Sykepleier Katrine syr operasjonsluer til barna: – Jepp, jeg er stoffavhengig

Katrine Vinje Kleiven jobber på operasjonsstue 12 ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).

– Jeg har videreutdanning innen stomi, men har jobbet på operasjonsavdelingen siden 2013, forteller hun.

Med nål og tråd

Det er ikke bare på jobb Kleiven håndterer nål og tråd. I 2015 fikk hun dårlige nyheter:

– Jeg fikk diagnosen MS. Verden falt litt sammen.

Hun tenkte hun måtte finne på noe som ga positiv energi.

– Jeg hadde lyst til å sy, men hva skulle jeg sy? 

Først sydde hun små, enkle ting, som pannebånd og luer i jersey.

– Men, den gamle symaskinen måtte byttes ut, og da kjøpte jeg min første Overlock. Da ble det skikkelig gøy, og jeg begynte å sy meg kjoler. Ja, jeg har flere titalls per i dag, sier hun og ler litt.

Så kom koronapandemien.

– Ikke særlig flatterende

Sykehuset gikk raskt tom for operasjonshetter.

– Vi satt igjen med noen store dusjhettelignende hetter. Altfor store for små barnehoder og ikke særlig flatterende for oss voksne heller, sier Kleiven.

Hun fikk lov av ledelsen til å sy personlige hetter til de ansatte, men de måtte kjøpe dem selv, og de måtte vaskes på UNN.

– Hygienesykepleierne stolte ikke på at vi vasket dem på 80 grader hjemme, sier hun.

Hva med barna?

– Men så tenkte jeg: Hva om jeg kan sy til barna også? Kan det være en positiv ting å gi dem i deres møte med oss? Kan disse senke redsel for det ukjente og skumle, men heller føre til en positiv opplevelse? Hvis de får en lue med trykk av noe de liker, synes er morsomt eller tøft?

Hun fikk beskjed om at det var greit. Men også denne gangen fikk hun beskjed om at sykehuset ikke kunne betale for luene. Hun måtte dekke utgiftene selv.

– Ja, ja, tenkte jeg. Jeg hadde en del tøyrester liggende, så jeg tenkte jeg kunne starte med det.

– All angst var borte

Med inntekt fra salget til de ansatte kjøpte hun stoff med barnetrykk. Det slo an. Den første operasjonsluen hun sydde, var en sjørøverlue med hodeskalle.

– Jeg glemmer aldri uttrykket da han ble trillet inn på operasjonsstuen. Han var så stolt. Det lyste av ham. Jeg og mine kolleger skrøt: «Å, så fin lue du har». Han strålte. All angst var borte. Jeg tenkte: «Skal det så lite til for å fjerne redsel og angst?» Det ga meg enda mer vilje til å fortsette.

Fra egen lomme

– Får du penger av UNN nå?

– Nei, jeg må finansiere det selv. Jeg har derfor begynt å sy pannebånd igjen, som jeg selger for å finansiere kjøp av tøy, nåler, sakser, tråd, sublimeringsartikler, sublimeringspapir, vinyl og vedlikehold av maskinene. Jeg har sydd flere pannebånd og luer med litt kule utsagn og uttrykk. 

– Er ikke det litt surt?

– Helt ærlig synes jeg det er litt smålig når jeg tenker på alt det engangsutstyret vi bruker og hvor mye det koster. Men, som sagt, dette er noe jeg selv vil, og det sa jeg da jeg startet opp med å sy luer til barna. Jeg har brukt omtrent 20 000 fra egen lomme i løpet av disse årene, men det har absolutt vært verdt det.

500 luer

Kleiven tenkte at kanskje Barnekreftforeningen ville være med på å sponse litt, siden mange av barna som kommer på stue 12, kommer for kreftbehandling. Responsen har uteblitt. 

Hun har imidlertid fått en del stoffrester av en lokal butikk. Så langt har hun sydd omtrent 500 operasjonsluer og brukt over 20 000 kroner fra egen lomme, som har kommet barna til gode som skal opereres på UNN.

– Håper du at en millionær sender en konteiner med stoffrester og utstyr til Tromsø?

– Haha. Nei, det har jeg rett og slett ikke plass til, sier hun.

– Syrommet mitt er på åtte kvadratmeter. Den ene halvparten av arealet var tidligere badstu, andre halvpart har vært en bod. Hvis en millionær skulle ha lyst til å støtte saken, kan hen heller sende penger, så jeg kan kjøpe det jeg trenger når jeg trenger det. Stoffhyllene mine er fulle nok som de er, legger hun til.

Kronerulling

– En for meg ukjent mann fra Lakselv, Daniel Rasmussen, opprettet en spleis på Facebook: «Operasjonshetter til barn». Jeg kjenner ham ikke, men det han dro i gang, er bare helt fantastisk, forteller hun.

Målet var å få inn 38 000 kroner.

– Det skal dekke produksjon av operasjonsluer og ny sublimeringsprinter for de neste tre til fire årene, og vi er nesten der allerede, sier hun tirsdags morgen.

I skrivende stund er målet nådd.

– Det er utrolig rørende at så mange vil være med på å dele regningen. Nå får jeg råd til å kjøpe en ny sublimeringsprinter. Den gamle trykker så dårlig. Jeg har hatt den på service uten hell, men nå blir det orden, sier hun.

Handler ikke om kred

– Det gir meg enormt mye å lage disse luene. Det handler ikke om å få kred eller skryt. Jeg trenger ikke det for å se at dette fungerer. Jeg ser det på barna.

Kleiven lager også spesialbestillinger til ungene.

– Noen av kommer inn flere ganger. Det gjelder blant annet barn som får cellegiftbehandling. Da spør jeg foreldre eller barnesykepleierne om det er noe de er spesielt begeistret for, så får barnet en helt individuell hette når den tid kommer.

Fortnite topper listen

– Er det noe som er spesielt populært?

– Fortnite. Gjerne blå og hvit, sier hun uten å nøle og forteller en liten historie: 

– Vi fikk inn en liten jente som skulle opereres. Da hun skulle velge seg en lue, falt valget fort på Fortnite-luen i hvitt og blått. Moren fortalte meg at hun og broren var ihuga Fortnite-fans. Jeg spurte den lille jenta om hun ville ta med seg en Fortnite-lue hjem til tvillingbroren: «Nei, den er bare min», kom det kontant fra henne. Vi lo godt av det etterpå, sier Kleiven lattermildt.

Kleiven har opprettet en egen instagramkonto for prosjektet, @operasjonsluer_for_barn, hvor hun skal publisere videre produksjon.

Det var avisen Nordlys som først skrev om saken.