere det?

– Det passer nok ikke for alle å jobbe her. Man behøver noen erfaringer fra livet for å håndtere det. Man har det i seg på en måte, sier Eva.

– Barna har jo ikke gjort det de gjør fordi de er onde. Man må sette seg inn i barnas traumer og diagnoser, sier hun.

– Prater dere med dem om hva de har gjort – eller hva de skal gjøre med resten av livet sitt?

– Jeg prater mye med dem om hva de har gjort. De er jo både gjerningsperson og offer. Det er en balanse der. Vi jobber med å beskytte samfunnet mot dem. Så er det viktig å hjelpe dem tilbake. Man må like dem. Ellers kan man ikke gi dem bra hjelp, sier Henrik.

– Er det vanskelig?

– Det varierer. Både Eva og jeg gjør det. Men noen barn tar det lengre tid å bli fortrolige med og å like. Når man får en relasjon med noen, så liker man alle mennesker. Kan man ikke det, så oppfører begge sider seg på en måte som gjør det vanskelig, mener Henrik.

– Det handler om å se forbi det de har gjort, se mennesket og hvor de er nå, sier Eva.

– Hvor gamle er barna dere får inn?

– Vi har hatt 9-åringer her og barn opp til 16 år. De fleste er mellom 13 og 15 år. De er i skolealder, forteller Eva.

– Hvor lenge er barna her?

– Behandling på låst avdeling har vi helst ikke mer enn i et halvt år, men noen er her et år og lenger, forteller Henrik.

– Bor barna hver for seg?

– Ja, de har egne toaletter og dusj på rommet. Avdelingene er todelt. På akuttmottakene bor gutter og jenter hver for seg. De har et felles oppholdsrom, sier Eva.

– Vi har ungdommer som er veldig aggressive

– Hva skjer om de får raseriutbrudd?

– Ja, det skjer ofte. Det er derfor de er her. Vi har ungdommer som er veldig aggressive, kaster ting og angriper dem som jobber her. Vi har lov til å fysisk begrense dem. Hvis ikke det er nok, så kan vi isolere dem i et spesielt rom, sier Henrik.

Barna er der til de slutter å være voldsomme. Oftest er det en kort periode. Alle SIS-ansatte har kurs i konflikthåndtering.

– Vi konfronterer dem aldri i slike situasjoner. Vi forsøker å skape ro, sier Henrik.

Behandlingspedagoger med en toårig utdannelse tar hånd om selve konfrontasjon.

– De ringer nesten alltid til meg før de isoleres eller i etterkant. Så følger vi det opp, forteller Eva.

Det er de to sykepleiernes oppgave å kjenne barnas journaler og dokumentere hva som skjer. Det er plass til 40 barn her, men som regel er det rundt 35.

Eget journalsystem

SIS har et eget journalsystem som bare helsepersonell i SIS-systemet har tilgang til, foruten domstolene og politiet – om de ber om innsyn.

Sammen med en lege som kommer etter behov, tar Eva hånd om medisineringen av barna. I tillegg kommer en psykiater hver 14. dag.

De er også en del av det integrerte helsetilbudet i kommunen, som blant annet innbefatter den svenske barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Barna med de mest omfattende psykiske problemene får hjelp her.

– Hva slags behandling får barna?

– Det er mye samtaleterapi. Da jobber vi med selvkontroll og moraletikk, forteller Henrik.

– Vi har mange motiverende samtaler for at de skal nå mål. Det er faktisk veldig populært, forteller Eva.

Samtalene foregår individuelt eller i grupper.

– Barna har mange psykosomatiske problemer. De er i dårlig fysisk form når de kommer hit. Vi har mange samtaler om deres helsetilstand, forteller Eva.

– Som små kattunger

Hun forteller at mange av barna ikke har vært hos tannlege på flere år. Noen ser også dårlig og må til optiker.

– Det er også en del av den somatisk helsen, sier Eva.

Mange barn er også kraftig overvektige når de kommer hit. Her får de mat på spesielle tider og bra mat. De raser ned i vekt. Andre er veldig underernærte og ser ut som små kattunger. De får bra mat, og så går tilvekstkurven opp, forteller Eva.

– Alle disse barna har hatt en besværlig oppvekst, sier Henrik.

Eva og Henrik forteller at mange av barna har problemer med narkotika. Institusjonen har også en egen en egen avdeling for unge gutter som har begått seksuelle overgrep.

Har jobbet i Norge

Eva er sykepleier med videreutdanning i distriktssykepleie. Det er noe tilsvarende en helsesykepleier i Norge.

– Jeg jobbet i Trondheim i mange år innen kommunal akuttpsykiatri. Og har også jobbet i somatikken.

Psykiatrien i Norge er bedre enn her i Sverige, mener Eva.

– Man var ikke så fokusert på medisinering i Trondheim, mer på omsorg og pleie. Hvordan møter man barna, hva er deres historie? Her har vi mistet det konseptet. Men nå er vi på vei dit igjen. Det er et paradigmeskifte på gang her. Det blir mer jobb for sånne som meg.

Hun tenker at medisinen demper noen av symptomene, men det finnes alltid en forklaring på hvorfor du har det som du har det. Arv og miljø kan være viktige årsaker. Eva mener mange barn blir stigmatisert av diagnoser.

– Du har et tøft yrke. Hva driver deg?

– Psykologi har alltid interessert meg. Jeg har studert det også. Jeg begynte å jobbe som lærer med vanlige barn, og etter hvert ble det SIS.

– Hvordan oppnår du tillit hos barna?

– Jeg behandler barna som om de er hvem som helst, selv om jeg vet at de har drept et annet menneske. Det er et barn jeg møter, ikke en pasient. Jeg klarer å se bort ifra det.

– Barna liker oss

– Lykkes dere ofte?

– Ja, de er veldig fine barn. Det er jo slik at vi har en gyllen anledning her, jeg og Henrik. Barna liker oss. De vil treffe oss.

Hun mener behandlingsterapeutene på gulvet har helt andre forutsetninger. De skal være barnas foreldre, fortelle dem når de må stå opp, gå på skole og spise.

– Min rolle er å berolige dem. Mange er urolige. De har angst, vanskelig for å puste, vondt i magen og får infeksjoner. Jeg snakker med dem om hvorfor.

Gir akupunktur

Eva er utdannet akupunktør og personlig trener i tillegg til sykepleier. Hun tilbyr akupunktur til de urolige barna. Hun er veldig opptatt av holistisk tankegang. Det innebærer at diagnose, forebygging og behandling inkluderer en forståelse av hele mennesket i dets naturlige omgivelser. Både kroppslige, psykologiske og sosiale faktorer omfattes.

– Har du vondt i magen, så gir man ikke bare en medisin for det, men vi spør hvorfor du har vondt i magen. Den diskusjonen liker barna, sier hun.

– Hva sier legene og psykologene til det?

– De synes det er spennende. Legen som kommer hit, er veldig ukonvensjonell. Psykiateren liker det. Det må man nesten når man er psykiater. En psykisk diagnose handler jo om at man har noen forstyrrelser i signalsubstansene, så de forsøker jeg å jobbe med.

Truet en gang

Ifølge Eva er det noen barn som aldri burde vært her. Andre lurer hun på om blir 20 år gamle.

– Det er en del jeg tenker at aldri skulle vært her. De har kanskje truet en jente eller noe liknende. Men sosialtjenesten synes samfunnet må beskyttes fra dem, så da havner de her.

Hun forteller at når et barn skal forlate SIS-hjemmet, er det sosialtjenestens beslutning ut ifra psykologenes vurderinger og utredninger som ligger til grunn. Så sendes barnet videre til et fosterhjem. Barnet kommer sjelden hjem til familien.

– Har du blitt truet eller følt deg truet noen gang?

– En gang for lenge siden. Vi har alarm på oss. Vi er alene når vi har samtaler med dem. En sjelden gang har vi noen med oss, svarer Eva.

Ofte narkoutslag

– Er det problemer med narkotika her inne?

– Nei, det er på hjemreisene de er utsatt. Men de testes. Er det positive utslag, så får de ikke reise hjem neste helg. Det er dessverre ofte utslag, forteller Eva.

Hun synes det er synd for de er så unge. De har ikke vokst ferdig. Hjernene deres er kognitivt under utvikling.

– Vi vet jo at de ikke fikser så mye dop. Når du da legger til en dårlig familiesituasjon eller overgrep, er det ikke bra.

Kondomer og beskyttelse

Eva snakker oftest med ungdommene om ting de er interessert i. Det kan være spørsmål om seksualitet, kjønnssykdommer og seksuelle forhold. De samarbeider med «ungdomsmottakelsen», som tester dem for kjønnssykdommer. Så har de en del samtaler om kjønnsdysfori.

– Ellers prater jeg mye med dem om å beskytte seg. Spesielt før de drar på hjemreiser. Jeg gir dem kondomer og andre ting som gjør at de kan beskytte seg. Jeg forsøker å løfte deres selvbilde og ber dem tenke på seg selv. Det går hjem. Det er lettere med guttene enn jentene, forteller Eva .

Hun er opptatt av barnas søvn, sykdommer og kosthold.

– Hva spør barna deg mest om?

– Spørsmål om medisiner er nok det vanligste. Kan det hjelpe meg? Hva skjer med meg? Det er ikke alltid vi har et svar. Ikke legen heller.

– Har medisineringen av barna endret seg de siste årene?

– Da jeg startet her i 2016, var det nesten ingen medisinering av barna. Nå har alle en eller annen diagnose og får medisiner, ofte nevrologiske medisiner.

– Føler barna seg trygge her?

– Ja, det tror jeg.

Hun synes ikke det bildet som resten av samfunnet har fått av disse barna, stemmer.

– Det er ikke bra å være innelåst for lenge selvfølgelig, men mange barn trenger å komme seg vekk fra sin sosiale kontekst for å begynne på nytt. Mange er lei seg når de drar, og andre synes det bare er «skit» å være her, men det er flere som sier at vi har reddet deres liv.