Tvangsekteskap under radaren

Kan tvangsbaserte ekteskap oppdages tidligere? Sykepleiere og helsesykepleiere må kanskje våge å stille de vanskelige spørsmålene, og gå undrende inn i møter med familier, barn og ungdom for nettopp å kunne avdekke slike situasjoner. 

«Hun fant frem pakkene med sovepiller. Tok alle pillene i hånden. Skylte dem ned med et glass vann. Om morgenen våknet hun ikke. Da Jawad gikk inn for å vekke henne, hadde hun skum i munnviken. Han ristet i henne. Ropte til henne. Han løp ut til faren. «Pappa! Mamma våkner ikke!»

Leseren vil spørre seg hvordan det kan skje at broren blir registrert av barnevernet, mens søsteren ikke fanges opp av støtteapparatet.

De er søsken, de var begge i 40-årene før de fortalte sin historie, men det er ikke den samme historien. Abida Rajas kvinneperspektiv er en annen beretning enn broren, Abid Rajas, beskrevet i «Min Skyld» – overgrepene får en annen form. Leseren vil spørre seg hvordan det kan skje at broren blir registrert av barnevernet, mens søsteren ikke fanges opp av støtteapparatet. Hvordan man kan føde fire barn og skjule virkeligheten.

«I Oslo mottok Feltarbeiderteamet et brev fra den andre siden av kloden. Lise Aksjøberg åpnet det. Det var kort, men Lise leste desperasjonen bak de få ordene. Det var en bønn om hjelp som de ikke var i stand til å gi.»

Dette var flere år før hjelpeapparatet var oppmerksomme på tvangsekteskap, i motsetning til arrangerte ekteskap. I boken får man et klart bilde av hvor vanskelig det er å avgjøre hva som er tvang og hva som er en del av det å sosialiseres til en ung kvinne uten selvstendige meninger.

«Abida husker ikke om hun sa ja. Men hun sa heller ikke nei. Hun ville bare bort», heter det i boken. Ekteskapet skulle begynne med slag og tvang. Hun var 19, han var 20.

Som barn ble Abida sendt til Pakistan. Hun ble sosialisert på Koranskole og gjennom trusler og vold. Da hun kom tilbake til Oslo hadde hun mistet språket – og broren visste knapt hvem jenta var.

I Pakistan støttet kvinnene i familien fysisk avstraffelse. Leser man «Tandooristan», skrevet av medisinsk sosialantropolog Torunn Arntsen Sajjad får man et innblikk i hvordan ord som ære og skam former samfunnet og begrenser frihet.

Også Abida løy for barnevernet da hun selv ble mor – av redsel for å miste barna forsvarte hun en voldelig ektemann.

Boken lar oss se strukturene som gjør ofre til overgripere. Også Abida løy for barnevernet da hun selv ble mor – av redsel for å miste barna forsvarte hun en voldelig ektemann.

Det er lov å spørre om mannen var et offer, på samme måte som Abida, og var far og mann på den måten han trodde det skulle gjøres, ikke så annerledes enn Abidas egen far. Om dette er tilfelle, vet vi ikke, men gjennom eksmannens advokat Javeed H. Shah benekter eksmannen tvangsgifte. Det vi vet, er eksmannen er dømt for vold mot et av barna.

Leser man Abid Rajas «Min skyld – En historie om frigjøring», får man et innblikk i hvorledes patriarkatet bruker kontroll, gjerne i religionens navn, for å møte samfunnets krav.

I «Arbeidet med boken» får leseren forklart hvordan journalisten arbeidet for å sjekke. Oslo Byarkiv kunne ikke finne dokumenter om Abida hos barnevernet, til tross for at de hadde tatt seg av lillebroren Abid, som ble forlatt på sykehuset som liten. Mye fra hennes historie er borte. Det var Abidas barn som tok affære.

Med denne boken har Abida tatt bladet fra munnen og vist vei for andre i liknende situasjon

Datteren ga seg ikke. «Nå har du blitt slått igjen. Han slår meg og de andre. Jeg vet at du er redd, men dette er ikke riktig».

Endelig oppsøkte Abida krisesenteret. Med denne boken har hun tatt bladet fra munnen og vist vei for andre i liknende situasjon.

Boken viser at endringen må begynne med at miljøet selv tar tak i ukulturen i patriarkalske miljøer og at støtteapparatet forstår hvilke mekanismer som bidrar til at kvinner tier. «Den er ikke et angrepsskrift mot muslimske menn eller menn generelt. Også menn lider av å leve i sektliknende miljø preget av patriarkalsk tradisjonalisme, som noen forveksler med religion», skriver Håkon F. Høydal i etterskriften.

Abida var sosialisert til ikke å bevege seg langt utenfor hjemmet. At hun til slutt søkte hjelp på et krisesenter og flyktet med de fire barna sine, er en bragd.

Dette er en bok som er viktig for helsepersonell, kanskje spesielt sykepleiere, som møter kvinner og barn i ulike faser av livet. Den bør bli obligatorisk for alle som jobber tett på norskpakistanere, med tvangsgifteproblematikk – og hvordan overgrep nedarves.